Sint attenåring... Vil ikke snakke med meg...

[AnonymBruker]

Min datter på 18 år er sint på meg pga noe hverken jeg har gjort, sagt eller kan styre. Hun bor ca 40 mil unna på hybel (går på idrettslinje) og har ikke tatt kontakt med meg på 3 uker. Jeg har forsøkt å sende melding, men da uten å få svar. I utganhspunktet kunne jeg vært like sint tilbake, men tenker at hun er ung og ikke moden nok til å tenke litt lengre enn nesetippen. Hun har kontakt med resten av familien og kjæresten, så jeg vet hun har det bra.

Jeg tenker hun kan godt få rase litt, og heller ta kontakt når hun blir blid/skjønner litt mer, men så er det så kipt å ikke høre no fra hennen heller.

Noen som har opplevd det samme, enten som mor eller datter? What to do?

Anonymous poster hash: 17fde...e9a

[Chloe-]

Hva er hun sur for da?

[AnonymBruker]

Jeg ville fortsatt ringt, men akseptert det hvis hun ikke tok telefonen. Vis at du ønsker kontakt med henne. Hvis du ikke tar kontakt, kan det tolkes som om du ikke bryr deg. Skriv melding og si at du beklager at det ble sånn og sånn, men at det ikke var noe du kunne gjøre noe med, og at du savner å snakke med henne. Etter hvert vil hun nok ta kontakt!

Anonymous poster hash: 40be6...e65

[Påfugl]

Jeg hadde store problemer med min mor i den alderen og var veldig mye sint. Det jeg ville aller mest var å få litt rom og avstand, men det har også alltid vært viktig for meg å vite at hun er glad i meg. Jeg ville sendt henne en melding og skrevet at du er lei deg for at hun er sint på deg og at du håper det går over, og videre at du er veldig glad i henne og lar det være opp til henne å ta kontakt når du er klar. Min mor gjorde "alt" feil i den perioden og vårt forhold tok ENORM skade av at hun fortsatte å mase og prøve på feil måte.

[Gjest Gjest]

Hvorfor er hun 40mil unna?

[Longgone]

Hvorfor er hun 40mil unna?

Fordi hun går på skole.

[Løvetanten]

La henne få være i fred. Men send henne gjerne en mld der du sier at du er her, er glad i henne og gjerne vil prate når hun føler tiden er inne. La henne skjønne at du ikke tar avstad fra henne, men aksepterer henne selv når hun er sint.

[Gjest Gjest]

Fordi hun går på skole.

Og hun kunne ikke finne en lignende linje i nærheten av hjemmet?

[Longgone]

Og hun kunne ikke finne en lignende linje i nærheten av hjemmet?

Kanskje hun hadde lyst å komme seg vekk hjemmefra? Kanskje hun er på folkehøgskole? Når jeg var 18 bodde jeg en 4 timers flytur unna hjemme, hadde ingen annen grunn enn at jeg ville.

[Lila]

Og hun kunne ikke finne en lignende linje i nærheten av hjemmet?

Landslinjer som idrett, jordbruk osv finnes ikke overalt. Var vel ikke det som var poenget her?

TS: La henne rase fra seg. Send henne en melding i ny og ne (en gang i uken kanskje), så hun vet du bryr deg om henne. Hun tar nok til fornuft etter hvert skal du se

[AnonymBruker]

Hvorfor er hun 40mil unna?

Trådstarter her. Datteren min har valgt å satse på hobbyen sin, og da med en idrett som ikke har linjer i hver by. Det er videregående skole med særidrett som hennes. Dette er den som ligger nærmest vårt hjemsted.

Anonymous poster hash: 17fde...e9a

[AnonymBruker]

Jeg lurer også på hva hun er sur for?

Anonymous poster hash: 50a74...8e4

[Gjest Gjest]

Trådstarter her. Datteren min har valgt å satse på hobbyen sin, og da med en idrett som ikke har linjer i hver by. Det er videregående skole med særidrett som hennes. Dette er den som ligger nærmest vårt hjemsted.

Anonymous poster hash: 17fde...e9a

Ja, ja.

[AnonymBruker]

Ja, ja.

