Hvordan er det mulig å glemme en person?

[AnonymBruker]

Jeg har nå et så stort kjærlighetssorg. Aldri hatt disse følelsene for noen, trodde jeg helt var følelsesløs. Og nå ligger jeg her. Forholdet er på slutten av sin ende. Jeg klarer ikke spise, sove, eller gjøre noe. Lysten på å leve er ikke der lenger. Og det verste er at jeg skammer meg. For jeg har alltid vært den sterke jenta, men han har gjort meg så svak. Den smerten i hjertet. Den er så stor. Hvorfor kunne han ikke elske meg slik som jeg elsker ham? Hvorfor mente han at jeg forventer så mye når det eneste jeg noen gang har spurt om er om han kan begynne å vise om han bryr seg om meg. For jeg er så lei av å være den eneste som jobber i et forhold.

''Dump han''. Jeg har prøvd. Men han gjør det heller ikke slutt med meg. Så jeg skjønner ikke hva dette er for noe. Jeg vet det snart tar slutt. Jeg regner det kommer. Men jeg vil at HAN skal dumpe meg. For da vet jeg at jeg aldri ga opp. Og jeg vil jo ikke det skal bli slutt. Jeg vil kjempe, jobbe og finne en løsning. Men han sier han bare ikke har krefter til det lenger.

Hvordan klarer folk å overleve dette? Dette unner jeg ikke til min verste fiende.

Anonymous poster hash: 30bda...07d

[AnonymBruker]

Jeg har nå et så stort kjærlighetssorg. Aldri hatt disse følelsene for noen, trodde jeg helt var følelsesløs. Og nå ligger jeg her. Forholdet er på slutten av sin ende. Jeg klarer ikke spise, sove, eller gjøre noe. Lysten på å leve er ikke der lenger. Og det verste er at jeg skammer meg. For jeg har alltid vært den sterke jenta, men han har gjort meg så svak. Den smerten i hjertet. Den er så stor. Hvorfor kunne han ikke elske meg slik som jeg elsker ham? Hvorfor mente han at jeg forventer så mye når det eneste jeg noen gang har spurt om er om han kan begynne å vise om han bryr seg om meg. For jeg er så lei av å være den eneste som jobber i et forhold.

''Dump han''. Jeg har prøvd. Men han gjør det heller ikke slutt med meg. Så jeg skjønner ikke hva dette er for noe. Jeg vet det snart tar slutt. Jeg regner det kommer. Men jeg vil at HAN skal dumpe meg. For da vet jeg at jeg aldri ga opp. Og jeg vil jo ikke det skal bli slutt. Jeg vil kjempe, jobbe og finne en løsning. Men han sier han bare ikke har krefter til det lenger.

Hvordan klarer folk å overleve dette? Dette unner jeg ikke til min verste fiende.

Anonymous poster hash: 30bda...07d

Ett godt forhold skal ikke være vondt. Trøst deg med det, det vil føles bra en stund etter det er slutt og du vil forelske deg på nytt og ende i ett trygt, ekte og godt forhold

Anonymous poster hash: e2809...722

[AnonymBruker]

Vi har vel alle opplevd kjærlighetssorg, å overlevd. Så du vil nok også overleve dette.

Ja, det er vondt, men det vil gå over.

Anonymous poster hash: 4afd1...b03

[AnonymBruker]

Ett godt forhold skal ikke være vondt. Trøst deg med det, det vil føles bra en stund etter det er slutt og du vil forelske deg på nytt og ende i ett trygt, ekte og godt forhold

Anonymous poster hash: e2809...722

Vi har vel alle opplevd kjærlighetssorg, å overlevd. Så du vil nok også overleve dette.

Ja, det er vondt, men det vil gå over.

Anonymous poster hash: 4afd1...b03

Det hjelper jo ikke å tenke på at det vil gå over. Det er her og nå det tells. Og her og nå så virker det som om hjertet mitt skal sprenge av smerte.

Anonymous poster hash: 30bda...07d

[AnonymBruker]

Det hjelper jo ikke å tenke på at det vil gå over. Det er her og nå det tells. Og her og nå så virker det som om hjertet mitt skal sprenge av smerte.

