Tror jeg har / utvikler angst / depresjon av jobbsituasjon. Ønsker råd.

[AnonymBruker]

Dette ble et kjempelangt innlegg, men måtte nesten få med detaljer så dere ikke tror at jeg er lat og giddalaus...

Jeg har vel egentlig slitt litt store deler av livet:

Jeg har hatt et 12 år langt samboerskap med mye ubegrunnet sjalusi og en del voldsbruk fra samboers side, jeg har drevet egen bedrift og jobbet alt for mye, der jeg gikk konkurs etter at jeg antagelig begynte å bli utbrent og hadde en familietragedie, innbrudd og samlivsbrudd ( som jeg i realiteten var glad for, da jeg hadde ønsket å dra min vei lenge, men det var likevel sårt og vanskelig) .

Da jeg gikk konkurs fikk jeg alt for lite hjelp, det jeg burde ha gjort var å dra sporenstreks til en lege og få en slags sykemelding for å få slappet litt av, men jeg var ikke vant til å tenke at jeg kanskje burde få hjelp hos andre og fant meg raskt et vikariat som renholder der jeg virkelig hatet jobben min og fikk etterhvert en del fravær på grunn av at jeg hadde store problemer med å komme meg ut av døra og følte at de jeg jobbet sammen med irriterte seg over at jeg meldte meg syk kanskje en til to ganger pr måned. ( noe de iblant kommenterte, selv om de visste at jeg hadde vært igjennom en del - var faktisk bare vaktmesteren som så tegninga og skjønte at jeg faktisk var syk, selv om det ikke var influensa)

Jeg gikk etter å ha samlet mye mot, til legen og forklarte om alle ting jeg hadde vært igjennom et halvår før, samt at jeg hadde utslett og mageproblemer av å tenke på jobben og min elendige økonomi ( hadde bare ca tre tusen til overs til mat og klær for meg selv og to barn, etter at faste regninger var betalt fordi jeg betalte ned konkursgjeld) dessverre er jeg ikke flink til å se lidende ut, så legen sendte meg hjem med to dagers sykemelding og beskjed om at dette kom jeg til å klare fint for det var jo så lenge siden. ( Han sjekket ikke utslettet og klemte bare litt på magen min)

De som skulle hjelpe meg med å få hjelp med gjelden min hadde liten erfaring, så jeg var nødt til å følge dem opp, men det klarte jeg ikke fordi jeg var så opptatt av å følge opp barn ( et under diagnostisering ) gå på jobb og sørge meg ferdig at jeg hadde ikke energi.

På toppen av det hele ble jeg gravid med min elsker, selv med bruk av p- sprøyte oppi det hele og fikk rett og slett sjokk, det ble en ny runde til lege der jeg fikk et par dagers sykemelding pga psykisk ubalanse, så jeg fikk tenkt litt på hva jeg skulle gjøre uten å være på jobb.

Etter at sjokket hadde lagt seg og jeg fikk snakket med barnefar bestemte jeg/ vi oss for å beholde barnet, selv om jeg ikke hadde noen planer å flytte sammen med barnefaren som bodde på et annet sted. Graviditeten og barnet viste seg å bli en slags hjelp for meg, da ingen ville ansette noen som var gravid etter at det hersens renholdsvikariatet var over og jeg fikk nesten to år hjemme med bittelitt bedre økonomi.

Av forskjellige grunner viste det seg at barnefar var en litt egoistisk, utro slask, så selv om vi forsøkte å ha et slags forhold, måtte jeg bare gi det opp, fordi jeg bare gikk rundt og var trist og lei på slutten. Vi hadde og har et greit samarbeid, til tross for skuffelsene.

Da den lille var ett og et halvt, begynte jeg på en bachelorgrad, før jeg begynte spurte jeg de hos daværende trygdekontoret om det var muligheter for å få utvidet overgangsstønad på grunn av at de ikke var noen ledige stillinger i 50 mils omkrets for noen med min opprinnelige utdanning og at jeg ikke kunne flytte så langt unna mine barns far. Jeg fikk beskjed om at når vi kom så langt at det var aktuelt, så kunne jeg søke. ( Grunnen til at jeg spurte var at jeg ikke kunne få studielån og stipend fordi jeg hadde misligholdt studielånet mitt og ikke kommet ajour. ) jeg pustet lettet ut.

