Livet fungerer ikke

[AnonymBruker]

Jeg har aleneansvaret for tre barn, åtte til tolv år. Det føles langt mellom de gode øyeblikkene for tiden. Alt føles som et ork! Tidlig opp, ordne, rekke jobb, hjem, lage mat, hjelpe med lekser, rydde, vaske klær og stupe i seng. Jeg ser ikke sjarmen med verken hverdag eller ferier, alt føles som et ork. Jeg har ingen nettverk, de har forsvunnet et sted på veien, og for en del år siden (venner). Jeg opplevde at det å få til... jeg syntes det var mere slitsomt enn givende, barna var jo rundt meg og fikk oppmerksomheten med å gjøre ting de ikke fikk lov til, slik som små barn ofte gjør. De syntes det var stor stas de gangene det kom noen selvsagt, og jeg opplevde det som et slags teater, hvor barna var skuespillerne. Det ble mere en kamp om grensesetting, og jeg ser vel nå i ettertid at jeg trakk meg tilbake, orket ikke. Selvsagt dumt, for nå sitter jeg jo helt alene. (Har ingen søsken eller friske foreldre/ svigerfamilie). På en annen måte, å få besøk er enda ikke fristende. Men det er vel kanskje en del av den vonde sirkelen jeg har kommet inn i. Jeg orker ikke å forholde meg andre, er så lei og sliten.

Barna derimot, de har venner heldigvis. Huset er til tider fullt av barn, noe jeg selvsagt burde trivdes med, men jeg klarer ikke det lenger. Jeg godtar selvsagt, spiller med og er hyggelig, men et sted langt inne i meg lengter jeg bare etter ro. De to eldste krangler og kommer overhode ikke overens. Jeg har totalt mislyktes med å få harmoniske og takknemlige barn. De kaster fra seg ting der de står og er, jeg vet jeg har gått inn i en felle også der, jeg vet jeg burde ha jobbet annerledes for å fått ting mer på gli, slik at de i mye større grad kunne bidratt med mer husarbeid, men nå fungerer ingenting.

På kvelden burde jeg selvsagt kunne lene meg tilbake og kose meg med dem. I stedet ser jeg på klokken og venter på at de skal legge seg, for jeg er så sliten. Hvilken mor er jeg? Jeg har ingenting å gi! Føler meg som en mekanisk robot som hakker og skjelver. I det siste har jeg tenkt at barna hadde fått det bedre uten meg, i alle fall over tid. De trenger noen som kan se dem, anerkjenne dem og "være på".

Jeg har søkt på alt som finnes av hjelp, men her jeg bor finnes det ingenting. Barnevernet kan tilby i beste fall en helg i måneden, men det er ett års ventetid - minst. Dessuten "faller jeg nok ikke under kategorien", fordi ungene materielt sett klarer seg ok, i tillegg til at det fungerer godt på skolen. (Sitat etter lengre samtale med barnevernet).

Jeg vet ikke hva jeg egentlig vil, tror ikke jeg blir lykkeligere med barnefri heller, ser egentlig ikke glede i noe, bare et stort svart sug og smerte, føler meg mislykket tvers igjennom.

Anonymous poster hash: e3184...d16

[AnonymBruker]

Kan det være at du er deprimert?

Anonymous poster hash: 26321...f1a

[Mor til to voksne]

Jeg har aleneansvaret for tre barn, åtte til tolv år. Det føles langt mellom de gode øyeblikkene for tiden. Alt føles som et ork! Tidlig opp, ordne, rekke jobb, hjem, lage mat, hjelpe med lekser, rydde, vaske klær og stupe i seng. Jeg ser ikke sjarmen med verken hverdag eller ferier, alt føles som et ork. Jeg har ingen nettverk, de har forsvunnet et sted på veien, og for en del år siden (venner). Jeg opplevde at det å få til... jeg syntes det var mere slitsomt enn givende, barna var jo rundt meg og fikk oppmerksomheten med å gjøre ting de ikke fikk lov til, slik som små barn ofte gjør. De syntes det var stor stas de gangene det kom noen selvsagt, og jeg opplevde det som et slags teater, hvor barna var skuespillerne. Det ble mere en kamp om grensesetting, og jeg ser vel nå i ettertid at jeg trakk meg tilbake, orket ikke. Selvsagt dumt, for nå sitter jeg jo helt alene. (Har ingen søsken eller friske foreldre/ svigerfamilie). På en annen måte, å få besøk er enda ikke fristende. Men det er vel kanskje en del av den vonde sirkelen jeg har kommet inn i. Jeg orker ikke å forholde meg andre, er så lei og sliten.