Vet ikke hva den kommentaren der skulle bety, men er det av viktighet for deg å vite at hun ønsker å satse på volleyball, og går på Toppvolley videregående på Sand? Og at vi er bosatt i Kragerø?

Anonymous poster hash: 17fde...e9a

[AnonymBruker]

Jeg lurer også på hva hun er sur for?

Anonymous poster hash: 50a74...8e4

Det har noe med arv i familien, og ikke noe jeg kan styre, mao ikke arv jeg hverken gir eller fraskriver meg. Godt mulig hun mener jeg som mor bør ordne opp, men akkurat i dette tilfellet har jeg ingenting jeg skulle sagt eller gjort.

Anonymous poster hash: 17fde...e9a

[Chloe-]

Vet ikke hva den kommentaren der skulle bety, men er det av viktighet for deg å vite at hun ønsker å satse på volleyball, og går på Toppvolley videregående på Sand? Og at vi er bosatt i Kragerø?

Anonymous poster hash: 17fde...e9a

Litt vel utleverende, kanskje?

[Katrine1]

Du "maser" ikke for mye da? Husker selv når jeg flyttet for meg selv at både mamma og pappa ringte flere ganger om dagen. Noen ganger kan det bli litt for mye av det gode.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Prøve å skrive et brev, kanskje? Forklare henne at du faktisk ikke kan endre noe på arven. Det er ikke i din makt. Hun høres for øvrig sjalu ut om det er arv det er snakk om.

[AnonymBruker]

Litt vel utleverende, kanskje?

Det kunne vært utleverende om det var sant.... Jeg spurte om det var av viktighet å vite hvilken linje osv. Datteren min går på en tilsvarende variant, men i en helt annen hobby Og selvsagt bor vi ikke i Kragerø

Når det gjelder arven, så er hun egentlig ikke sjalu, hun skjønner rett og slett ikke sammenhengen, dette tross han som gir har forklart. Ønsker ikke å utbrodere noe mer, men det handler om at det blir lik sum til hvert barn til slutt - og da med arv fra forskjellige.

Anonymous poster hash: 17fde...e9a

[AnonymBruker]

Min datter på 18 år er sint på meg pga noe hverken jeg har gjort, sagt eller kan styre. Hun bor ca 40 mil unna på hybel (går på idrettslinje) og har ikke tatt kontakt med meg på 3 uker. Jeg har forsøkt å sende melding, men da uten å få svar. I utganhspunktet kunne jeg vært like sint tilbake, men tenker at hun er ung og ikke moden nok til å tenke litt lengre enn nesetippen. Hun har kontakt med resten av familien og kjæresten, så jeg vet hun har det bra.

Jeg tenker hun kan godt få rase litt, og heller ta kontakt når hun blir blid/skjønner litt mer, men så er det så kipt å ikke høre no fra hennen heller.

Noen som har opplevd det samme, enten som mor eller datter? What to do?

Anonymous poster hash: 17fde...e9a

Hei

Jeg er i nærmest nøyaktig samme situasjon med min datter på 19.

Hun hadde en ganske mild pubertet, så jeg oppfatter det som at det er siste rest av den som pågår..

Hun skal "finne seg sjæl", utvikle seg i en helt annen retning enn hun er oppdratt i akkurat nå.

Hun er nedlatende og arrogant! I det hele kjenenr jeg igjen meg selv fra den gang og velger å respekter (tilsynelatene, vel og merke) at hun er "en voksen kvinne som tar selvstendig valg".

Jeg lar henne være. Sender henne en oppmuntrende liten mail i ny og ne, eller en link til noe hun vil like etc.

Jeg spør ikke om privatliv, kjæresten, skolen eller annet.

Jeg tar utg.pkt i at hun har fullstendig orden......

Samtidig passer jeg på at hun får vite at hun alltid er velkommen - hvor mye hun enn ignorerer meg. Jeg har 3 barn til, så det er ikke så vanskelig å ha fokus bort fra hennes avvisninger....Det går av seg selv. Det vil også oppførselen gjøre - gå over av seg selv.

Gi det tid, det er ikke personlig. Det er hormonelt!

Anonymous poster hash: cd2ad...fc1