Da jeg hadde studert i ett og et halvt år viste det seg at jeg ikke fikk noen utvidet overgangsstønad ( så vedkommende mente nok at jeg kunne søke, selv om jeg ikke kom til å få det). Da jeg spurte nav om hjelp, så kunne jeg bare få hjelp om jeg sluttet å studere og det ble blankt nei der også, selv om jeg igjen bare hadde omtrent 3000 til mat og klær for meg selv og 3 barn, selv med deltidsjobb og det var jo ikke nok, det sier seg selv.

Jeg fortsatte studiene og pådro meg gjeld hos utleier som jeg hadde informert om situasjonen. Jeg skrev brev til arbeids og inkluderingsdepartementet og fikk til tips om at det eneste jeg kunne gjøre var kanskje å søke litt ekstra støtte på grunn av barnet med diagnose. Det som skjedde da var at de tok støtten til barnehageplass for minstemann fordi de hadde rot i systemet og forvekslet eldstemann med yngstemann, slik at jeg nå fikk enda mindre å rutte med. Nav ville fortsatt ikke hjelpe med sosialhjelp, selv om jeg i denne perioden også pådro meg gjeld hos kraftselskapet.

Jobbet ca 30 % og var heltidsstudent.

løpet av studiene fant jeg meg en fantastisk kjæreste som nå fortsatt er min samboer og jeg hadde ikke klart så mye om det ikke var for hans støtte ( ikke økonomisk altså) , selv om vi ikke bodde sammen da. Jeg gjennomførte studiene med glans! til tross for store bekymringer og i tillegg hadde fått både dokument og telefonangst.

Nå har det gått noen år, jeg har nedbetalt studielån og kommer til å være gjeldfri om 2-3 år. Klarte aldri å samle meg til å sette i gang med gjeldssanering, da jeg rett og slett ikke hadde energi til alt og har hatt store trekk av lønn. Men jeg er glad det snart er over. Jeg har slitt med dokument og telefonangst, samt angst for å pådra meg retninger, lavt energinivå, utsetter ting hele tiden, men det har blitt bedre, selv om det har gått sakte.

Men.... For tiden jobber jeg et sted der den ene lederen først ble sykemeldt i lang tid og har vært borte i et år, nå har vikaren ( som vi fikk etter et halvt år) til denne blitt sykemeldt og jobber bare en dag i uka og det hoper seg opp med oppgaver som jeg egentlig ikke skulle ha gjort, men som jeg føler at jeg må gjøre i tillegg til det som egentlig er mine oppgaver. I tillegg er vi delvis underbemannet, it hjelpen har ikke fått orden i noen dataproblemer som fører til at jeg ikke kommer inn på regningsprogram, selv etter at jeg har purret, jeg har sagt fra til lederen min, til regnskapsavdelingen osv.. og selv om dette egentlig er lederens oppgave og jeg har en jobb der jeg ikke kan bruke tiden på kontoret, men må bruke den på klientene så får jeg dette tredd over hodet som mitt ansvar. Dette har ført til at jeg nå har nesten mistet arbeidsgleden, energien er på et lavmål jeg har vondt i skulder og nakke ( muligens belastningaskader) og kjenner igjen at følelsen fra tidligere av at jeg helst bare vil gjemme meg hjemme og ikke dra på jobb for å føle meg mislykket, enda jeg egentlig elsker det som er min stillings oppgaver. Jeg har begynt å bli redd for å få telefoner på jobb som ikke er fra klienter, jeg har begynt å utsette oppgaver osv...

Hva bør jeg gjøre for at dette ikke skal utarte seg. Jeg tåler rett og slett ikke så mye som før og kan ikke ha så mye stress. Jeg har tenkt på å dra til legen, men er forferdelig dårlig på å klage og minimerer problemene mine så jeg er redd for å ikke bli tatt på alvor.

Anonymous poster hash: 00805...463

[AnonymBruker]

Ts.her : Glemte å si at jeg har slitt mye med konsentrasjon og hukommelse etter dette og nå har jeg blitt verre, etter en forholdsvis ok periode på et par år. Dette gjør også at jeg føler meg utilstrekkelig og jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å komme tilbake til mitt gamle jeg, der jeg bare var bittelitt naturlig vimsete.