Anonymous poster hash: 30bda...07d

Om du ikke vil ha trøst fra oss hva vil du ha da? Vi har alle vært der, vi trodde alle det var så vondt at vi trodde vi ikke ville overleve, vi kom alle over det og vi klarte å komme oss videre Ett brudd er ikke verdens undergang selv om det føles sånn nå. Som su skreiv i åpningsinlegget ditt så virket det som ett forhold fullt med hardt arbeid og følelseskaos. Slike forhold varer aldri, de blir rett og slett for vanskelige og nedbrytende å ha. If love hurts, it dont work, så enkelt er det selv om det er kjipt.Men det går over vennen

Anonymous poster hash: e2809...722

[Skilpadden]

Om du ikke vil ha trøst fra oss hva vil du ha da? Vi har alle vært der, vi trodde alle det var så vondt at vi trodde vi ikke ville overleve, vi kom alle over det og vi klarte å komme oss videre Ett brudd er ikke verdens undergang selv om det føles sånn nå. Som su skreiv i åpningsinlegget ditt så virket det som ett forhold fullt med hardt arbeid og følelseskaos. Slike forhold varer aldri, de blir rett og slett for vanskelige og nedbrytende å ha. If love hurts, it dont work, så enkelt er det selv om det er kjipt.Men det går over vennen

Anonymous poster hash: e2809...722

Jeg ville egentlig bare få det ut et sted.

Greia er at vi har avstandsforhold. Men snart skal jeg bo i den byen han bor i i forbindelse med jobb. Og når vi er sammen, har ingen det mer perfekt enn vi to. Det er over avstanden, at vi ikke klarer å kommunisere. Derfor klarer ikke forbaskede hjertet mitt å gi opp.

Det verste er om han kanskje ikke noen gang vil innse hvor mye jeg har gjort for han og hvor mye jeg har elsket han. At han ikke angrer. Jeg vet ikke, kanskje jeg hadde håpet på at noen av dere sa det fortsatt kan være håp

[Suss81]

Det hjelper jo ikke å tenke på at det vil gå over. Det er her og nå det tells. Og her og nå så virker det som om hjertet mitt skal sprenge av smerte.

Anonymous poster hash: 30bda...07d

Det hjelper å tenke at det går over Prøv å legg deg å sov så er det bittelitt bedre i morgen, dagen etter det er det bittelitt bedre og dagen etter der er det enda bittelitt bedre and so on...

[Skilpadden]

Der glemte jeg å være anonym, gitt. Samma det. Litt flaut nå

[Skilpadden]

Det hjelper å tenke at det går over Prøv å legg deg å sov så er det bittelitt bedre i morgen, dagen etter det er det bittelitt bedre og dagen etter der er det enda bittelitt bedre and so on...

Men jeg hater å være så følsom! Dette er virkelig ikke meg. Den harde, beintøffe jenta, som lider av kjærlighetssorg. Jeg syns ikke det kler meg. Og jeg klarer heller ikke å styre det. Har prøvd å sove siden 21:00. Det virker så håpløst. Jeg VET jo at jeg overlever og møter noen som behandler meg som jeg fortjener, men jeg hadde så sinnsykt mye ønsket at det skulle være oss to. Han og meg. Kanskje jeg bare ikke er klar for å komme meg over ham enda, men da skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke er klar. Når jeg selv vet jeg fortjener bedre.

[AnonymBruker]

Jeg ville egentlig bare få det ut et sted.

Greia er at vi har avstandsforhold. Men snart skal jeg bo i den byen han bor i i forbindelse med jobb. Og når vi er sammen, har ingen det mer perfekt enn vi to. Det er over avstanden, at vi ikke klarer å kommunisere. Derfor klarer ikke forbaskede hjertet mitt å gi opp.

