Hvorfor gifte seg?

[Gjest Anonymous]

Jeg håper jeg får ordlagt meg riktig nå slik at folk ikke bare skriver rasende innlegg til svar men at det kan være på et saklig nivå.

Det som slår meg, her inne er det par som har vært sammen i mange, mange år og som gjerne også har flere barn. Og så har man nå funnet ut at man skal gifte seg.

Det jeg da lurer på er; Hvorfor? Hva er ekteskapet da dersom ikke det markerer starten på et samliv og at man ønsker faste rammer rundt forholdet når man f.eks. får barn? Er det nødvendig å teste forholdet i både 5 og 10 år eller kanskje enda mer før man våger å gi hverandre et troskapsløfte?

Hva står igjen av ekteskapet da? Argumentet med at man er sikrere dersom man har bodd sammen i noen år før holder i alle fall ikke fordi det viser seg at det er i ekteskap som ikke startet med samboerskap skilsmissestatistikken er lavest.

Er det festen, gavene, drømmen om å være prinsesse for en dag som er det forlokkende?

Hva legger dere i ekteskapet?

[Zip]

Heisan

Vi har vært sammen i 7 år og har en sønn på 1 år. Den første tiden vi var sammen gikk jeg på skole et år og han var i militæret et år. Etter det flyttet vi sammen, men ville vente litt me å gifte oss. Ikke at vi ikke turte gi hverandre løftene, men pga at vi fortsatt var ganske unge og ville vente litt.

Men vi ville gifte oss nettopp pga det du skriver, at man får fastere rammer rundt forholdet når man f.eks. får barn. Og fordi jeg elsker min samboer og vil dele resten av livet med han. Jeg synes en er mer "knyttet" til hverandre når en er gift

Vi hadde begynt så vidt å snakke om å gifte oss sommeren 2000, og så prøve på baby. Men så kom søsteren min og hadde masse planlagt allerede og skulle gifte seg sommeren 2000. Og da ble det litt mye med 2 bryllup (store bryllup begge to). Så da ble det til at vi utsatte det og veslegutten kom. Planla å gifte oss når han var rundt 1 år så det synes jeg var greit. Ingen av oss hadde lyst til å vente med baby.

Det er vår historie og grunnen til at vi ventet litt og fikk en sønn først .

_________________

Klem fra Zip

28. desember 2002

1212[ Dette Innlegg er endret av: Zip den 2002-06-13 09:46 ]

[10.08.02]

Et interessant tema du tar opp!

For vår del handler det nå om starten på en ny epoke i livet. Vi har vært sammen i 8 år og bodd sammen i 5. Vi har siden vi forlovet oss i -98 planlagt bryllup ved endt utdannelse. Bryllupet blir derfor et symbol på at vi to blir en i det videre livet som inneholder nye jobber, nytt hus og forhåpentligvis mange barn:-)

Det har aldri vært noen tvil om at det skal bli oss to, men av praktiske og økonomiske grunner har vi valgt å vente med å gifte oss til utdannelsen er i boks.

Samtidig må jeg jo innrømme at helt siden jeg var liten har drømt om å få være prinsesse for en dag. Og innser at jeg er svært heldig som har funnet min prins og kjenner alle prinsens sider.

I løpet av det siste året med planlegging har det gått opp for oss at hele forberedelsesprosessen er jo en stor del av selve bryllupet. Her bruker vi et helt år, noen kanskje mer, på å planlegge en fest for å hylle oss selv og kjærligheten. Syns det er ganske flott egentlig.

Jeg håper og tror at det ikke vil skje store forandringer i forholdet vårt etter ekteskapsinngåelse, men at vi kan leve lenge på de gode minnene om den dagen vi to ble en.

Hilsen ei som gleder seg til 10. august!!

[Mines]

Tja, det er flere grunner:

For min del var det for tidlig å gifte seg i en alder av 21.