Anonymous poster hash: 00805...463

[AnonymBruker]

Er det virkelig ingen her som har slitt litt og har noe å komme med? Jeg har jo inntrykk av at mange her inne har erfaring med både angst, depresjoner, utbrenthet og har fått hjelp eller i det minste forsøk på hjelp på forskjellige hold.

Det jeg hittil har erfart er at om en forsøker å få hjelp, samtidig som en forsøker å hjelpe seg selv så havner du utenfor systemet siden du prøver å gjøre noe selv, at en ikke får hjelp om en ikke er flink nok til å klage, selv om du bare har vært innom legen for streptokokker, bruddskader på en tå og senebetennelse i løpet av de ti siste årene før du begynte å slite med andre ting og at man egentlig ikke bør forsøke, for da får du enten flere byrder og stress, eller får det verre fordi de som liksom skal hjelpe roter i jobben sin.

Anonymous poster hash: 00805...463

[AnonymBruker]

Eneste råd fra meg er følgende:

1. Oppsøk samtaler hos en profesjonell for å få et sted å sortere tanker og følelser.

2. Begynn å skrive lister over praktiske gjøremål, som du deler opp i "haster", "kan vente" og "må ikke gjøres". Dette gjør du på starten av hver arbeidsdag, samt en oversikt over hele uken totalt sett.

Ukesplan gjør du også for fritidsting.

Det som "må ikke gjøres" stryker du fullstendig ut, "kan vente" arkiverer du i egen mappe(og legger eksempelvis inn påminnelser på pc`en) og "må gjøres" er da det gjenstående - som er det eneste du skal konsentrere deg om frem til neste oppgave skal gjøres.

3: Begynn på se etter andre arbeidsplasser, samtidig som du ber om en prat med arbeidsgiver og forklarer at denne situasjonen som er nå er såpass stressende for deg, og inngår ikke i dine arbeidsoppgaver - og det vil på sikt bli uheldig.

Det er ikke sikkert det hjelper, men da har du gitt dem anledning til å organisere ting annerledes, samt at du vet for deg selv at du leter etter noe nytt(det forteller du selvsagt ikke).

4. Praktiser mindfullness/meditasjon e.l hver morgen eller kveld(eller 15 min ila arbeidsdagen). Det er for å roe tanker og følelser så ikke stress bygger seg unødig høyt opp.

Det er alt du kan gjøre, for slik jeg ser det har du jobbet alt for hardt til at du skal ende opp utenfor arbeidslivet. Det virker ikke som om dette er en heldig løsning for deg - derfor må du bite tennene sammen, bruke den hjelpen du kan få og aktivt prøve å komme over i en annen situasjon på sikt.

Særlig mer kan du faktisk ikke gjøre, men det kan hjelpe stort.

Anonymous poster hash: 82ee4...5d6

[AnonymBruker]

Eneste råd fra meg er følgende: 1. Oppsøk samtaler hos en profesjonell for å få et sted å sortere tanker og følelser. 2. Begynn å skrive lister over praktiske gjøremål, som du deler opp i "haster", "kan vente" og "må ikke gjøres". Dette gjør du på starten av hver arbeidsdag, samt en oversikt over hele uken totalt sett.Ukesplan gjør du også for fritidsting.Det som "må ikke gjøres" stryker du fullstendig ut, "kan vente" arkiverer du i egen mappe(og legger eksempelvis inn påminnelser på pc`en) og "må gjøres" er da det gjenstående - som er det eneste du skal konsentrere deg om frem til neste oppgave skal gjøres. 3: Begynn på se etter andre arbeidsplasser, samtidig som du ber om en prat med arbeidsgiver og forklarer at denne situasjonen som er nå er såpass stressende for deg, og inngår ikke i dine arbeidsoppgaver - og det vil på sikt bli uheldig. Det er ikke sikkert det hjelper, men da har du gitt dem anledning til å organisere ting annerledes, samt at du vet for deg selv at du leter etter noe nytt(det forteller du selvsagt ikke). 4. Praktiser mindfullness/meditasjon e.l hver morgen eller kveld(eller 15 min ila arbeidsdagen). Det er for å roe tanker og følelser så ikke stress bygger seg unødig høyt opp. Det er alt du kan gjøre, for slik jeg ser det har du jobbet alt for hardt til at du skal ende opp utenfor arbeidslivet. Det virker ikke som om dette er en heldig løsning for deg - derfor må du bite tennene sammen, bruke den hjelpen du kan få og aktivt prøve å komme over i en annen situasjon på sikt. Særlig mer kan du faktisk ikke gjøre, men det kan hjelpe stort. Anonymous poster hash: 82ee4...5d6

Takk for fint innlegg!