Det verste er om han kanskje ikke noen gang vil innse hvor mye jeg har gjort for han og hvor mye jeg har elsket han. At han ikke angrer. Jeg vet ikke, kanskje jeg hadde håpet på at noen av dere sa det fortsatt kan være håp

Så hvorfor ikke ta en tenkepause og la han kjenne på savnet frem til du flytter til byen? Om han ikke angrer på bruddet så er det jo ikke ment til å være dere likevel. Jeg er nokendel eldre enn deg, men er det en ting jeg har lært i livet ang forhold så er det at ett forhold skal ikke være vanskelig. Er forholdet vanskelig og følelsesmessig opprivende så kommer ikke forholdet til å vare i lengden fordi man ikke er ment for hverandre. Så hvorfor være i ett sånt forhold? Ekte kjærlighet er, ja, enkelt rett og slett. Og det er definitivt verdt å vente på

Anonymous poster hash: e2809...722

[Suss81]

Men jeg hater å være så følsom! Dette er virkelig ikke meg. Den harde, beintøffe jenta, som lider av kjærlighetssorg. Jeg syns ikke det kler meg. Og jeg klarer heller ikke å styre det. Har prøvd å sove siden 21:00. Det virker så håpløst. Jeg VET jo at jeg overlever og møter noen som behandler meg som jeg fortjener, men jeg hadde så sinnsykt mye ønsket at det skulle være oss to. Han og meg. Kanskje jeg bare ikke er klar for å komme meg over ham enda, men da skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke er klar. Når jeg selv vet jeg fortjener bedre.

Kanskje du bare må prøve å godta at det kanskje ikke blir dere så du får begynnt å bearbeide det? Tror du du hadde orket å være i ett slikt opprivende forhold i årevis og hade det vært verdt det? Ha i bakhodet at det er ikke noen garanti at forholdet vil virke selv om dere bor i samme by....Dramaet dere opplever har jo en grobunn.

[Skilpadden]

Så hvorfor ikke ta en tenkepause og la han kjenne på savnet frem til du flytter til byen? Om han ikke angrer på bruddet så er det jo ikke ment til å være dere likevel. Jeg er nokendel eldre enn deg, men er det en ting jeg har lært i livet ang forhold så er det at ett forhold skal ikke være vanskelig. Er forholdet vanskelig og følelsesmessig opprivende så kommer ikke forholdet til å vare i lengden fordi man ikke er ment for hverandre. Så hvorfor være i ett sånt forhold? Ekte kjærlighet er, ja, enkelt rett og slett. Og det er definitivt verdt å vente på

Anonymous poster hash: e2809...722

Det er planen min. Men jeg er også redd for ''tenk om han ikke savner meg. og heller tenker ''oi, jeg har det så mye bedre''. Det er så mye jeg selv har gjort feil. Jeg innrømmer det. Jeg skulle ha sagt ting annerledes, klaget mindre. Men jeg har også mine grunner for å klage. Det hele skjedde i starten av forholdet. Jeg snokte på mobilen hans (min aller største, største feil), og der fant jeg meldinger med hans ''bestevenninne''. Hun spurte hvorfor han ikke hadde fortelt henne om at han hadde fått seg kjæreste, så svarte han at det ikke var seriøse greier. Og BAM, der forsvant tilliten. Jeg opplevde det som et stort svik. Første gangen jeg har opplevd noe sånt, faktisk. Det hele forklarte han med at hun var av den typen som blåste ting opp og han orket ikke maset. Den gang klarte jeg ikke helt å svelge unnskyldningen. Ble alltid mistenksom, alltid på vakt. Vennskapet dems plaget meg noe veldig. Men han gjorde jo heller ikke noe med det. Hadde det vært motsatt hadde jeg fått ham til å møte min kompis for å se at det faktisk er noe der. Gir det mening?

[Skilpadden]

Kanskje du bare må prøve å godta at det kanskje ikke blir dere så du får begynnt å bearbeide det? Tror du du hadde orket å være i ett slikt opprivende forhold i årevis og hade det vært verdt det? Ha i bakhodet at det er ikke noen garanti at forholdet vil virke selv om dere bor i samme by....Dramaet dere opplever har jo en grobunn.

Hvis han bare jobber LITT for forholdet, og slutter å bruke den unnskyldningen om at han er lei og tom for krefter, for det er jeg også. Men jeg har ikke gitt opp. Hvis han bare skjerper seg litt, så er jeg jo heller ikke så fæl selv. Vi har det så utrolig fantastisk når vi har det bra

[flinkeceline]

Uff a. Må ikke plage deg selv så mye med slike tanker... God klem fra flinke...

