jeg blir sett på som kjedelig og uinteressant:(

[AnonymBruker]

når jeg møter en ny gruppe med mennesker får jeg med en gang oppmerksomhet. jeg tror(ike for å være innbilsk) at folk synes jeg er ganske pen og blir nysgjerrig.

men greia er at jeg har et veldig kjedelig liv. jeg har ikke opplevd noe spennende, jeg har ikke vært mye ute og reist og sånne ting. i tillegg har jeg angst så praten flyter ikke akkurat når jeg blir prata til.

en annen ting jeg merker er at folk ikke hører meg. stiller jeg noen et spm overser de meg. hvis de leser noe, skriver tekstmld eller noe slikt enser de meg ikke. eller hvis jeg prater samtidig som noen andre snur de seg mot den andre personen istedet for å snu seg mot meg.

for å oppsummere så er jeg sånn at der andre blomstrer i samvær med nye fremmede mennesker, så visner jeg etterhvert som vi blir kjent. jeg er ganske så frampå i begynnelsen, men mister all selvtillitt etterhvert som folk lærer meg å kjenne og jeg forstår at de synes jeg er ganske platt og kjedelig.

hva kan jeg gjøre med dette her?

Anonymous poster hash: 0d2b3...ba0

[Gjest Belle âme]

*følger med*

[AnonymBruker]

Prøve å leve et mindre kjedelig liv?

Anonymous poster hash: 550dc...41a

[AnonymBruker]

Aner ikke TS, men sliter med det samme, så jeg følger med på tråden...

Anonymous poster hash: dce90...145

[Gjest Houdini]

Du må snakke høyere og kreve å bli hørt. Du må kreve, for du er selvfølgelig verdt deres tid og oppmerksomhet.

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at de synes du er kjedelig? Har de sagt det, eller er det du som tenker at de må synes det? Med mindre du er synsk eller har spurt hver enkelt, så synes jeg du bør slutte med å fortelle deg selv hva andre tenker om deg.

Mitt råd nummer to er å elske deg selv. Drit i hva andre måtte mene.

Jeg har fått høre flere ganger at jeg er både kjedelig og prektig, men så får de bare mene det, da. Folk som oppsøker andre for å sette negative merkelapper på dem, er uansett ikke folk jeg gidder å bruke tida mi på.

Anonymous poster hash: 94791...a04

[Gjest ghej75]

Prisen man må betale for å være spennende er at du risikerer å være upopulær hos noen, for andre vil ha meninger om deg. Du må altså takle dette, eller leve med å holde deg i din komfortsone og å ha det trygt og å være kjedelig.

Mennesker som har opplevd mye er gjerne mer spennende, men de mest spennende menneskene jeg kjenner har utover det, bare en evne til å si noe interessant og morsomt om været og helt dagligdagse ting. Denne evnen kommer av at de ikke sensurerer seg og de har selvtillit til å risikere å si noe dumt eller at andre ikke liker dem.

Jeg tror det kommer med alder og livserfaring også

[Gjest .-L-.]

Google limiting beliefs

Kanskje det egentlig er problemet.

[Berit]

Jeg tror det er veldig vanlig at folk føler at de opplever det du sier, at du noen ganger på en måte blir oversett og kommer i bakgrunnen, ikke blir hørt, og at andre blir mer hørt og foretrukket. Jeg er nå over 40 år, har god selvtillit på mange måter, men likevel kan jeg og fremdeles få den følelsen noen ganger. Da jeg var ung følte jeg det ofte. Men så lærte jeg meg med årene at det gjelder omtrent alle mer eller mindre at folk vil bli sett og at langt de fleste kjemper med å føle tilhørighet, bli likt, sett, hørt, få oppmerksomhet.

Elsk deg selv, vit at du er vel så bra som de andre. Ikke trekk deg unna når du føler at oppmerksomheten blir vendt mot en annen. Tvert imot, heller vis den andre selv oppmerksomhet og begeistring. Da kan jeg love deg at du blir godt likt, og det resulterer i at mange vil vende seg til deg også.

Du er ikke alene om å ønske og bli mer hørt. "Store mennesker er de som klarer å få andre til å føle seg store". Og klarer du det, så vil også andre gjøre det mot deg. Men jo mer du klarer å rette oppmerksomheten på andre selv, jo mer har man ikke det samme behovet mer om å få oppmerksomhet.

Endret 20. november 2013 av Berit

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at de synes du er kjedelig?