Interessant at du blant annet nevner mindfullness, for jeg har lurt litt på om jeg skal melde meg på en videreutdanning som blant annet går på å bruke det i jobben ( jobber i et lengre vikariat som er ferdig på vårparten og håper at nærmeste studiested fortsatt tilbyr det) .

Har liksom kjent på at jeg trenger det både for de jeg skal veilede og for egen del i jobb og personlig.

Anonymous poster hash: 00805...463

[kareen]

Så voldsomt mye å lese og sette seg inn i. Siden du har så utrolig mye å komme med så burde du nok heller oppsøke profesjonell hjelp.

[AnonymBruker]

Så voldsomt mye å lese og sette seg inn i. Siden du har så utrolig mye å komme med så burde du nok heller oppsøke profesjonell hjelp.

Antagelig, men her i distriktet er det ikke flust av folk en kan få behandling av og når jeg legger frem problemer, så høres jeg tydeligvis alt for rasjonell, oppegående og optimistisk ut og er i tillegg et sånt menneske som har for uvane å se litt for glad og fornøyd ut til at de som ikke kjenner meg synes det virker troverdig at jeg er så urolig innvendig. Egentlig burde jeg hatt et skilt i panna der det står: " alt er mye verre enn dette mennesket gjør inntrykk av, feiltolkninger kan komme av at klienten sammenligner sine problemer med fattige, voldsutsatte kvinner i Asia og Afrika og at de da plutselig virker mindre og kanskje litt for små til å ta opp plassen til noen som har det verre, men etter skandinaviske forholde er de ille nok til å skape problemer for klienten, familie og arbeidssted"

Jeg burde nok skrive et brev til lege, for jeg møter opp selv.

Anonymous poster hash: 00805...463

[AnonymBruker]

Hei, jeg kjenner at jeg blir stressa bare ved å lese innlegget ditt :-) Ikke vondt ment. Men kanskje du skulle søke profesjonell hjelp til å sortere i alt dette her og slutte med "flink pike syndromet". Ellers kan du fort bli utsatt for stress /angst / utbrenthet . Legg alt på bordet for legen din og vær deg selv på både godt og vondt,og få hjelp.

Anonymous poster hash: bdf69...aa6

[AnonymBruker]

Oj, for en historie. Du må ha en utrolig styrke, som har holdt ut så lenge uten å knekke. Men nå tror jeg du burde sette en syrek.

Jeg var som deg en gang, jeg presset meg selv til det ytterste. Jeg har ikke barn, men jeg har slitt med kronisk sykdom og en beintøff oppvekst. Jeg hanglet psykisk og fysisk, men hadde en arrogant fastlege som ikke så hvor dårlig jeg var. Han var også en slik som kun ga et par dagers sykemelding, og som mente jeg var så ressursterk osv. Så fikk jeg en psykolog som var likedan, som avlyste timer og aldri hadde tid.

Imens presset jeg meg gjennom flere usikre arbeidsforhold, der jeg egentlig ble utnytte tog underbetalt, deretter et studie jeg ikke trivdes i. Jeg hadde også en fantastisk samboer, og uten den støtten hadde det ikke gått.

Men poenget er: en dag sa det stopp. På jobb. Jeg brøt fullstendig sammen foran en kollega. Hele kroppen og psyken bare brøt sammen. Jeg ble sykemeldt et år. Deretter aap i flere år.

Jeg byttet fastlege og psykolog, og fikk for første gang i livet hjelp. Noen av oss er sånn at vi på overflaten virker velfungerende, men under fasaden er det et åpent sår. Men disse hjelperne klarte å se det.

Pga min fysiske sykdom blir jeg aldri frisk, og det psykiske er svært alvorlig. Men for første gang i livet får jeg hjalp, og noen ser at dette er svært alvorlig. Jeg fikk først etter mange år en skikkelig utredning.