[Suss81]

Hvis han bare jobber LITT for forholdet, og slutter å bruke den unnskyldningen om at han er lei og tom for krefter, for det er jeg også. Men jeg har ikke gitt opp. Hvis han bare skjerper seg litt, så er jeg jo heller ikke så fæl selv. Vi har det så utrolig fantastisk når vi har det bra

Hvorfor er det en unnskyldning at han er lei og tom for krefter? Jeg synes det er en ærlig unnskyldning jeg da. Om han føler at han har jobbet så mye at han er sliten å lei så forstår jeg godt at han er gitt opp og ikke orker å jobbe mere. Han synes vel forholdet er for vanskelig til å kjempe for. Det er jo tydeligvis ett eller annet viktig som ikke virker mellom dere... Kjærlighet burde være enkelt og kreve minimalt med intens jobbing....Hvor lenge er det siden dere hadde det bra?

Ett par år før jeg møtte min kjære så hadde jeg ett såkalt vanskelig forhold med en utrolig krevende fyr. Vi hadde det supert når vi var sammen, men vi klarte ikke å kommunisere på riktig måte når vi ikke var sammen og da hjalp det ikke at vi ikke bodde i samme fylke heller. Han var skikkelig uber følsom og krevde hele tiden fra meg. Blant annet var det en evig diskusjon at han ikke synes jeg viste at jeg var glad i han, fordi det holdt ikke med ord så lenge det ikke var underbygget opp av handling som i hans øyne var riktig. Han ville heller aldri fortelle meg hva jeg gjorde feil, så jeg bare fortsatte å vise at jeg var glad i han med å sende søte meldinger, klemme og kose og sånn annet standard greier.....men han fant alltid ett eller annet å klage på bestandig. Gud å mye drama det var! Kjefting, dårlig samvittighet, sinne og grining....Han presterte på ett tidspunkt å kreve at jeg satt meg ned å skreiv en liste over alt jeg gjorde feil så vi kunne jobbe på det. Jeg ba da naturligvis han om å ta seg en bolle og slo opp med han. Å det var super vondt en stund siden det tross alt hadde vært ett skikkelig intens forhold, men gud å godt det var å være ute av det når det hadde gått en stund! Jeg har finne ut i ettertid at han har ADHD og sliter med depresjoner (uten at jeg vet om det har noe å si). Men iallefall, det var ett av de mest psykisk, utmattende forholdene jeg noensinne har vært i, selv om det bare varte i 6 mnd, og jeg har bodd sammen med en voldelig mann liksom. Ett forhold skal ikke være så vanskelig! Og det er ikke alt man kan reparere, man kan ikke la partneren undergrave seg selv for å passe inn i dine standarder. Har man ikke felles grobunn så kan man ikke gro ett godt å solid forhold rundt det.

Om du ikke er klar for å slutte å jobbe ennå så må du nok svelge alle kameler fremover og innse at han ikke kan forandres på. Ikke skape noe drama eller stille noen krav på en stund. Men det spørs jo hvor mye du synes det er verdt å være i ett forhold hvor du må undertrykke deg selv så til de grader.....

[Skilpadden]

Hvorfor er det en unnskyldning at han er lei og tom for krefter? Jeg synes det er en ærlig unnskyldning jeg da. Om han føler at han har jobbet så mye at han er sliten å lei så forstår jeg godt at han er gitt opp og ikke orker å jobbe mere. Han synes vel forholdet er for vanskelig til å kjempe for. Det er jo tydeligvis ett eller annet viktig som ikke virker mellom dere... Kjærlighet burde være enkelt og kreve minimalt med intens jobbing....Hvor lenge er det siden dere hadde det bra?

