Mistet min kjære pusevenn.

[vaniljeglasur]

I går dro vi til dyrlegen med min aller beste pusevenn. Hun het(er) Nussi, og ble 11 og et halv år gammel.

Noen dager før hadde vi merket at hun hadde noen kuler på magen/jurene, og vi fryktet det verste. Hun har gått på p- piller hele livet sitt (noe jeg angrer fryktelig på at vi gjorde, men der og da trodde jeg det var det beste). Vi kom til dyrlegen og fikk det vi fryktet mest; hun hadde fått jurkreft. PGA P- PILLE BRUK!!!!! Angrer så sykt på at hun har gått på p- piller og vet at hadde det ikke vært for meg hadde hun mest sannsynlig levd enda..

Hun var ikke dårlig i allmenntilstand og viste ikke noen tegn til at hun hadde det vondt, men dyrlegen så på det ene juret at det kom til å sprekke når som helst- og hvis det sprekker vil hun begynne å plages mye med det. Operasjon var ikke aktuelt for min mor da det koster flere tusener av kroner, og ut i fra det dyrlegen sa, var det lite sjanse for at det skulle gå bra- i tillegg til at hun begynte å bli "gammel". Vi bestemte oss først for å ta henne med hjem igjen for å vente til hun ble dårligere, men når vi kom til bilen ble vi usikre og ville ikke at hun skulle gå og bli dårlig, så fant ut at å avlive henne var det "beste" alternativet.

Jeg føler meg helt knust, og jeg gråt og gråt hos dyrlegen. Når jeg gikk inn til pusen min etter hun hadde blitt avlivet, klarte jeg nesten ikke stå på beina, og jeg holdte på å falle i bakken. Det å se sin pusevenn miste livet sitt- en venn som du har hatt gjennom barndommen og som var din beste venn, var rett og slett helt forjævlig.

Er nok kanskje mange av dere som mener at jeg overreagerer, men det får så være. Men sannheten er at jeg er helt knust. Jeg har så vondt i hele kroppen, og tårene har strømmet på helt siden i går. Jeg klarer ikke slutte å tenke på henne, og det har egentlig ikke gått opp for meg enda at hun virkelig er borte. Værste jeg noen gang har opplevd og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette! Jeg visste at jeg ville miste henne en dag, men når dagen kommer er det så grusomt at det ikke går ann å beskrive en gang..

Noen som har noen tips til hvordan sorgen kan bli litt lettere å takle? Vil sorgen noen gang bli borte? Noen andre som har mistet kjæledyret sitt pga kreft?

[Flinkpike123]

Synes ikke du overreagerer i det hele tatt! Hadde blitt knust jeg også. Selv om det hadde vært det beste for katten. Huff, må være helt grusomt.

[Gjest Raindrops]

Sender deg all medfølelese

Endret 21. november 2013 av Raindrops

[vaniljeglasur]

Synes ikke du overreagerer i det hele tatt! Hadde blitt knust jeg også. Selv om det hadde vært det beste for katten. Huff, må være helt grusomt.

Sender deg all medfølelese

Takk dere Er helt grusomt ja..

[AnonymBruker]

Klem til deg. Hender jeg fortsatt gråter over hunden min som døde for 10 år siden..

Anonymous poster hash: 5b77a...b3e

[AnonymBruker]

Kondolerer, det er tungt å miste et kjært familiemedlem. Men før eller senere blir de gode minnene sterkere enn sorgen. Og kanskje blir det plass til en ny liten pus (fra Dyrebeskyttelsen?) i hjertet ditt en dag.

Anonymous poster hash: e5528...e78

[Gjest Sagarmatha]

Måtte også avlive første katten min for samme problem.

Du kommer over det selv om du ikke vil glemme katten din.

[vaniljeglasur]

Takk dere Alt føles så svart nå, så får håpe på det beste..

[Rainbow]

Kondolerer!

