å tvinge barna til å si unnskyld

[Teriyaki]

Ettersom min sønn er i full gang med å teste grenser, så har jeg tenkt mye på dette med oppdragelse.

Vi er jo mange som er oppvokst med at vi måtte si unnskyld dersom vi hadde gjort noe, men sa vi det for å slippe unna eller for at vi virkelig mente det?

Jeg vet mange som setter barnet på en stol og forklarer hva barnet gjorde, og at det for eksempel gjorde vondt. For så å si at barnet må si unnskyld og gi klem. Dersom barnet ikke gjør det, så må det sitte der til det er klar for å si unnskyld. Men blir ikke det litt som å presse barnet til å si noe det ikke ønsker?

Jeg har funnet min metode, som ikke går ut på å absolutt måtte si unnskyld, men hvor det likevel åpnes opp for å si unnskyld dersom han selv er enig i det. Uansett forklarer jeg hva som skjedde og hvorfor det ikke er bra, også blir vi enten venner igjen, eller jeg går og gjør noe annet.

Hva gjør dere? Er ikke helt sikker på egen metode enda, men dette er altså sånn de har gjort det i barnehagen. At de spiller på empatien samtidig som de legger vekt på å forklare.

[AnonymBruker]

Jeg krever at de unnskylder til hverandre når de f.eks har slått søskenet sitt eller tatt den andres ting osv

Jeg bringer ikke gjennom noen unnskyldning til meg. Der forteller jeg hvorfor jeg ikke aksepterer oppførselen og hva konsekvensen vil bli neste gang (evt er denne gangen)

Anonymous poster hash: bb99e...9e5

[Geralt]

Jeg har ikke barn selv, men tenker at hvis "normen" er at det barnet har gjort ikke er "ok" skal barnet si unnskyld.

Altså hvis en person ville forventet en unnskyldning av en voksen for en ting skal også barn unnskylde seg for samme ting., så lenge det var med vilje, hvis det var et uhell kan barnet få velge selv kanskje.

Det å la barnet slippe unna fordi det ikke vil er vel bare med på å forsterke "curling-generasjonen"? (Som jeg selv er en del av)

[ekkoet]

Unnskyldningen kan slik jeg ser det ha flere funksjoner.

Dersom 2 barn leker sammen og det oppstår en uenighet, feks at den ene dytter den andre, er ofte en unnskyldning nødvendig for å gjenopprette forholdet. Det er mulig at barnet som kommer med unnskyldningen ikke mener det fra bunnen av hjertet, men det er likevel en del av å fungere i samunnet å kunne unnskylde seg. Det "fornærmede" barnet får slik en slags "oppreisning" for uretten.

For å trekke en parallell til to voksne som går på hverandre, så sier gjerne begge unnskyld. Det er ingens feil, det er ingen som har veldig dårlig samvittighet, men unnskyldningen viser en holdning som smører samfunnet, man er vennlige mot hverandre.

En annen ting man lærer er at man stå til rette for det man har gjort. Har man tatt en sjokolade uten lov, har man dyttet noen slik at de slo seg eller har man sagt noe stygt til noen må man stå til rette for det og unnskylde seg. Man lærer samtidig at ved å ta ansvar for hva man har gjort løser gjerne situasjonene seg mye lettere. Jeg tror at dette igjen har en effekt opp mot samviitighet, at barnet merker at samvittigheten blir lettet når man "gjør opp for seg".

Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at ofte sier barn bare unnskyld for å komme seg ut av situasjonen. I slike tilfeller er det ikke unnskyldningen som er viktig i seg selv, men at barnet har forstått hvorfor noe var galt. Ofte er det best å snu situasjonen da synes jeg, "hvis noen hadde tatt ballen din, hva hadde du følt da". Men jeg ser ikke noe gale i å tvinge gjennom en unnskyldning likevel.

[Miss moneypenny]

Mine barn skal si unnskyld når de har gjort noe galt mot andre. Det er ingenting å lure på.

[Frisørdama]

Jeg synes ikke det blir riktig at barn skal få velge om de vil si unnskyld hvis de har gjort noe galt. Barn burde lære tidlig at hvis de gjør noe galt så skal man si unnskyld. Det har jo noe med å lære seg forskjell på rett og galt, empati, folkeskikk og normal oppførsel. Og synes det er viktig at den som det er gjort urett mot får en unnskyldning så ikke sitter igjen med dårlige følelser.

