Føler meg rett og slett litt ødelagt.

[AnonymBruker]

Jeg beklager på forhånd for noe jeg mistenker blir et langt innlegg. Er også usikker på om dette er riktig underforum, men det virker som det mest logiske stedet å skrive akkurat dette innlegget.

Gjennom livet har jeg mistet mange mennesker. Alle besteforeldre, faren min (for mange år siden), venner, onkler og tanter. Bare de siste 5 årene har jeg mistet en god venn i en forferdelig ulykke, en bror i en annen ulykke og en mor i eksplosiv kreft. Jeg har grått, rast, sørget og bearbeidet. Trodde jeg iallfall. Men nå begynner jeg å lure på om jeg ikke har bearbeidet all sorgen godt nok. Det er under 2 år siden jeg mistet den siste. Jeg vil ikke si at jeg er i sorg fremdeles, men jeg sørger allikevel over de som er borte fra livet mitt. Jeg kan ha forholdsvis lange perioder med tungsinn og milde depresjoner, og savnet føles noen ganger ganske uoverkommelig. Har min egen lille familie med mann og barn, som jeg elsker over alt på jord. Etter å ha mistet så mange av mine nære, lever jeg nå med en påtagelig frykt for å miste mann og barn. Jeg er redd - nei, livredd - for at noe skal skje med dem. Er de ute og kjører lengre bilturer alene, er jeg virkelig utrolig redd for at det skal skje en ulykke og at jeg aldri mer skal få se dem. Til å begynne med var denne frykten litt ugrei, men jeg klarte å ta meg sammen og minne meg selv på at det ikke er noe liv å gå rundt i frykt hele tiden. Jeg var overbevist om at dette ville roe seg etterhvert som tiden går, og jeg får de andre dødsfallene mer på avstand. Men, det viser seg at det går i motsatt retning. Istedenfor å bli mindre redd og tryggere, blir jeg bare enda mer redd og utrygg.

Det blir enda verre på denne tiden av året. Bilkjøring på det føret som er nå... jeg er forferdelig redd for at det skal skje en ulykke når mann og barn er ute på kjøretur alene. Spesielt hvis de skal kjøre langt, fordi jeg vet at han blir sliten av kjøringen med ungemaset i baksetet. Samtidig blir det tidlig mørkt, og han liker ikke å kjøre i mørket. Med ungemas og dårlig føre på toppen av det... Samtidig kan jeg jo ikke være med absolutt overalt de skal, og jeg kan heller ikke bli helt tulling og nekte dem å dra bort alene fordi jeg er så redd for at det skal skje noe. Så jeg prøver å ta meg sammen, og de drar selvfølgelig på tur i blant, og jeg gråter når de har reist fordi jeg har en enorm frykt for at det var siste gangen jeg så dem. En tildels irasjonell frykt, og iallfall veldig lammende. Jeg føler at denne kvelende frykten jeg lever med gir meg nedsatt livskvalitet. Ikke bare meg heller. Mannen min vet og/eller merker at jeg er redd, og det påvirker jo selvsagt ham også. Og det er så vondt. Det er følelsemessig og fysisk vondt å ha det sånn. Jeg vil ikke ha det sånn! Men jeg forstår ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne "onde sirkelen" av frykten for å miste de jeg elsker høyest her i verden. For jeg har mistet så mange allerede, og jeg vet bare så altfor godt hvor skjørt livet er. Hvordan alt kan forandres på et sekund. Hvordan det ikke finnes noen garantier eller noen måte å beskytte seg mot døden på. Den kommer bare. Og man vet aldri når den kommer. Jeg har opplevd det så mange ganger nå, at jeg klarer ikke å senke skuldrene... Jeg er så redd for at døden plutselig skal dukke opp igjen, at jeg ikke klarer å være tilstede i livet. Jeg føler meg rett og slett litt ødelagt. Hvordan i all verden skal jeg klare å reparere meg selv?