Ville gjerne "stå på egne ben" mht kostander knyttet til bryllupet. Ergo, bli ferdig student, jobbe litt for å legge av penger.

Vi ønsker er mer "offentlig" ramme rundt vårt forhold.

Jeg har IKKE noen prinsessedrøm og kirke og hvit kjole, men heller en drøm å om leve i et stabilt og godt ekteskap.

Det er økonomiske årsaker (skatt og arv).

Når det er sagt synes jeg det blir litt feil å skulle argumentere for giftemål for min egen del. Det burde jammen ikke være nødvendig.

[Rose]

Spennende tema og spennende svar!

Jeg for min del har hatt den overbevisningen om at ekteskap er den rette rammen rundt et forhold når man velger å bo sammen. Synes samboerskap ofte blir en litt for lett løsning.

Så møtte meg omsider en gutt jeg kunne tenke meg å dele livet med. Dessverre så han helt annerledes på ekteskapet, og vi har nå vært sammen i over 3 år før han var klar for å gå inn i en slik forpliktelse. Jeg er kjempeglad for det, og festen er nå en ting. Men tanken på at vi nå skal gi hverandre løftet som for meg er veldig alvorlig og gjøre forholdet vårt offenlig er av mye større betydning. Så hadde vi ikke hatt råd til stort bryllup når han nå ønsker å gifte seg hadde jeg gjerne gjort det hos byfogden med en god middag sammen med forlovere i stede.

: )

[Augustbrud02]

For meg er noe av det viktigste med bryllupet vårt, nettopp dette skillet på at vi nå gjør en viktig endring i livene våre og nå skal dele alle dager sammen. Det er en viktig avgjørelse å ta i et samliv.

Jeg synes også det er flott at vi velger å gifte oss før vi får barn og stifter familie. Dette er noe av det vi begge har vært veldig bestemt på hele tiden. Personlig synes jeg barn hører ekteskapet til.

Jeg må innrømme at jeg, som mange andre jenter, har drømt om å gifte meg fra jeg var liten. Jeg har kanskje ikke tenkt så mye på det, men nå som dagen nermer seg ser jeg virkelig frem til å være prinsesse for en dag jeg også. Men det viktigste på dagen er selvfølgelig at vi skal feire vårt forhold, vår kjærlighet og det sammen med de menneskene vi er glad i!

[Engel]

Må si jeg er veldig enig i inlegget til augustbrud02! Kunne skrevet det samme selv.

Joda, vi har bodd sammen i 5 år, og har alltid vært innstilt på at vi skulle gifte oss. Men først måtte vi bli ferdig med studier, få jobber og også gjerne få kjøpt oss et sted å bo. Når begge var ferdig med studiene forlovet vi oss. Men vi hadde ikke råd til et sånt bryllup vi vil ha da, og dessuten var det denne boligdrømmen da. Vel, i fjor kjøpte vi leilighet, og nå sparer vi for harde livet for å få råd til bryllup til neste sommer! Da har vi vært forlovet i 3 år.

Syns dette passer veldig bra jeg, det er først nå vi begynner å bli klar for å starte familie også. Og det er jo greit med litt prøvetid, så vet vi at vi klarer å leve sammen 12

[Fakse]

Vi er kanskje ikke typiske for de du ønsker svar fra, for vi har ingen barn og har ikke vært sammen veldig lenge. Men spørsmålet er så interessant at jeg svarer like vel...

Da vi bestemte oss for å gifte oss, var det fordi vi etter tre år sammen var sikkre på at vi ville gjøre alt som står i vår makt for at det skal være oss to resten av livet. Det viktige for oss er altså at vi er sikkre på at vi begge ønsker at dette forholdet skal vare livet ut, og det vil vi markere dette for oss selv og våre omgivelser med et bryllup. For oss blir altså bryllup en høytidelig feiring på at vi har funnet vår livspartner.