Endret 20. november 2013 av Frisørdama

[Teriyaki]

Jeg var i utgangspunktet enig, men så satte den pedagogiske lederen spørsmålstegn ved om dette egentlig gjorde det bedre, om han forstod betydningen av det, om han bare sa det for å slippe unna osv. Så dette gjorde meg usikker på om det var feil av meg å be han om å si unnskyld. Nå når jeg leser hva dere gjør så begynner jeg å lure på om jeg skal innføre unnskyldning når han har gjort noe som å slå eller dytte likevel.

For jeg er enig i det dere sier, men er ikke helt0 lett å stole på seg selv når en pedagogisk leder sier at hun selv bruker dette lite.

[Sushi]

På så små barn har jeg mer tro på å være et godt eksempel. Å tvinge en 2-åring til å si unnskyld ser jeg ikke vitsen med.

Forklare at andre får vondt når man slår, og at de blir lei seg - ja, helt klart. Men jeg tror at "unnskyld" bare blir et ord uten mening bak hvis man krever at barnet sier det.

Si heller unnskyld selv hvis du kommer borti barnet, sier noe dumt eller kjefter for mye. Si unnskyld til partneren din hvis du har gjort noe dumt. Da skjønner de hva unnskyld betyr og kommer til å begynne å si det selv.

[Version 2.0]

Her må han si unnskyld dersom han oppfører seg urimelig eller slemt. Det er selvsagt ikke alltid han vil si det og han kan bruke laaaaang tid, men til slutt sier han det og alt er greit igjen. Vi snakker selvsagt om hva som er galt i forkant, underveis og etterpå, og det holder ikke bare med en unnskyldning, han må også si hvorfor han sier unnskyld. Han er 3,8 år.

[AnonymBruker]

Greit å lære dem å si unnskyld, det er en naturlig del av oppdragelsen, men å tvinge dem til å gi en klem er ikke bra, siden det gir barnet dårlig grensesetting og gjør dem mer utsatt for overgrep i fremtiden. Klemmer og kroppskontakt må komme fra lyst, ikke tvang.

Anonymous poster hash: 1f6a9...7e3

[Jens]

Det er alltid godt for den fornærmende part å få en unnskylding, så våre barn må alltid si unnskyld.

[Teriyaki]

Greit å lære dem å si unnskyld, det er en naturlig del av oppdragelsen, men å tvinge dem til å gi en klem er ikke bra, siden det gir barnet dårlig grensesetting og gjør dem mer utsatt for overgrep i fremtiden. Klemmer og kroppskontakt må komme fra lyst, ikke tvang.

Anonymous poster hash: 1f6a9...7e3

Har aldri tvunget barnet mitt til det.

[Gjest Marmot]

Jeg har aldri noensinne tvunget mitt sønn til å si unnskyld (det nærmeste jeg har vært er å si "Når du gjør sånn, da blir xxx lei seg/får vondt, og da er det fint om du sier unnskyld etterpå.), jeg har gått forran som et godt eksempel, og får nå mye skryt i barnehagen fordi hans unnskyldninger ekte. Om han ikke sier unnskyld, er det fordi han ikke forstår skikkelig at han har gjort noe galt.

[Silfen]

Jeg er enig, og uenig. Slik jeg ser det så skal unnskyldningen virke mer på den forulempede enn den som har gjort noe. Ikke noe er verre enn å få seg en kilevink og føle at en ikke får oppreisning. Barnet som for eksempe har blitt dyttet eller fratatt leker eller hva har du, merker jo ingenting til den samtalen du har med barnet. Derfor syns jeg en unnskyldning er viktig og derfor må ungene si unnskyld. Jeg vet godt at en god del unger gir en god faen i å mene det, men det er altså den symbolske verdien overfor den forulempede som er viktigere her, syns jeg.

[Kara W]

Når mine barn gjør ting mot andre barn (søsken eller venner) så må de si unnskyld og helst gi klem også, for å vise at de vil bli venner igjen. Det hender også at vi må ta en prat med den fornærmede part, for det er ikke alltid at de vil bli venner, men det meste løser seg raskt. Vi lar dem også få den tiden de trenger før de sier unnskyld. Det er ingen vits i å prøve å få et sint barn til å si unnskyld, da vente man til det har roet seg. Men ingen lek eller moro i mellomtiden.