Ett par år før jeg møtte min kjære så hadde jeg ett såkalt vanskelig forhold med en utrolig krevende fyr. Vi hadde det supert når vi var sammen, men vi klarte ikke å kommunisere på riktig måte når vi ikke var sammen og da hjalp det ikke at vi ikke bodde i samme fylke heller. Han var skikkelig uber følsom og krevde hele tiden fra meg. Blant annet var det en evig diskusjon at han ikke synes jeg viste at jeg var glad i han, fordi det holdt ikke med ord så lenge det ikke var underbygget opp av handling som i hans øyne var riktig. Han ville heller aldri fortelle meg hva jeg gjorde feil, så jeg bare fortsatte å vise at jeg var glad i han med å sende søte meldinger, klemme og kose og sånn annet standard greier.....men han fant alltid ett eller annet å klage på bestandig. Gud å mye drama det var! Kjefting, dårlig samvittighet, sinne og grining....Han presterte på ett tidspunkt å kreve at jeg satt meg ned å skreiv en liste over alt jeg gjorde feil så vi kunne jobbe på det. Jeg ba da naturligvis han om å ta seg en bolle og slo opp med han. Å det var super vondt en stund siden det tross alt hadde vært ett skikkelig intens forhold, men gud å godt det var å være ute av det når det hadde gått en stund! Jeg har finne ut i ettertid at han har ADHD og sliter med depresjoner (uten at jeg vet om det har noe å si). Men iallefall, det var ett av de mest psykisk, utmattende forholdene jeg noensinne har vært i, selv om det bare varte i 6 mnd, og jeg har bodd sammen med en voldelig mann liksom. Ett forhold skal ikke være så vanskelig! Og det er ikke alt man kan reparere, man kan ikke la partneren undergrave seg selv for å passe inn i dine standarder. Har man ikke felles grobunn så kan man ikke gro ett godt å solid forhold rundt det.

Om du ikke er klar for å slutte å jobbe ennå så må du nok svelge alle kameler fremover og innse at han ikke kan forandres på. Ikke skape noe drama eller stille noen krav på en stund. Men det spørs jo hvor mye du synes det er verdt å være i ett forhold hvor du må undertrykke deg selv så til de grader.....

Men det er nettopp det. Han innrømmer selv at han ikke har jobbet noe for forholdet. Men at det er vanskelig siden jeg maser og forventer. Men jeg skjønner helt ærlig ikke hvordan det er å forvente mye at partneren skal bry seg.

Kjenner meg jo igjen i mye av det du skriver her, men at jeg er ''gutten''. Men har du noen gang vært utro mot han og gitt han grunner for at han ikke skal kunne stole på deg og ikke gjort noe for å gjøre det bra igjen? For det er akkurat det som skjedde med oss.

Det endte opp med at han ødela forholdet i starten, så jeg maste. Og jeg har mast og mast, og det har gjort sånn at han ikke har hatt noe overskudd for forholdet, og vært den kalde mannen som han har blitt, og da har jeg bare mast om at han er kald, så det har gått ut på at jeg hele tiden maser. Det innser jeg. Jeg skal slutte å kontakte han, til han skriver til meg. Skal gi han det pusterommet som han har snakket om. Om vi i det hele tatt skal prøve, selv om det virker usannsynlig, så skal jeg virkelig ikke mase mer. For det har jeg innsett nå, at det er jeg som har ødelagt mye med den skarpe tungen min. Og problemet hans er at han stadig vekk ga meg grunner for å klage. Ikke beveget på fingeren for å gjøre noe.

Jeg skal holde ut litt til. Skal prøve å ikke være alene og holde meg opptatt med ting og tang. Når det skal være så utrolig lett for han, skal han ikke få se at det er så vanskelig for meg. Innser han et par ting, og kommer tilbake til meg, fintflott. Hvis det ikke skjer, så må jeg bare komme meg videre i livet og leve med at jeg elsket noen for første gang, og at det gikk loddrett til helvete.

[Suss81]

Men det er nettopp det. Han innrømmer selv at han ikke har jobbet noe for forholdet. Men at det er vanskelig siden jeg maser og forventer. Men jeg skjønner helt ærlig ikke hvordan det er å forvente mye at partneren skal bry seg.

Kjenner meg jo igjen i mye av det du skriver her, men at jeg er ''gutten''. Men har du noen gang vært utro mot han og gitt han grunner for at han ikke skal kunne stole på deg og ikke gjort noe for å gjøre det bra igjen? For det er akkurat det som skjedde med oss.

Det endte opp med at han ødela forholdet i starten, så jeg maste. Og jeg har mast og mast, og det har gjort sånn at han ikke har hatt noe overskudd for forholdet, og vært den kalde mannen som han har blitt, og da har jeg bare mast om at han er kald, så det har gått ut på at jeg hele tiden maser. Det innser jeg. Jeg skal slutte å kontakte han, til han skriver til meg. Skal gi han det pusterommet som han har snakket om. Om vi i det hele tatt skal prøve, selv om det virker usannsynlig, så skal jeg virkelig ikke mase mer. For det har jeg innsett nå, at det er jeg som har ødelagt mye med den skarpe tungen min. Og problemet hans er at han stadig vekk ga meg grunner for å klage. Ikke beveget på fingeren for å gjøre noe.