Anonymous poster hash: 94791...a04

Et eksempel er at nesten alle i klassen min har møttes på fritiden, dratt på kino og sånne ting uten å be meg. Dette er folk jeg ser på som studentvenner og som jeg prater med på skolen.

Merker det også ved at folk lett setter seg sammen i grupper og jeg opplever da at min sidemann kan sette seg sammen med andre i stedet for å spørre om VI TO skal jobbe sammen.

det er veldig selvdestruktivt for meg:(

Anonymous poster hash: 0d2b3...ba0

[AnonymBruker]

og ja, jeg vet jeg kan ta intiativ selv for å spørre om å få bli med de på fritiden men jeg tenker at når de ikke har giddet å spørre meg så er det et svar i seg sjølv. ingen spørr meg på facebook om jeg vil være med på ting, men de spørr dem i mellom

Anonymous poster hash: 0d2b3...ba0

[AnonymBruker]

det er mange store personligheter i klassen min med høy røst som gladelig forteller om den gangen de var i india på backpackingtur eller drev med fredsarbeid. jeg har høy røst selv men drukner fullstendig i forhold til de. nesten sånn at jeg blir avbrutt midt i ei setning. en del av meg har lyst til å si "HOLD KJEFT, NÅ VAR DET JEG SOM SNAKKET", men den andre delen av meg(som jeg velger å bruke) blir bare stille og lei meg....

Anonymous poster hash: 0d2b3...ba0

[AnonymBruker]

Du må velge å ta plass og en del av det er å bedre selvfølelsen din.

Anonymous poster hash: 7612f...76a

[AnonymBruker]

Du må velge å ta plass og en del av det er å bedre selvfølelsen din.

Anonymous poster hash: 7612f...76a

det er det jeg prøver på men ikke mestrer

Anonymous poster hash: 0d2b3...ba0

[AnonymBruker]

det er det jeg prøver på men ikke mestrer Anonymous poster hash: 0d2b3...ba0

Denne boka har hjulpet meg masse med selvfølelsen: http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2589278

Anonymous poster hash: 7612f...76a

[spegel]

Dette kunne vert meg du skrev om her. Opplever stadig at folk prater i munnen på meg og ikke tar seg tid til å høre hva jeg egentlig sier. Har ikke noe svar til deg, desverre. Jeg sliter jo med det samme selv og har vel slitt med det siden barneskolen en gang. Men spør deg likevel. Smiler du når du snakker? Holder blikkontakt? Virker du ineresert i de du snakker med? Merker selv at folk har vansker for å overse meg når jeg ser de i øynene når jeg prater. Har også lært meg å bruke tydeligere kroppspråk, for at folk skal forstå at jeg faktisk er en del av samtalen.

I skolesammenheng vil jeg råde deg til å spre deg mest mulig, prat med flest mulig, vips treffer du noen som du finner tonen med. Og for all del, ikke se opptatt eller avvisende ut. Vi har lett for å utstråle litt overlegenhet når vi føler oss alene og usikre. Andre mennesker tolker deg da som avvisende og uinteressert, og vil derfor ikke ta initiativ til å være sammen med deg. Dette blir jo en ond sirkel på en måte... Er nok veldig lik deg, så jeg har tenkt mye på dette.

Husk på at folk flest er ganske vanlige å kjedlige Det er nok ikke der det egentlige problemet ligger.

[Gjest Kaffelattn]

Kan introvert/ekstrovert-debatten ha noe å si her, tro?

MÅ det være slik at man må ha sin egen rosablogg for å bli tatt seriøst og hyllet som en annen Nelson Mandela?

[nawuraM]

Har inntrykk av at det er mange "pene" jenter som sliter med dette problemet. Det virker som at mange av dem har lagt all sin egenverdi i utseendet sitt (sikkert fordi det alltid er det de har blitt komplimentert på), men når det kommer til stykket er de ofte sinnsykt usikre når det kommer til personligheten sin. Men det er jo på en måte bra da, for det er jo det som gjør at også stygge fyrer noen ganger får ligge med fine damer, ved å fokusere på at det er personligheten deres man liker

[AnonymBruker]

Alltid pleid å først ignorere tilbake, og blir det ikke noen bedring så kutter jeg kontakten. Tror det er flere som har lurt på hva som har skjedd, men jeg orker bare ikke slike mennesker.

Anonymous poster hash: 60fc3...86c

[AnonymBruker]

Kan introvert/ekstrovert-debatten ha noe å si her, tro?

NEI!

For en gangs skyld kan vi vel ha en tråd her på KG uten å diagnostisere.

Anonymous poster hash: 1fcc6...e45