Jeg mener at det for mange er en ekstra tilleggsbelastning når man mister et dyr at man føler man må unnskylde sorgen sin. "Jeg vet at det kanskje virker rart, men jeg er lei meg". Men det er ikke rart! Det er klart man er lei seg når man har mistet et individ som har vært der hver eneste dag i livet ditt i årevis!! Man trenger ikke sammenligne forhold med mennesker eller konkurrere i sorg.

Det er vondt å miste dyr, og man har lov til å sørge. Man har lov til å gråte, til å føle seg ødelagt, til å ha alle de samme reaksjonene man har når man mister et menneske. Det betyr ikke at man setter dyra høyere enn mennesket, eller like høyt, men at man har følelser og er glad i noen som har betydd noe.

Ikke skam deg over å sørge, konsentrer deg om alle de gode minnene, om hvor godt liv du ga pusen din, hvor fint dere hadde det sammen. Snakk med familie og venner om hvor fin hun var, kos deg med minnene, gi deg selv lov til å være trist. Da jeg mista hunden min for ni år siden hjalp det mye å snakke om minnene, og la meg selv sørge. Hvordan jeg skal greie å reise meg igjen når jeg mister hesten min aner jeg imidlertid ikke.

Om du ikke hadde sørga etter å ha mista et dyr som har betydd så mye for deg hadde det vært langt mer bekymringsfullt!

Sorg blir bedre. Men det tar tid. Ofte er det like vondt å miste dem som kjærligheten var sterk..!

[AnonymBruker]

Hvil i fred, Nussi. Og klem til deg, ts. Jeg er sikker på at katten har hatt et fint liv med deg <3

Anonymous poster hash: 7fcc7...4fc

[LilleTulla]

Mistet hunden min for noen dager siden selv, etter 12 år sammen. Det er det verste jeg noen gang har opplevd faktisk. Men det hjelper mye å tenke på de gode minnene og hvor fint dere hadde det sammen

[Gjest Blomst83]

Uff.Jeg kjenner følelsen,og det er ikke noe god. Sender deg varme tanker

[AnonymBruker]

Mistet også katten min (15år) pga sykdom og alderdom, er grusomt og jeg føler med deg!

Smiler når jeg tenker på at han pleide å gå på tastaturet mitt, sitte på fanget eller ved siden av meg i sofaen med den myke pelsen sin, komme til kjøleskapet når noen åpnet kjøleskapsdøren.. jeg skjønner så utrolig; dyrene våre har virkelig en plass i hjertet og i hverdagen. Man glemmer dem aldri, men det blir bedre

Hvil i fred, katten Nussi

Anonymous poster hash: 7fcc7...4fc

[Chouchou]

Jeg er også sånn som blir utrolig glad i firbente medlemmer av familien, kommer til å bli fælt når katten min går bort. All medfølelse til deg!

[AnonymBruker]

Den avgjørelsen er vond, men den måtte taes!

Det må være lov å sørge over kjæledyra sine, og nå etterhvert blir det nok mer "lov".

Vi har avliva to av kattene våre i år.:/ Tasha på 8 1/2 år fikk nyresvikt i mars, og vi bestemte oss for å prøve å hjelpe henne, sønnen hennes Ruben hadde vi da allerede hatt i tre år etter at han fikk samme diagnose!

Men etter 4-5 uker så vi at det ikke gikk vår vei, og vi var alle enige om at hun skulle få slippe, istedenfor at hun kanskje en dag stakk av for å dø i fred eller ble pint hos oss.

I oktober gikk det samme veien med Ruben, han gikk fra levende til komatilstand på 2-3 t, og vi rakk knapt frem til veterinærvakta før han var i koma, så fort gikk det..

Det er fremdeles vondt, men vi tar med oss de gode minnene, og er også takknemlige for at dyrene våre fikk slippe å lide unødvendig lenge.

Tapet og sorgen blir ike mindre av å skaffe seg en ny katt, men vi gjorde det. Vi hadde fremdeles mange katter igjen, rubens beste venn mistet helt livsgnisten da han døde, nå har vi fått en kattunge i hus, og han viser en helt ny side av seg selv. Døden er en del av livet, uansett hvor smertefull den er!

Anonymous poster hash: 33475...f07

[vaniljeglasur]

Takk for svar, dere