Jeg skal holde ut litt til. Skal prøve å ikke være alene og holde meg opptatt med ting og tang. Når det skal være så utrolig lett for han, skal han ikke få se at det er så vanskelig for meg. Innser han et par ting, og kommer tilbake til meg, fintflott. Hvis det ikke skjer, så må jeg bare komme meg videre i livet og leve med at jeg elsket noen for første gang, og at det gikk loddrett til helvete.

Desto mere du maser på han desto mere dytter du han unna deg.

Nå skal jeg fortelle deg en ting som du må huske: Partneren din bryr seg om deg, om ikke så hadde ikke han vært med deg i utgangspunktet, så slutt å gnål på han om det. Bare aksepter det. Du saborterer ditt eget forhold om du ikke slipper det. Det er bare fjollete å hevde han ikke bryr seg om deg når han faktisk gikk i ett forhold med deg.

Jeg var aldri utro mot min X, men han beskyldte meg sannelig for mye rart og krevde og krevde. Han snoka på facebooken min og lagde helvete fordi jeg hadde pratet med fetteren min......Det var så ufattelig slitsomt og nedbrytende det forholdet! Fatter ikke at jeg ikke gikk før! Jeg forstår godt at typen din er lei jeg altså. Det er ikke din oppgave å "oppdra" han på hvordan han viser kjærlighet. Han viser kjærlighet på sin egen måte og det må du bare godta.

Og den utroskapen du pratet om, var ikke det bare en facebook melding eller husker jeg feil? Om jeg husker riktig er det da ikke noenting å gnage på ennå. Det skjedde i begynnelsen av forholdet før dere var "definerte". Du må bare bestemme deg for at enten så stoler du på han, eller så gjør du det ikke. Stoler du ikke på han så får du dumpe han. Det er ikke opp til han å bevise at han kan stoles på når mistilitten ligger i ditt eget hode. Du kan ikke klandre han fordi du ikke stoler på han i dette tilfelle, det du driver med er krisemaksimering og helt ærlig så tror jeg det grunner litt i ett kontrollbehov. Når man prater ut/krangler om noe, så lar man det ligge når man har pratet/kranglet ferdig. Man drar ikke opp ting om igjen, og om igjen og om igjen. Når du maser, maser,maser,maser så blir han kald (lei) og DU dytter han lenger og lenger unna. DU støter-presser han vekk fra deg. Du ødelegger ditt forhold på egenhånd. Om du synes han stadig ga deg grunner for deg til å klage så er det enten noe alvorlig galt med forholdet deres eller kanskje du er litt for sensitiv?

Jeg vet jeg er litt krass i dette innlegget, men siden jeg har vært på hans sin side av ett slikt forhold så sier jeg ting som jeg skulle ønske noen sa til han den gangen.

Og helt særiøst.....ikke begynne med sånne beskyldninger som "Når han ikke bryr seg skal ikke jeg bry meg heller" For det første er det særdeles umodent å holde på sånn og for det andre så er det aldri bra i ett forhold å legge ord/meninger i munnen på partner. Iallefall når det er meninger som du selv har konstruert for å ha noe å nagge på. Det er så hersketeknikk som man kan få det.....

[Skilpadden]

Desto mere du maser på han desto mere dytter du han unna deg.

Nå skal jeg fortelle deg en ting som du må huske: Partneren din bryr seg om deg, om ikke så hadde ikke han vært med deg i utgangspunktet, så slutt å gnål på han om det. Bare aksepter det. Du saborterer ditt eget forhold om du ikke slipper det. Det er bare fjollete å hevde han ikke bryr seg om deg når han faktisk gikk i ett forhold med deg.

Jeg var aldri utro mot min X, men han beskyldte meg sannelig for mye rart og krevde og krevde. Han snoka på facebooken min og lagde helvete fordi jeg hadde pratet med fetteren min......Det var så ufattelig slitsomt og nedbrytende det forholdet! Fatter ikke at jeg ikke gikk før! Jeg forstår godt at typen din er lei jeg altså. Det er ikke din oppgave å "oppdra" han på hvordan han viser kjærlighet. Han viser kjærlighet på sin egen måte og det må du bare godta.