Så pass på å ikke presse deg selv så hardt at du nrutalt møter veggen. Det er en grusom følelse. Hadde jeg vært deg, hadde jeg først forklart alvoret for fastlegen. Om du fremdeles blir avfeid, så bytt (sjekk gjerne litt på legelisten.no). Kanskje du kan få en gradert sykemelding og få tilpasset arbeidsoppgaver. Ikke ta ansvaret som lederen din skal ta. Folk har utnyttet din samvittighetsfullhet, men nå er det din tur til å ta vare på deg. Og kreve at andre i jobben tilpasser seg deg, ikke bare andre veien. For første gang i livet, kanskje.

Anonymous poster hash: 0d54b...2c1

[AnonymBruker]

Jeg burde nok skrive et brev til lege, for jeg møter opp selv. Anonymous poster hash: 00805...463

Det høres ut som en veldog god ide. Du kan bruke hovedinnlegget ditt som utgangspunkt. Håper du får profesjonell hjelp til å rydde opp, og at du får muligheten til å puste ut og få litt ro i livet. Få samlet deg og lært hvordan du kan unngå at resten av livet bare blir en kamp for å overleve.

Anonymous poster hash: 0d54b...2c1

[AnonymBruker]

Takk for mange gode og hyggelige innspill!

..tar gjerne mot fler.

Anonymous poster hash: 00805...463

[AnonymBruker]

Takk for fint innlegg!

Interessant at du blant annet nevner mindfullness, for jeg har lurt litt på om jeg skal melde meg på en videreutdanning som blant annet går på å bruke det i jobben ( jobber i et lengre vikariat som er ferdig på vårparten og håper at nærmeste studiested fortsatt tilbyr det) .

Har liksom kjent på at jeg trenger det både for de jeg skal veilede og for egen del i jobb og personlig.

Anonymous poster hash: 00805...463

Jeg har lest noen norske bøker om det uten å få særlig utbytte, den jeg fikk mest ut av var denne her:

http://www.amazon.com/The-Mindfulness-Acceptance-Workbook-Anxiety/dp/1572244992/ref=sr_1_2?ie=UTF8&qid=1385150533&sr=8-2&keywords=mindfullness+workbook

Vet det er en norsk kvinnelig psykolog som også har skrevet bok om det, men helt ærlig så fikk jeg lite ut av den også. Likte bedre de konkrete øvelsene og de enkle forklaringene i den jeg linket til.

Om du skal delta på kurs så ville jeg lest endel om det på forhånd, de kursene jeg har sett tilfeldig synes jeg så veldig variable ut i kvalitet og anvendelighet, egentlig.

Er noen år siden jeg brukte den aktivt, men fortsatt har jeg med meg noen kjernepunkter jeg bruker hyppig som faktisk hjelper stort - og det kan jeg ikke si om de veldig mange andre bøkene jeg prøvde ut når jeg slet mest.

Jeg tror stressreduksjon nok er nøkkelen for deg.

En annen bok, som er litt banal og alternativ, men faktisk fornuftig ifht det å være tilstede i øyeblikket(stressreduserende) er "The power of now" av Eckhardt Tolle. Endel "svulstig", men også veldig mye fornuftig som alle burde tenke over i hverdagen.

Anonymous poster hash: 82ee4...5d6

[absinthia]

Det finnes er et samlingsbasert årsstudium på universitet/ høgskole i mindfullness,

Endret 23. november 2013 av absinthia

[AnonymBruker]

Tror dere at dette kan være noe å snakke med bedriftshelsetjenesten om? Skal innom i neste uke fordi alle på jobb skal det, men har ingen erfaring i hva de kan gjøre for meg.

Anonymous poster hash: 00805...463

[AnonymBruker]

Nevnte noe av dette til bedriftshelsetjenesten,, da de spurte om jeg trivdes i jobben, bare så det skulle stå i noen papirer ett eller annet sted.

Har enda ikke kommet meg til lege fordi jeg gruer meg til å klage over noe jeg egentlig ikke vet om det kan gjøres gode tiltak mot. Skulle egentlig ønsket at jeg kunne ha 70-80 prosent stilling i senere jobber fordi jeg rett og slett trenger en pustepause.

Jeg tar fortsatt gjerne mot råd.

Anonymous poster hash: 00805...463

[AnonymBruker]

Boka "stress" av Andries Kroese lærer deg mindfullnessmeditasjon. Tving deg selv til å spise sunt, trene og sove nok.

Anonymous poster hash: 6acbe...a8f