Min mening er at det å få barn sammen er en like høytidelig markering av dette. Personlig ville jeg aldri fått barn sammen med noen, med minder jeg var sikker på at vi begge hadde alle intensjoner om å være sammen resten av livet. Siden vi ikke ønsker oss barn foreløpig, blir bryllupet enda viktigere for oss, fordi vi like vel ønsker å markere at vi i vårt forhold har kommet til det punkt at vi vil holde på hverandre livet ut.12

[meta]

Vi har heller ikke vært sammen lenge, eller tja, 4 år, og har ingen barn sammen. Vi vil gifte oss før vi får barn nettopp for å ha trygge rammer rundt forholdet og fordi vi vil markere at vi er sikre på at det er OSS. Grunnen til at det tok såpass lang tid (vi har vært sammen 5 år og bodd sammen i tre når vi gifter oss) er økonomien. Min kjære får resultatet på hovedprosjektet i dag (*spise negler*) og jeg ble ferdig med studiene for et år siden. Dessuten er vi ikke så veldig gamle ennå: jeg er 24 og han er 27.

[Salamandra]

Vi har ikke vært sammen lenge i det hele tatt.. bare siden i fjor høst.. men vi har kjent hverandre i mange år før det, og vi skal gifte oss neste vår/sommer.

Grunnen til at vi velger å gjøre det er at vi elsker hverandre og ikke kan forestille oss et liv uten hverandre, og et bryllup er en fin fest for å markere akkurat dette.

Jeg har en sønn fra et tidligere forhold, så det at vi velger å gifte oss har ingening med rammene rundt det å få barn å gjøre.

Det blir mer en markering av at det er vi to som hører sammen

Hørte et fint "ordtak" en gang..

Du skal ikke gifte deg med den du kan leve med, du skal gifte deg med den du ikke klarer å leve uten..

Akkurat sånn føles det 12

[Stinemor]

Oj, dette var et bra spørsmål!

For å si det som sant er så har vi aldri kommet så langt at vi har giftet oss, har snakket om det siden 1997 men det har aldri blitt gjort alvor av det. Grunnen til det er vel kanskje at vi tidligere ikke har sett oss råd til det selv om det egentlig bare er en prioriteringssak. Nei, for å si det som det er så har jeg egentlig ikke noen god grunn, vi er vel bare rett og slett treige av oss.

Men etter at barn nr 2 kom bestemte vi oss bare, det er oss, forhåpentligvis for alltid, og som en trygghet både for oss og barna så blir det altså bryllyp nyttårsaften, etter nesten 12 år sammen!!! Sannelig på tide sier foreldrene våre, men det er vel noe i ordtaket som sier bedre sent enn aldri?!?

12

[August]

Vi er godt etablert, hus,bil og tre barn. Har vært sammen i snart 10 år, men det har aldri vært aktuelt å gifte seg før. Jeg er av den oppfatning at våre tre barn er et mye sterkere bånd enn ekteskapet vil være.

Jeg er av den typen som ikke har drømt om å være prinsesse for en dag, og prøver nå også av den grunn å gjøre bryllupet litt mindre.

Grunnen til at vi giter oss nå er for min del at det siste året har grodd frem en følelse om at jeg ikke vil klare å leve uten min mann (ja jeg kaller han det), og selvsagt at han nå fridde. Merklig nok var vi klare for dette begge to til samme tid, uten å ha diskutert det.12

[tps_0709]

Vi har vært sammen i ca 5,5 år, forlovet i 5 år, og har bodd sammen i 4 år. Vi er etablerte med hus, bil og to barn.

Vi vil gjerne gifte oss for å skape en trygghet for barna våre, både i deg daglige og i det økonomiske skulle noe skje en av oss. Og selvsagt fordi vi elsker hverandre! Vi har hatt våre prøvelser i løpet av disse årene, men har kommer styrket ut av dem.

Vi hadde diskutert å reise bort og gifte oss sommeren 2000. Vi planla samtidig barn nr 1. Siden jeg ble så fort gravid, og tulla vår hadde det travelt med å komme til verden, ble det hele utsatt på ubestemt tid.

