Redd for å spise mat andre har laget

[AnonymBruker]

Jepp, jeg er altså redd for å spise mat jeg ikke har laget selv, mat jeg ikke vet hva inneholder. Såpass redd at jeg gruer meg til å dra på middager og å spise ute.

Jeg spiser greit i hverdagen, variert og sunn mat, og det går helt fint så lenge jeg har kontroll på hva som er i, og hvordan den er tilberedt. Tidligere har jeg hatt noe som antagelig er en spiseforstyrrelse, uten å ha fått noe hjelp for dette (vil si jeg er frisk nå). Men så har jeg fortsatt denne frykten, da. Det er jo et ganske flaut problem, andre mennesker får ikke nesten sammenbrudd bare fordi de skal spise noe de ikke har laget selv...

Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: d708d...eb1

Anonymous poster hash: 71e2f...e56

[AnonymBruker]

Hva er du redd for? Er du redd for en allergisk reaksjon, at det skal være noe i maten du blir dårlig av eller at det skal være laget på en uhygienisk måte?

Anonymous poster hash: 97871...2f1

[AnonymBruker]

Hva er du redd for? Er du redd for en allergisk reaksjon, at det skal være noe i maten du blir dårlig av eller at det skal være laget på en uhygienisk måte?

Anonymous poster hash: 97871...2f1

Ingen av delene! Jeg tror jeg rett og slett bare ikke liker å ikke ha kontroll over alle ingrediensene. Jeg bruker selv stort sett de samme "trygge" ingrediensene hele tiden, men jeg kan godt finne på å ha mindre sunne ting i maten, men da er jeg klar over akkurat hva jeg har i. Spiser jeg mat andre har laget vet jeg ikke akkurat hva det er. Jeg er fult klar over at det er en forferdelig tåpelig frykt

Anonymous poster hash: 71e2f...e56

Anonymous poster hash: 71e2f...e56

[AnonymBruker]

Ingen av delene! Jeg tror jeg rett og slett bare ikke liker å ikke ha kontroll over alle ingrediensene. Jeg bruker selv stort sett de samme "trygge" ingrediensene hele tiden, men jeg kan godt finne på å ha mindre sunne ting i maten, men da er jeg klar over akkurat hva jeg har i. Spiser jeg mat andre har laget vet jeg ikke akkurat hva det er. Jeg er fult klar over at det er en forferdelig tåpelig frykt

Anonymous poster hash: 71e2f...e56

Anonymous poster hash: 71e2f...e56

Skjer det ofte at du spiser mat andre har laget? Kan du snakke med de det gjelder og gjøre en avtale på at du skal få vite hva som er i maten? Kan du evt øve deg ved å se på at andre lager mat til deg, uten at du er med selv?

Anonymous poster hash: 97871...2f1

[Erazor]

Det du beskriver høres ut som et ekstremt kontrollbehov når det gjelder mat, og kan vel på en måte regnes som en spiseforstyrrelse - du trenger å alltid vite hva du putter i deg for å beholde kontrollen fordi du er redd for å spise usunne ting uten at du vet det.

Jeg ville ha anbefalt å prate med noen om det, slik at du kan få bearbeidet tankene som tydeligvis hemmer deg i hverdagen. Det er flott at du har fått orden på det meste av spiseforstyrrelsen din, men ikke vær redd for å ta kontakt med noen for å få hjelp til å takle kontrollbehovet. Kanskje trenger du bare noen som kan gi deg alternative tenkemåter som minsker frykten.

[AnonymBruker]

Skjer det ofte at du spiser mat andre har laget? Kan du snakke med de det gjelder og gjøre en avtale på at du skal få vite hva som er i maten? Kan du evt øve deg ved å se på at andre lager mat til deg, uten at du er med selv?

Anonymous poster hash: 97871...2f1

Nei, jeg prøver å unngå slike situasjoner. Nå er det imidlertid snart tid for både julebord og besøk til samboers familie, så da er det ikke til å unngå. Ellers i året spiser jeg så godt som aldri ute eller hos andre (greit å spise hos foreldrene mine, for de lager retter jeg har vært med på å lage mange ganger før).