Barna derimot, de har venner heldigvis. Huset er til tider fullt av barn, noe jeg selvsagt burde trivdes med, men jeg klarer ikke det lenger. Jeg godtar selvsagt, spiller med og er hyggelig, men et sted langt inne i meg lengter jeg bare etter ro. De to eldste krangler og kommer overhode ikke overens. Jeg har totalt mislyktes med å få harmoniske og takknemlige barn. De kaster fra seg ting der de står og er, jeg vet jeg har gått inn i en felle også der, jeg vet jeg burde ha jobbet annerledes for å fått ting mer på gli, slik at de i mye større grad kunne bidratt med mer husarbeid, men nå fungerer ingenting.

På kvelden burde jeg selvsagt kunne lene meg tilbake og kose meg med dem. I stedet ser jeg på klokken og venter på at de skal legge seg, for jeg er så sliten. Hvilken mor er jeg? Jeg har ingenting å gi! Føler meg som en mekanisk robot som hakker og skjelver. I det siste har jeg tenkt at barna hadde fått det bedre uten meg, i alle fall over tid. De trenger noen som kan se dem, anerkjenne dem og "være på".

Jeg har søkt på alt som finnes av hjelp, men her jeg bor finnes det ingenting. Barnevernet kan tilby i beste fall en helg i måneden, men det er ett års ventetid - minst. Dessuten "faller jeg nok ikke under kategorien", fordi ungene materielt sett klarer seg ok, i tillegg til at det fungerer godt på skolen. (Sitat etter lengre samtale med barnevernet).

Jeg vet ikke hva jeg egentlig vil, tror ikke jeg blir lykkeligere med barnefri heller, ser egentlig ikke glede i noe, bare et stort svart sug og smerte, føler meg mislykket tvers igjennom.

Anonymous poster hash: e3184...d16

Dette høres tungt ut. Så tungt at jeg måtte registrere meg for å kunne svare deg. Jeg tror ikke du er deprimert som en anne svare deg, men sliten. Veldig sliten og det er forståelig.

Noen ganger er det mest nødvendige godt nok; mat på bordet, en varm seng og en mor som er der. Og får du til enda mer, så regn det som pluss. Jeg vet ikke om gode råd er det du trenger, men her på nettet er det ikke så mye annet jeg kan gi. Kanskje du til og med kan få til å hvile midt i blandt dem. Mens det går et tv-program de vil se, så sleng deg på gulvet eller sofaen og bli liggende. Gjør ting enkelt og heller kom deg ut i frisk luft, hvis det er åpning et sted. Kanskje du kan følge til fots på fritidssysler. Eller bare kom deg ut en liten halvtime; de er store nok til å være noen minutter alene. Selv om de krangler så går det bra (at de krangler er i alle fall et tegn på at de ikke tar ansvar for deg, men er barn og tester ut sine grenser på hverandre i trygge omgivelser).

Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan du har det ut i fra ditt innlegg her, men jeg husker selv at livet var hektisk med små barn, dårlig rå og syk mann og følelsen av aldri å ha overskudd til å vøre tilstede mentalt. Som oftest føltes alt som en plikt.

Å være alene voksen med ansvaret for barn er tyngre enn godt er. Jeg ønsker for deg at du finner en venn eller en annen familie med barn, slik at du av og til kan høre at andre sliter som deg og kanskje kan en søndag bli litt lettere slik at du en gang i blant kan få nok avstand til å se alt du greier. Tenker på deg, der du måtte være.

[Mor til to voksne]

Jeg ser nå at svaret mitt har likevel la seg til ditt innlegg "livet fungerer ikke". Derfor sletter jeg det her.

Endret 16. november 2013 av Mor til to voksne

[AnonymBruker]

Kjære deg, hvor i landet bor du? Det må være mulig å søke på Facebook eller lignende etter barnevakt/avkastning en gang i blandt? At du kjører deg helt på felgen gagner ingen! Hvis du skulle holde til i Østfold så stiller jeg gjerne opp som underholdning noen timer mens du får slappet av! Jeg vet hvordan det er å være sliten og motløs

Anonymous poster hash: 0c35f...b89

[AnonymBruker]

Dette var nesten som å lese om meg selv, bortsett fra at jeg har små barn.

jeg føler heller ingen glede lenger, er alt for sliten og ensom.