Og den utroskapen du pratet om, var ikke det bare en facebook melding eller husker jeg feil? Om jeg husker riktig er det da ikke noenting å gnage på ennå. Det skjedde i begynnelsen av forholdet før dere var "definerte". Du må bare bestemme deg for at enten så stoler du på han, eller så gjør du det ikke. Stoler du ikke på han så får du dumpe han. Det er ikke opp til han å bevise at han kan stoles på når mistilitten ligger i ditt eget hode. Du kan ikke klandre han fordi du ikke stoler på han i dette tilfelle, det du driver med er krisemaksimering og helt ærlig så tror jeg det grunner litt i ett kontrollbehov. Når man prater ut/krangler om noe, så lar man det ligge når man har pratet/kranglet ferdig. Man drar ikke opp ting om igjen, og om igjen og om igjen. Når du maser, maser,maser,maser så blir han kald (lei) og DU dytter han lenger og lenger unna. DU støter-presser han vekk fra deg. Du ødelegger ditt forhold på egenhånd. Om du synes han stadig ga deg grunner for deg til å klage så er det enten noe alvorlig galt med forholdet deres eller kanskje du er litt for sensitiv?

Jeg vet jeg er litt krass i dette innlegget, men siden jeg har vært på hans sin side av ett slikt forhold så sier jeg ting som jeg skulle ønske noen sa til han den gangen.

Og helt særiøst.....ikke begynne med sånne beskyldninger som "Når han ikke bryr seg skal ikke jeg bry meg heller" For det første er det særdeles umodent å holde på sånn og for det andre så er det aldri bra i ett forhold å legge ord/meninger i munnen på partner. Iallefall når det er meninger som du selv har konstruert for å ha noe å nagge på. Det er så hersketeknikk som man kan få det.....

De meldingene var meldinger jeg fant på mobilen, og det var i starten av forholdet.

Jeg så ikke på det som utroskap, men misbruk av min tillit.

Det som skjedde senere var at han var utro. Jeg vet ikke om han var fysisk utro, men jeg fant ut at han drev og hadde mange flørter på gang med flere damer. Og at de utvekslet bilder, og jeg fikk også sett et par drøye bilder som ble sendt til ham. Er det jeg som overreagerer på det?

Jeg er ikke maktsyk. Jeg gir ham frihet. Jeg bare krever ærlighet. Han var ærlig med meg om det, så jeg tilga ham. Men igjen FORVENTET jeg at han skulle gjøre noe for å gjøre det godt igjen. Men det kom aldri. Jeg prøver heller ikke å sette ham i dårlig lys og si at dette er bare hans feil, for det er det jo ikke. Mye er min feil også.

Men helt ærlig, hva syns du at jeg skal gjøre da? Bare slutte å kontakte han? Eller skal jeg skrive et langt brev og sende dette over mail hvor jeg legger meg flat og innrømmer alle mine feil. For jeg blir helt gal av det ikke gjøres noe. Men hvis det lureste er å ikke si noe til han i det hele tatt, så må jeg vel bare la det ligge. Og blir det for barnslig om jeg sender julegaven jeg har kjøpt for ham og moren hans over posten? For jeg kan ikke returnere det, og jeg har så lyst til å gi den gaven til moren. Jeg kommer jo alltid til å være glad i henne, selv om det ligger dårlig med min kjæreste. De ordene med at jeg kanskje skal drite i han også, er for å trøste meg selv. Det her påvirker meg i veldigveldig stor grad, og går utover hverdagen min nå. Og det kan ikke fortsette sånn. Om jeg skal komme meg videre, så er vel spørsmålet om HVORDAN. For ejg vet det ikke selv

[AnonymBruker]

Et råd til deg, er å bestemme deg for at ingen skal ha slik makt over livet ditt, at de i praksis kan avgjøre om du skal ha en god eller dårlig dag, og i verste fall, avgjøre liv eller død.

For det er nettopp det du har gjort, gitt denne mannen den makten over livet ditt som du skulle hatt selv.

Du har mistet kontrollen over ditt liv for en periode, men det er opp til deg å ta kontrollen tilbake skritt for skritt, dag for dag.