Det siste der var kanskje ikke en dum idé! Tror jeg ska teste det ut Det å spørre om hva som er i maten ellers synes jeg er fryktelig flaut (hele denne situasjonen er i grunn fryktelig flau), hvertfall når jeg entlig vil vite alt og ikke bare hvilken type kjøtt, hehe.

Anonymous poster hash: 71e2f...e56

Anonymous poster hash: 71e2f...e56

[AnonymBruker]

Det du beskriver høres ut som et ekstremt kontrollbehov når det gjelder mat, og kan vel på en måte regnes som en spiseforstyrrelse - du trenger å alltid vite hva du putter i deg for å beholde kontrollen fordi du er redd for å spise usunne ting uten at du vet det.

Jeg ville ha anbefalt å prate med noen om det, slik at du kan få bearbeidet tankene som tydeligvis hemmer deg i hverdagen. Det er flott at du har fått orden på det meste av spiseforstyrrelsen din, men ikke vær redd for å ta kontakt med noen for å få hjelp til å takle kontrollbehovet. Kanskje trenger du bare noen som kan gi deg alternative tenkemåter som minsker frykten.

Huff, kanskje du har rett? Det er kanskje bare det at jeg ikke merker det så mye lenger selv, siden jeg alltid lager maten (dermed alltid har kontroll?).

Jeg må innrømme jeg kvier meg for å prate om det. Jeg er voksen, tilsynelatende helt frisk, men kanskje ikke? Det hadde selvfølgelig vært fint å kunne være med medstudenter ut på en matbit etter skolen, på en annen side opplever jeg det ikke som noe problem i hverdagen. Det er jo bare en bagatell av et problem, sånn stort sett, men det er søren meg ganske trassig akkurat når man står oppi det!

Anonymous poster hash: 71e2f...e56

[Erazor]

Huff, kanskje du har rett? Det er kanskje bare det at jeg ikke merker det så mye lenger selv, siden jeg alltid lager maten (dermed alltid har kontroll?).

Jeg må innrømme jeg kvier meg for å prate om det. Jeg er voksen, tilsynelatende helt frisk, men kanskje ikke? Det hadde selvfølgelig vært fint å kunne være med medstudenter ut på en matbit etter skolen, på en annen side opplever jeg det ikke som noe problem i hverdagen. Det er jo bare en bagatell av et problem, sånn stort sett, men det er søren meg ganske trassig akkurat når man står oppi det!

For mange er terskelen for å be om hjelp veldig høy. Du trenger ikke å tenke på deg selv som syk, men du har et problem som du gjerne vil bli kvitt. Da er det ikke flaut å be om hjelp, det viser at du er villig til å gjøre noe med problemet ditt.

Selv om det kan virke som en bagatell, så legger det jo føringer på livet ditt ut fra det du sier. Om du får bukt med det nå, så slipper du også at det blir verre. Dessuten er det greit å kunne spise ute med venner, si ja til å komme på middagsbesøk eller å nyte en god middag kjæresten har laget!

Å ta første steget for å få hjelp vil være det vanskeligste, men jeg tror at hvis du gjør det, så vil det føles som en lettelse. Lykke til!

[AnonymBruker]

Snakk litt med ROS. De har sikkert noen gode innspill. http://www.nettros.no/

Anonymous poster hash: b8189...d26

[AnonymBruker]

For mange er terskelen for å be om hjelp veldig høy. Du trenger ikke å tenke på deg selv som syk, men du har et problem som du gjerne vil bli kvitt. Da er det ikke flaut å be om hjelp, det viser at du er villig til å gjøre noe med problemet ditt.

Selv om det kan virke som en bagatell, så legger det jo føringer på livet ditt ut fra det du sier. Om du får bukt med det nå, så slipper du også at det blir verre. Dessuten er det greit å kunne spise ute med venner, si ja til å komme på middagsbesøk eller å nyte en god middag kjæresten har laget!