Dagene går i å få ungene raskest mulig i bhg, for å rekker jobben. Løpe fra jobben for å rekke å hente ungene før dem stenger, lage middag mens 1 åringen hylvræler og drar meg i buksa...

Så er det leggetid og mor må i gang med husarbeidet, før det er sengetid, og sånn fortsetter det.

I helgene er jeg så sliten, at jeg stort sett bare ligger på gulvet og ser på ungene som leker med tv på... Orker bare ikke å finne på noe, er helt ødelag!

Så du er ikke alene, en fattig trøst....

For mnd siden var jeg helt på felgen, og dro til legen, da fikk jeg 4 uker sykemelding for å prøve å komme ovenpå igjen, og det var fantastisk!

De beste ukene i mitt liv! Pluttselig hadde jeg tid til ungene om morgenen, og alt ble mye lettere, når de merka at mamma ikke var så stresset på å rekke jobben.

Første ukene sov jeg flere timer på dagen, mens ungene var i bhg, også ryddet jeg, og forberedet middagen så vi slapp å stresse på ettermiddagen.

De neste ukene fikk jeg senket skuldrene, barna fikk kortere dager i bhg, og jeg dro ut på dagtid og gjorde ting som ga meg "påfyll" shopping/cafe/spa o.l.

Det var så deilig å kunne senke skuldrene, og få igjen litt livsglede.

Så disse ukene med sykemelding var gull verdt både for meg og barna, og jeg levde leeeenge på den energien jeg fikk samlet på den tiden.

Kansje du skulle nevne dette for legen din? Så du kan få litt tid til å "hente deg inn igjen" før du blir helt utbrennt??

Det er faktisk umenneskelig å skulle være både flerbarnsmor, husmor og jobbe fulltid alene.... Samtidig som man jo ikke har noe valg! Men det går på akkord på helsa:(

Anonymous poster hash: cf81a...c58

[AnonymBruker]

Mulig jeg stikker hodet i et vepsebol nå. Men har man faktisk ikke noe valg?

Må dere jobbe 100 % for å få økonomien til å gå rundt?

Lag budsjett, skjær det ned til beinet, la i hvert fall små barn dele rom til de når tenårene osv.

Jobber du 80 % kan du ha fri en dag i uka eller ha kortere arbeidsdager.

Anonymous poster hash: 91f1c...0f1

[AnonymBruker]

Mulig jeg stikker hodet i et vepsebol nå. Men har man faktisk ikke noe valg?

Må dere jobbe 100 % for å få økonomien til å gå rundt?

Lag budsjett, skjær det ned til beinet, la i hvert fall små barn dele rom til de når tenårene osv.

Jobber du 80 % kan du ha fri en dag i uka eller ha kortere arbeidsdager.

Anonymous poster hash: 91f1c...0f1

AB#6

Nei ikke alle har noe valg på å jobbe redusert.

Det koster faktsik en del å ha barn, og for å få råd til det nødvendigste MÅ man jobbe fulltid.

En del jobber også i lavtlønnsyrker, og da er det enda verre...

Jeg tjener ikke mer enn 301 000 kr brutto i året, så jeg kan love deg at det meste er skjært helt ned til beinet her for lenge siden, ....

Anonymous poster hash: cf81a...c58

[Missy1]

.

Endret 18. november 2013 av Missy1

[AnonymBruker]

Går man ned i 80 så blir bhg regningen mindre og. Søk dere ned. Vi lever ett liv, og dere er utbrente allerede. SMÅ barn krever sitt, de MÅ ha en tilstedeværende mamma eller pappa, helst begge deler. Det nytter ikke å jobbe ræva av seg og ikke se sine egne barn, at egne barn må få hjelp andre steder.

Anonymous poster hash: 0b940...5b0

[AnonymBruker]

Går man ned i 80 så blir bhg regningen mindre og.

Anonymous poster hash: 0b940...5b0

Det utgjør da veldig lite i forhold til en 20% reduksjon i inntekt.

Dersom du ikke klarer å forholde deg til realiteten, kan du bare holde kjeft. Å begynne å beskrive luksusen det er å jobbe redusert for folk som sliter på denne måten er bare frekt og respektløst.

Anonymous poster hash: d360a...351

[AnonymBruker]

Hvis man tar seg tid til å LESE innlegget, står det at barna er fra 8 til 12 år, så det maset med å jobbe mindre for å redusere bhg utgifter etc kan man la ligge. See?

