Så nedfor i dag... Skal vi aldri lykkes?

[AnonymBruker]

Er bare så.. Lei. Eller lei meg. Jeg vet ikke.. Vi har vært prøvere i snart 3 år. Aldri vært gravid i denne perioden, men vi har et barn sammen fra før. Det har vært mange tunge måneder, spesielt siden jeg ikke aner når jeg har eggløsning(slår ikke ut på tester).

I dag har jeg grått og grått. Har vel ikke latt det gå skikkelig inn på meg før kanskje, eller kanskje det er en slags reaksjon. Av flere grunner har vi ikke gått til legen med dette før nå nylig. Er henvist videre mtp utredning, men før jeg får time på sykehuset må jeg ta noen blodprøver. Og jeg får meg ikke til å stikke innom legekontoret.. Føler meg så sårbar akkurat nå, vil tro jeg bryter ut i gråt jeg møter opp på legekontoret.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er så langt nede nå.. Har ikje vært sånn tidligere, klart jeg har fått noen tårer i øynene av og til, men i dag har jeg hulket og skreket over savnet av et barn til.

For en uke siden fikk jeg for første gang en (nesten) positiv eggløsningstest. Altså hadde det vært litt mer farge, hadde den vært knallpositiv. Og vi heiv oss i gang så klart.. Men jeg føler meg ikke gravid. Ikke i det hele tatt. Og jeg tror noe av grunnen til at jeg er så trist er at jeg vet at om ca en uke vil jeg ta en graviditetstest og den vil nok være negativ. Og jeg bare tror ikke jeg vil klare den skuffelsen en gang til..

Jeg tror dette nederlaget vil være ekstra hardt. Spesielt med tanke på at nå vet jeg med stor sannsynlighet at jeg har hatt EL for første gang på månedsvis, men så har det likevel ikke klaffet. Og så klart har jeg "symptomer" på graviditet. Har hatt mange, men det er bare innbilning slik det har vært så mange ganger. Hodet og kroppen min lurer meg og jeg blir gal av det..

Det som vippet meg av pinnen for fult i dag var drømmen min i natt... Drømte at jeg var høygravid med en jentebaby. Vi var på sykehuset for fødselen hadde startet, og vi fikk en ekstra ul for å se at alt sto bra tid og jenta i magen lignet så på storebroren sin. Og jeg gikk og ventet på å få møte henne.. Da jeg våknet ønsket jeg bare å drømme videre. Gråt i sengen, gråt på badet.. Ønsket om et barn er så sterkt og jeg føler det er ekstra sårt fordi jeg vet hva jeg lengter til..

Vet ikke hva jeg vil med dette. Måtte bare få det ut et sted. Klarer ikke fortelle alt til mannen min, vil ikke at han skal vite hvor mye det preger meg. Han er optimistisk og sier et barn kommer til slutt og imens har vi en nydelig sønn og passe på, og han har jo rett i det. Jeg er ikke slik helt på tuppa til vanlig, bare akkurat de siste dagene uten at jeg vet hvorfor..

Anonymous poster hash: b2faf...6fc

[AnonymBruker]

.....

Jeg forstår du er lei deg - men før eller senere må du til legekontoret, jo lengre du venter jo tyngre blir det........Det gjør ingenting om du braster i gråt på legekontoret - det har sikkert skjedd flere ganger men tro meg at det vil kjennes godt etterpå når du har endelig fått tatt blodprøver! Da er det et steg videre! Da vil det gå lettere etter hvert - fordi tror det blir verre når man står på vent Ta med kjæresten din og støtt hverandre underveis å dra sammen dit

Har mannen vel tatt sædprøve?

Du er uansett heldig å ha et barn fra før - vi sliter med å få barn

Lykke til!

Anonymous poster hash: 52624...534

[AnonymBruker]

Skjønner at dette er tungt for deg, men du må nok bare kontakte fastlegen.

Du har jo vært gravid en gang før så helt umulig kan det ikke være.

Har dere tenkt på prøverør?

Hos oss klaffet det 2. prøverørsforsøk etter å ha vært prøvere i 3 år.

Anonymous poster hash: b9f01...275

[bebis1]