Jeg forstår at det er vanskelig for andre å sette seg inn i hvordan dette er, og hvordan jeg egentlig har det. Det er nok lett for å andre å si at jeg bare må skjerpe meg, ta meg sammen, get over myself osv. Kan hende hadde jeg tenkt de samme tankene selv hvis jeg leste om andre som sliter med det jeg sliter med - hvis jeg selv ikke hadde opplevd det samme. Så jeg kan jo si at jeg har prøvd å skjerpe meg, ta meg sammen, get over myself osv. Jeg dyrker ikke sorgen over de jeg har mistet, for de som evt tror det. Jeg sørger over de, men jeg sørger ikke konstant. Noen ganger minnes jeg de med glede, smil, latter og gode tanker. Andre ganger minnes jeg de med sorg, tårer og savn. Det tror jeg er helt naturlig. Det som ikke er naturlig, og heller ikke bra i lengden, er å gå rundt med en slags evig "forhåndssorg" over de som jeg fremdeles har, men som jeg er forferdelig redd for å miste. Det er utmattende, både fysisk og psykisk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ut av dette. Og det ene mennesket jeg vet kunne hjulpet meg med å finne veien ut, ville sagt de riktige tingen, og visst hvordan jeg skulle klare å styre de vonde tankene vekk, ble revet fra meg i en ulykke for et par år siden. Ingen av de jeg har igjen her i livet kan hjelpe meg. Mannen min forstår meg, forstår frykten min, og har medlidenhet og sympati med meg. Jeg setter stor pris på det. Men han kan allikevel ikke hjelpe meg å finne veien ut. Min nærmeste venninne er ikke lydhør for denne typen tanker og følelser, og ville - slik jeg kjenner henne - være en sånn som sier at "nei, nå må du ta deg sammen og slutte å tulle sånn!" Hun mener det godt, men hun klarer ikke sette seg inn i de følelsene jeg sliter med. Hun er en veldig rasjonell og analytisk person, mye mindre styrt av følelsene sine enn jeg er. Ofte har det vært til hjelp for meg, men i denne situasjonen trenger jeg noen som først kan forstå hva alle disse følelsene dreier seg om, og forstå meg, for så å hjelpe meg - på en litt skånsom måte - å komme meg ut av denne vonde tanke- og følelsessirkelen. Hun er et flott menneske, venninna mi, men hun er ikke den rette til akkurat dette...

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver alt dette her inne. Forventer ikke at noen svinger en magisk tryllestav og hjelper meg; eller for den saks skyld har noen gode råd å komme med. Jeg har vel bare et behov for å få disse tankene og følelsene ut av hodet og "ned på papiret". Get them out there, for å si det sånn. Kanskje håper jeg i mitt stille sinn at det alene vil være et lite, men viktig steg, i riktig retning.

Alle mister noen. Noen mister alle. Jeg vet jeg er langt fra unik. Det finnes mange der ute som har opplevd like mye og mer enn meg. Noen har mistet barnet sitt på de grusomste måter, men finner en måte å gå videre på. De har kanskje flere barn, men tør allikevel å slippe litt taket, og gi de barna den friheten de fortjener. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan de klarer det. Eller sitter kanskje de også med den samme vonde store klumpen av frykt, i hele kroppen, fra barna går ut døra til de er trygt hjemme igjen?

Hvordan kommer man over denne frykten for å miste? Hvordan lærer man seg å leve normalt igjen, uten å frykte at døden skal stupe innom og ta med seg enda fler av de man er så glad i? Hvordan reparerer man seg selv, sånn at man klarer å jage frykten vekk fra hverdagen sin? Jeg forventer ingen svar, men jeg må få spørsmålene ut av hodet... Jeg hater at frykten har fått et så stort grep rundt hjertet mitt og livet mitt. Et liv i frykt, er ikke et liv... Og jeg føler at jeg skylder mann, barn, meg selv og alle de jeg har mistet, å leve livet mitt til fulle. Jeg håper jeg klarer det igjen en dag.

Anonymous poster hash: 206e2...d91

[AnonymBruker]

Hei.<br />Vil aller først si kondolere, må være forferdelig tungt og miste så mange på så kort tid!<br /><br />Jeg selv lever med det du sliter med. Angst og frykt for at noe skal skje med dem jeg er glad i. Prøver også å bli kvitt det, går til psykolog for og få hjelp, men han kan til tider le av min frykt, siden han mener det ikke er sannsynlig.<br />Har dødsangst også, så er livredd for at noe skal skje meg sånn at jeg aldri får se barna mine eller mannen min.<br />Går konstant og er bekymret for at det skal skje dem noe i bhg, bilturer eller generelt. Er virkelig grusomt og ha det sånn!<br /><br />Har til og med bestemt meg i en alder av 24, at jeg ikke vil ha flere barn pga all bekymring og angst jeg får for at noe skal skje med dem. Selv om jeg alltid har ønsket meg en eller to til.<br /><br />Jeg har dessverre ingen råd å komme med, da jeg ikke klarer og komme over det selv. Klarer ikke å se at jeg en dag kan leve uten frykt vær dag, vær time uten å tenke at noe skal skje med de kjæreste jeg har!! selv om det måtte ha vært utrolig godt..<br /><br />Jeg håper at både du og jeg en vakker dag kan senke skuldrene og nyte live med familien, isteden for å kjenne frykt for at noe skulle skje dem i det dem går ut av døren!<br /><br />sender deg varme tanker &lt;3 (L)<br />

Anonymous poster hash: 0da17...4ec