Når det er sagt vil jeg si til TS at jeg forstår deg godt, at du føler deg maktesløs i situasjonen og ikke vet hvor du skal snu deg for å få det bedre. Jeg har det sånn selv, selv om ungene mine er halvparten av tiden hos faren. Når det står på som verst med stress (hente, levere, jobbe, handle. lekser, middag, fritidsaktiviteter) tenker jeg at det skal bli deilig med noen dager når de er hos faren. Ok, så får jeg jobbet mer - men resten av tiden aner jeg ikke hva jeg skal bruke til - så det å være barnefri gir heller ingen glede. Dette da jeg ikke i utgangspunktet ville skilles og miste dagliglivet med familien. Nå går det i 100 en uke, og 0 den andre.

Ikke noe liv jeg ønsker å leve egentlig. I tillegg til at jeg er trist, lei og motløs er jeg EITRENDES forbannet på den drittmannen som måtte finne seg selv i 40-års krisen og rive opp alt med roten.

Jeg har vel ikke noen gode råd dessverre, annet enn at siden du ikke har avlastning med ungene må du bare legge bort tankene på at det hadde vært deilig med barnefri - du hadde sannsynligvis ikke trivdes med det heller. Heldigvis for deg er ungene såpass store at de nå kan være en glede for deg og ikke bare noen du må stå på pinne for hele tiden. De sover vel gjerne lenger i helgene, kan bidra med å dekke på/rydde av ved måltider, brette litt klær - være alene når du handler etc.

Kanskje dere kan begynne med noen løpeturer sammen, så kommer du litt i form også samtidig som de får avreagert. Begynn å planlegg med dem, ikke over dem

Jeg vet det er lett å si dette - men jeg har reflektert litt over dette selv når jeg nå prøver å finne retningen i mitt nye ufrivillige aleneliv. Skal jeg stake ut en retning for meg selv når jeg ikke har barna eller skal jeg gjøre det i den perioden jeg har dem? Føles så vanskelig å finne en vei der jeg kan forene disse to livene som det i realiteten er - mamma eller ikke. Kjenner at jeg ikke er komfortabel med noen av delene.

Å bare fokusere på å være mamma er ikke nok, ikke i den uken jeg ikke har dem. Og å starte opp med ett 'singelliv' er uaktuelt, da jeg annenhver uke ikke kan følge opp hvis jeg melder med på kurs, i foreninger etc for å prøve å bygge ett nytt liv. Alt blir halvveis. Masse trening en uke, ingenting den neste. Jeg hater denne måten å leve på.

Du har min fulle sympati, selv om det nok ikke hjelper deg så mye. Klem til deg, vi er mange som strever med livet og hvordan det ble.

Anonymous poster hash: 00f8a...fa7

[AnonymBruker]

Går man ned i 80 så blir bhg regningen mindre og. Søk dere ned. Vi lever ett liv, og dere er utbrente allerede. SMÅ barn krever sitt, de MÅ ha en tilstedeværende mamma eller pappa, helst begge deler. Det nytter ikke å jobbe ræva av seg og ikke se sine egne barn, at egne barn må få hjelp andre steder.

Anonymous poster hash: 0b940...5b0

Barn fra 8 til 12 år går ikke i barnehage vet du. Og en person med 300 000 i inntekt kan ikke betjene utgifter på redusert inntekt, hun klarer det vel på en hårsbredd(om det engang) med full inntekt og alt av stønader man kan få.

Få deg litt innsikt og les innlegg før du svarer.

Les innlegget.

Anonymous poster hash: 8a43c...204

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke så store barn, og er ei heller alene. Så om forslagene mine er helt på jordet vet jeg ikke. Men hva om du:

Begynner med et besøk hos legen, beskriv hvor uendelig sliten du er, og hør om muligheten for en sykemelding.

Første del av sykemeldingen bruker du til å sove/slappe av. Når du har fått energien på plass, ihvertfall mye bedre, begynner du å se på hva du kan gjøre annerledes hjemme. Kan ting planlegges bedre? Hva kan barna hjelpe til med? Hva gjør du nå, som du kan spare tid på, eller slutte helt med? Hva trenger ikke gjøres så ofte?

Barna dine er så store at de godt kan ta i et tak, de kan vaske, hjelpe til med middag, begynne å forberede middag allerede før du kommer hjem. Ta oppvasken. Vaske badet med jevne mellomrom.