Så kom barn nr 2, og da fant vi ut at det måtte skje til sommeren. Så da blir det byllup i september. Ville ikke ha noe stort bryllup, kun foreldre og søsken, men det ballet på seg og nå blir vi ca 35-40 personer med stort og smått. Og jeg gleder meg masse til å være prinsesse for en dag!

[Lili]

Akkurat ferdig med aa lese alle svarene ... det er som er helt tydelig i alle fall, det er at dersom man gifter seg i dag, er det en vel gjennomtenkt avgjoerelse og ikke en noedvendighet, slik det kan ha vaert "foer i tiden". Derfor synes jeg ekteskapsloeftet er desto vakrere og tar hele sin betydning i denne sammenhengen.

Vi gifter oss etter 4 aars samboerskap fordi vi elsker hverandre og oensker aa tilbringe resten av livet i hverandres selskap! Har ogsaa et oenske om aa offisialisere forholdet, baere hans ring, hans navn og én gang i kort fremtid, hans barn. Markeringen av denne dagen, med tilbehoerende fest, er én av faa anledninger i livet til aa samle sammen alle venner og familie, og ikke minst, vaere den mest fortryllende jenta i forsamlingen! :D

[scorpion73]

Intresant tema.

Vi har vært samboere i 7 år( igår faktisk), men har vel vært klare for dette lenge. Men siden vi har jobbet og studert i de siste 4 årene så har det liksom ikke blitt nok penger til det. Vi er begge veldig selvstendige mennesker som ikke vil spørre foreldrene om penger.så derfor er vel det grunnen til at det ikke har skjedd før.

Grunnen til at det skjer, vi elsker hverandre veldig høyt,og er veldig sikre på at det forblir oss to. Dessuten så har vi vær våre, og felles barn, så pga økonomi, felles eie osv, så er vel det det lureste fordet om den tanken ikke har dukket opp før nå når jeg leste det.

Nei tanken startet med kjærligheten, og det er vel derfor vi gjør det: gifter oss altså.

[Angelina]

Nei, det er ikke prinsessedrömmen som har lokket fram dette. Jeg har bestandig värt overbevist om at jeg IKKE skulle gifte meg, for jeg kunne ikke tenke meg at det fantes noen jeg ville väre sammen med et helt liv. Det måtte da blir kjedelig?

Samtidig hadde jeg denne "gammeldagse" innstillingen til giftermål, at når man gifter seg, så er det for alltid. Dette er noe man gjör EN gang, og ikke mer. Så for meg har alltid ekteskap värt noe jeg har skydd som pesten!

Så ville skjebnen det at jeg mötte denne gutten, da. Vi har ikke värt sammen mer enn 1,5 år som kjärester, men har värt venner i 5 år. Og plutselig slo bomben ned, og forandret alt! Plutselig föles det riktig for meg å gifte meg, og for ham var det helt utenkelig å väre sammen resten av livet uten å väre gift.

Så jeg tror at når man först möter den man önsker å dele livet med, så er behovet for å bli gift innebygd i menneskesjela. Av og til forsinker prinsessedrömmen prosessen, siden det koster en del å arrangere noe slikt. Kjenner mange som har värt fast bestemte på å gifte seg, men av ulike praktiske årsaker, blir det utsatt en kort eller lang tid. Det er ikke så mye fordi de tviler, eller "tester" hverandre, men helt andre årsaker for ventingen.

Andre igjen kan nok ha hatt opplevelser som gjör at de trenger litt ekstra tid for å föle seg trygge med valget, og det må man bare respektere. Og til slutt har du de som möter sin utkårede i veldig ung alder. Ingen forventer vel at de skal gifte seg så unge, kanskje midt i utdannelse og för de kan forsörge seg selv. Noen gjör det, og all äre til dem, mens andre velger å vente til de har en mer stabil ramme rundt forholdet.

Ulike mennesker, ulike valg...

Angelina