Mot voksne ser vi an litt om de må si unnskyld eller ikke. Har de slått så må de nesten alltid det. Å bli kalt dum fordi barnet ikke får en kjeks er en del av det å være forelder og noe jeg fint kan overse.

Dom en annen nevner er det viktig at vi voksne også kan si unnskyld til barna. Noen ganger blir jeg sintere enn jeg burde, andre ganger skulle jeg lyttet mer til hva de har å si. Dersom vi voksne er flinke til å prate om hvordan vi her det og forklare følelsene våre, så tror jeg barna blir det også.

[AnonymBruker]

Det er vel uansett en god regel?

Å kreve at barnet "mener" det er ikke poenget med øvelsen. Poenget er at barnet lærer at når vi gjør noe galt unnskylder vi oss. Vi trenger ikke (ei heller som voksne) å alltid mene det. Det er fullt ut sosialt akseptabelt å legge seg langflat i unnskyldning uten å angre det plukk.

Om du heller vil lære barnet å angre på den h*n har gjort bør du nok gjøre dette for seg, uavhengig av den rene leksjonen i etikette som det er å be om unnskyldning.

Altså: vi lærer barna rett og galt, men også de sosiale normene i samfunnet (å si "beklager" når en bumper borti noen uten skyld, kommer i fare for å ikke holde døren for nestemann ++). Du kan fint lære bort begge deler, men ikke forveksle de to.

Anonymous poster hash: e7940...974

[Gjest Marmot]

Jeg er enig, og uenig. Slik jeg ser det så skal unnskyldningen virke mer på den forulempede enn den som har gjort noe. Ikke noe er verre enn å få seg en kilevink og føle at en ikke får oppreisning. Barnet som for eksempe har blitt dyttet eller fratatt leker eller hva har du, merker jo ingenting til den samtalen du har med barnet. Derfor syns jeg en unnskyldning er viktig og derfor må ungene si unnskyld. Jeg vet godt at en god del unger gir en god faen i å mene det, men det er altså den symbolske verdien overfor den forulempede som er viktigere her, syns jeg.

Men føler du at en ikke-ekte unnskyldning faktisk gir oppreisning?

[Silfen]

Men føler du at en ikke-ekte unnskyldning faktisk gir oppreisning?

Jeg tenker at et lite barn ikke har så gode forutsetninger for å skille.

[TheHairyToothfairy]

det hjelper lite å tvinge barnet til å si unnskyld om man da lærer at det er ikke så farlig hva man gjør, man trenger jo bare si unnskyld. unnskyld må ikke bli en forenklet kalkulert risiko om man blir oppdaget.

det er viktigere for min del at barnet er med på å resonere over hva det nettopp har gjort og hva resultatet ble, med en sammenheng om at det ikke er så kult å være den som blir utsatt for handlingen. først da blir det naturlig med unnskyld, når man lærer å føle ansvaret.

jeg er også enig med silfen at det i noen tilfeller kan være verd å se an at der og da er det kanskje viktigere at det andre barnet trenger å høre en unnskyldning, og så får man heller ta den biffen med selve handlingen på et senere tidspunkt.

[Vera Vinge]

Barnet mitt er ikke så gammelt ennå (fyller to om et par måneder), så gidder ikke lange forklaringer. Han skjønner mye, men ikke lange remser med hvorfor ting er galt. Så jeg holder det enkelt. Han slår heldigvis veldig sjeldent ennå, men når det har skjedd, er jeg mest opptatt av å si strengt nei og så slenge på et "mamma får vondt". Men planen er at han skal lære å si unnskyld hvis han slår eller tar leker fra andre barn f.eks. Enig i at det viktigste ikke er at de mener det, men at det er normal folkeskikk. Men jeg kommer aldri til å kreve at han gir en klem, som andre sier. Det får i så fall bli et spørsmål til barnet om han vil få en klem. Jeg har en rolig gutt, men med et voldsomt temperament når det først smeller. Han har hatt sine første trassanfall, eller hva jeg skal kalle det, og jeg er ikke interessert i å prøve å dempe følelsene hans. Men det betyr ikke at han skal få gjøre hva som helst. Men jeg syns hvertfall det er viktig å skille mellom uønskede handlinger og "uønskede" følelser.