Jeg forstår det slik at de ikke deltar mye per i dag?! Sett deg ned å snakk med dem, forklar dem, ærlig og brutalt, at det er mer husarbeid enn du klarer alene. Og at du vil få mere tid til dem når de tar i et tak. Det hele vil bli mye triveligere. Det er ikke for sent å sette krav

Mulig legen din også har noen tips til hvordan du kan gjøre livet enklere. Jeg vil tro du lettere klarer å se løsningene bare du får hvilt deg litt først.

Lykke til. Klem

Anonymous poster hash: a93a1...17b

[Gjest Gjest]

Sjeldent at jeg sier det her: Kom deg til legen din før du blir totalt utbrent og ikke makter verken jobb eller barna. Spørs om du ikke brygger på en seriøs depresjon og at 3-5 måneders sykemelding i vinter er hva du trenger for å møte våren og resten av året med mer overskudd og glede.

[kokkos]

Stor klem til deg, TS, dette høres veldig tøft ut. Jeg syns også du skal ta en tur til legen, og håper han/hun gir deg en sykemelding så du får tilbake et minimum av overskudd. Også må du prate med barna dine og fortelle dem hvor kjørt du er. De er nødt til å bidra, og de er store nok til å forstå alvoret.

Du er definitivt ingen dårlig mor!!!!

[Gjest Gjest]

12 åringen kan få ansvaret for vask av egne klær f. eks og å støvsuge og vaske gulvene til helgen mens du tørker støv. Den på ti kan få ordne med søppelet og inn/ut av vaskemaskinen etter middag. 8-åringen må begynne å lære å ordne rommet sitt. Bare sånne grep må da gå greit.

[AnonymBruker]

Enig m de over! Først sykemelding, bruk de to første ukene til å sove og gå tur.

Så lager du og barna et system sammen, med ukeplaner om hvem som gjør hvA. Barn i den alderen kan hjelpe endel hjemme og du må være ærlig og si hvor sliten du er!

12åringer kan lage enkel middag, det kan også en 10 åring, og alle kan rydde!

Anonymous poster hash: fdee5...276

[AnonymBruker]

Høres forferdelig ut! Kom deg til legen

Anonymous poster hash: 84299...59e

[AnonymBruker]

Enig i at en liten sykmelding er påkrevet.

Situasjonen din høres uholdbar ut. Jeg kjenner igjen mye selv om jeg ikke er alene med barna (har dog tidvis jobbet 130 % og har lang vei til jobb så er mye stress+mann mye borte), så jeg kan ikke se for meg hvordan det er å aldri ha avlastning... :/ Men: du skriver at besteforeldre ikke er friske, vil det si litt skrøpelig helse eller ganske dårlig? Hvis de bare er litt reduserte kan de vel kanskje hjelpe deg med å ha ungene på overnatting en gang i blant? de er jo store barn som ikke trenger masse stell og slikt.. Og hva med barnas far? regner med han er ute av bildet altså, men har de besteforeldre evt på den siden?

Og du har sikkert tenkt på dett, men let med lys og lykte på finn etter en bedre betalt jobb!!! Ei venninne av meg var vant til å ha 430 000 kr i året, eller egentlig enda mindre, da hun jobbet 80 % og så søkte hun på en annen jobb uten egentlig å sjekke lønna. Hun fikk den, og siden den er i et medisinsk miljø (uten at hun har medisinsk utdanning i det hele tatt) gikk hun opp til 680 000 kr!!!! Det er jo selvsagt et sjeldent lykketreff, men kanskje er det mulig å få en litt bedre betalt jobb? Det vil gii deg muligheten til å a) jobbe litt redusert og få litt mer tid til deg selv og barna b) anskaffe vaskehjelp, c) gjøre flere ting som gjør deg glad, som å kjøpe deg noe, spa, reise, moro med ungene,...

Ellers er ungene store nok til å hjelpe til hjemme i blant, som nevnt før. Og når eldste blir 13 kan h''n begynne å gå med avisen..

Føler med deg, men husk: det er ikke så lange tiden egentlig det står på som verst.... Om noen få år er alt annereledes, barna er større, selvgående, mye borte, og du kan hvile mer.. Håper også du møter en å slå den pjalter sammen med etter hvert.det fortjener du..

Men først; slå i bordet ti legen og si at du er helt kjørt på felgen nå og trenger fri før du klapper helt sammen...

Anonymous poster hash: 856cb...722