Du må rett og slett bestemme deg for at det er ingen andre enn deg selv som skal ha slik makt over ditt liv, og gjøre det som trengs for å ta kontrollen tilbake.

Og før det kommer masse kommentarer om at en som sier slikt ikke kan ha elsket, eller opplevd noe vondt i denne verden.

Og jo, jeg har både elsket, og opplevd svik, men jeg vet at jeg klarer meg bra alene, selv om jeg foretrekker å ha de jeg er glade i rundt meg.

Sjokoladekake er godt alene, men glasuren tilfører den en ekstra piff, og jeg vil helst ha det på kaken så lenge jeg kan.

Men er ikke det en mulighet, klarer jeg meg godt uten.

(Og i tilfelle noen ikke forsto denne sammenligningen, sjokoladekaken er meg, glasuren er mannen min.)

Anonymous poster hash: efc1a...8ed

[AnonymBruker]

De meldingene var meldinger jeg fant på mobilen, og det var i starten av forholdet.

Jeg så ikke på det som utroskap, men misbruk av min tillit.

Det som skjedde senere var at han var utro. Jeg vet ikke om han var fysisk utro, men jeg fant ut at han drev og hadde mange flørter på gang med flere damer. Og at de utvekslet bilder, og jeg fikk også sett et par drøye bilder som ble sendt til ham. Er det jeg som overreagerer på det?

Jeg er ikke maktsyk. Jeg gir ham frihet. Jeg bare krever ærlighet. Han var ærlig med meg om det, så jeg tilga ham. Men igjen FORVENTET jeg at han skulle gjøre noe for å gjøre det godt igjen. Men det kom aldri. Jeg prøver heller ikke å sette ham i dårlig lys og si at dette er bare hans feil, for det er det jo ikke. Mye er min feil også.

Men helt ærlig, hva syns du at jeg skal gjøre da? Bare slutte å kontakte han? Eller skal jeg skrive et langt brev og sende dette over mail hvor jeg legger meg flat og innrømmer alle mine feil. For jeg blir helt gal av det ikke gjøres noe. Men hvis det lureste er å ikke si noe til han i det hele tatt, så må jeg vel bare la det ligge. Og blir det for barnslig om jeg sender julegaven jeg har kjøpt for ham og moren hans over posten? For jeg kan ikke returnere det, og jeg har så lyst til å gi den gaven til moren. Jeg kommer jo alltid til å være glad i henne, selv om det ligger dårlig med min kjæreste. De ordene med at jeg kanskje skal drite i han også, er for å trøste meg selv. Det her påvirker meg i veldigveldig stor grad, og går utover hverdagen min nå. Og det kan ikke fortsette sånn. Om jeg skal komme meg videre, så er vel spørsmålet om HVORDAN. For ejg vet det ikke selv

Du gjør det fortsatt feil.

Du kan si: dette er det som må til for at jeg skal fungere i et forhold. Vil/kan han ikke innfri så må du avslutte forholdet (du, ikke han). Du har ingen rett til å kreve dette eller hint av han. For du gikk inn i forholdet med HAN. Ikke den versjonen av han som du personlig tror/håper/ønsker at du kan forme han til. Forstår? Enten godta eller gå. Dukker det opp ting om eller ved han som er no-deal så må du spørre deg selv: godta eller gå? Ikke kreve endring. Vi har aldri rett til å endre ved noen: da går vi nemlig inn i de sykelige, forvridde forholdene. For all del, det er mange av dem rundt forbi, men vil du bli endel av de ulykkelige?

Utover det så kommuniserer dere om ønsker, skuffelser og gleder. Men setter aldri krav.

Din største svakhet er at du må gjøre og kontrollere. Stopp. Din influensradius slutter ved deg selv. Han er utenfor og velger selv å være nær deg eller ikke, men han vil aldri bli en del av det du kan kontrollere. Et brev forsøker manipulere han.

Si det heller som det er: akkurat nå sliter du litt med forholdet, så derfor ønsker du å gjøre slik og sånn (bryte kontakt? Ringes hver fredag og snakke om nøytrale, koselige ting? Sende gaven i posten og ende forholdet?) Samtalen skal ikke inneholde noe som du ønsker at han skal gjøre, for det er det han som skal avgjøre.

Anonymous poster hash: 7d2f6...51d