Å ta første steget for å få hjelp vil være det vanskeligste, men jeg tror at hvis du gjør det, så vil det føles som en lettelse. Lykke til!

Ja, jeg er vant til å greie alt selv, og aldri være ordentlig syk. Å tenke på det som et problem er litt hyggeligere

Tusen takk, du har nok helt rett i det du sier.

Snakk litt med ROS. De har sikkert noen gode innspill. http://www.nettros.no/

Anonymous poster hash: b8189...d26

Kanskje ikke så dumt!

Anonymous poster hash: 71e2f...e56

[AnonymBruker]

Du skal ha ros for å være så ærlig med deg selv! Jeg opplever at stadig flere sier de går på ulike dietter og dermed ikke vil spise det andre lager. Det er sosialt veldig innsnevrende og neppe særlig sunt rent psykisk å konsekvent måtte ha full kontroll over alle ingredienser. De som er sånn vil jo aldri innrømme at det er de som har et problem, men legger skylden på folk som forventer at de smaker på maten de får servert.

Ta det hele med babyskritt, du. Å innrømme at man har et problem er et stort skritt i riktig retning. Kanskje du også kan se på noen lage mat for deg?

Anonymous poster hash: 453d3...b27

[pantora]

Jeg tror det viktigste du kan gjøre, er å nettopp gjøre det, selv om du er redd. Eksponer deg for det.

[AnonymBruker]

Du skal ha ros for å være så ærlig med deg selv! Jeg opplever at stadig flere sier de går på ulike dietter og dermed ikke vil spise det andre lager. Det er sosialt veldig innsnevrende og neppe særlig sunt rent psykisk å konsekvent måtte ha full kontroll over alle ingredienser. De som er sånn vil jo aldri innrømme at det er de som har et problem, men legger skylden på folk som forventer at de smaker på maten de får servert.

Ta det hele med babyskritt, du. Å innrømme at man har et problem er et stort skritt i riktig retning. Kanskje du også kan se på noen lage mat for deg?

Anonymous poster hash: 453d3...b27

Takk, godt å høre jeg i det miste gjør noe riktig, haha!

Ja, får sakte men sikkert øve meg på å se på at andre lager mat, og spise den. Kanskje jeg ikke trenger å grue meg til neste års julebord?

Jeg tror det viktigste du kan gjøre, er å nettopp gjøre det, selv om du er redd. Eksponer deg for det.

Ja, det er nok det! Selv om det letteste selvfølgelig bare er å fortsette som jeg har gjort. Men jeg vil jo ha forandring!

Takk alle sammen, jeg føler meg kanskje hakket mindre teit og tåpelig!

Anonymous poster hash: 71e2f...e56

[AnonymBruker]

Har det på samme måte.

Og dessuten i en kinkig situasjon, ettersom jeg er innlagt på psyk. nå. Har ikke spist siden lunsj i går. Ikke veldig gunstig, akkurat.

Vet dessverre ikke hva du kan gjøre. Babysteps, som noen andre her har skrevet. Ta det med ro, ikke stress, men beveg deg fremover.

Anonymous poster hash: 4b490...c00

[AnonymBruker]

Erazor har rett.

Jeg har noe av det samme - men det er knyttet til angst og fobi.

Dette ble mye verre når jeg ble gravid, for da ble jeg engstelig for babyen i tillegg(altså få i meg dårlig eller smittet mat).

Jeg oppsøkte fastlegen og fikk henvisning til behandling.

Det er på en måte samme respons og frykt(tvangstanker og/eller handlinger), men årsakene bak er forskjellige.

Av erfaring kan jeg si at dette blir verre over tid om man ikke tar skikkelig tak i det (gjerne med kognitiv atferdsterapi). Dwt er forøvrig veldig vanlig når man sliter/har slitt med spiseforstyrrelse

Anonymous poster hash: 855d6...d79