Går så enormt mye opp i vekt :(

[AnonymBruker]

Jeg hadde gledet meg sånn til å gå gravid for første gang og få en fin liten (eller stor ) mage å vise frem. Men nå har jeg jo bare blitt tjukk, og føler meg ikke fin i det heletatt.

Jeg hadde en BMI på 22 i utgangspunktet, var slank og fin. Nå har jeg lagt på meg 11 kilo alt, og er i uke 25. Det er jo helt vannvittig.

Jeg har ikke spist enorme mengder mat, tvert imot har jeg vært flink til å passe på, men ekstra sulten har jeg jo vært, og spist sunt og godt. Men likevel fyker jeg opp i vekt og har blitt enormt mye større enn jeg var. Synes det er så trist, spesielt når jeg ikke skjønner hvorfor.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette men jeg hadde som sagt gledet meg sånn til å gå gravid og sånn men nå føler jeg meg bare tjukk. Kan faktisk ta tak i fett på magen nå i uke 25, og det kunne jeg knapt nok før. Den skulle jo vært stram og fin innen nå, men i stedet blir jeg bare tjukk.

Æsj!

Noen andre som har opplevd at de gikk mye opp i vekt "uten grunn"? Med normalt kosthold med litt kos innimellom?

Anonymous poster hash: 82e53...52a

[AnonymBruker]

Jeg gikk også veldig mye opp de ukene du er i nå.. Så stagnerte det (er 164 høy, og var 58 kg før graviditet) Gikk i rykk og napp, noen mnd ingen oppgang, noen mye.. Ikke stress, spis sunt og variert, så går det nok veldig bra

Anonymous poster hash: 4568d...ffe

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg så utrolig godt. Jeg er 170cm og veide 58kg da jeg ble gravid. I uke 12 hadde jeg gått opp 4kg, og i uke 24 hadde jeg gått opp 12!!! Jeg fikk helt sjokk hos jordmor og gikk hjem og gråt. Gruer meg til å møte venner og familie for alle sier "bolla" og "tjukka" og det stikker i hjertet. Nå er jeg i uke 31 og har ikke veid meg siden uke 24. Jordmor sier det går greit ettersom testene er så bra ellers, og siden jeg blir så lei meg av å veie meg.

Jeg vil tippe vekten min ender på +20kg ved fødsel, og det er helt tragisk å tenke på. Jeg har spist sunt og variert, men mye. Er veldig sulten og vet ikke hvordan jeg skal unngå å spise. Blir jo kvalm av å være sulten!!

Med hånden på hjertet, jeg kommer ikke til å bli gravid igjen på grunn av dette. Det slår meg rett ned og jeg hater å se meg selv slik. Er faktisk sånn at jeg gruer meg til julen når hele familien skal samles og se meg.

Anonymous poster hash: 55790...354

[AnonymBruker]

Det er normalt, og dere vil få kroppen "tilbake".

Anonymous poster hash: b57ad...dc6

[AnonymBruker]

Med hånden på hjertet, jeg kommer ikke til å bli gravid igjen på grunn av dette. Det slår meg rett ned og jeg hater å se meg selv slik. Er faktisk sånn at jeg gruer meg til julen når hele familien skal samles og se meg.

Anonymous poster hash: 55790...354

Hallo?! Det er da et forbigående problem som det går an å gjøre noe med! Den som synes vekta er så ille kan ikke ha mange andre ting å bekymre seg for.

"Mamma, hvorfor har jeg ikke søsken?"

"Jo vennen min, mamma ble tjukk i svangerskapet skjønner du, og ville derfor ikke få flere barn."

Anonymous poster hash: 71196...57b

[AnonymBruker]

Jeg veide 30 kg mer når jeg var gravid. Og 6 uker etter fødselen veide jeg 58 kg så da var 25 kg borte.

Jeg la på meg ved å spise normal mat, men jeg spiste jo dobbelt så mye.

Nå dreit jeg i hvor jeg kunne klype. Aldri brydd meg noe spesielt om vekta. Var jordmor som ville veie meg, og foe meg så var det bare et tall som det alltid har vært.

Anonymous poster hash: 961b9...fb8

[AnonymBruker]

Jeg også gikk mye opp i den perioden som deg, men nå er jeg i uke 35 og har gått opp mindre i det siste.

Jeg har trent mye og vært svært aktiv pga oppussing, nesten litt for mye, og spist lite , men allikevel, vekten den lever sitt eget liv nå.

Tenker det er fordi babyen skal ha mat når den kommer ut, tenker på amming. Vi får bare d**** i det, og ta det vekk senere :-) Hehe. Tror ikke man har så altfor mye kontroll over det, ihvertfall ikke som man har ellers.

Men tror det var akkurat den tiden du var i jeg tenkte litt likt, men det fordeler seg nok fint utover. Etter hvert får du større mage, og da ser ikke resten av kroppen stor ut:-)

Rompa mi den er stor da, men satser på at det forsvinner også, aldri hatt rompe før. Men men. Myk å sitte på da;-) Hihi

Anonymous poster hash: b532c...8fc

[lykkestor]

Begynte å legge på meg da jeg var rundt like langt på vei som deg. Er rundt 1.70 og veier nå 62 (63?) Gått opp litt over 10 kg ca. Går enda opp og det er helt normalt! Forhåpentligvis får vi kroppen tilbake igjen og det er jo helt klart verdt det. Tenk på de vakre skapningene vi skal sette til verden. Noen ekstra kilo er de jo verdt:-)

[AnonymBruker]

Hallo?! Det er da et forbigående problem som det går an å gjøre noe med! Den som synes vekta er så ille kan ikke ha mange andre ting å bekymre seg for.

"Mamma, hvorfor har jeg ikke søsken?"

"Jo vennen min, mamma ble tjukk i svangerskapet skjønner du, og ville derfor ikke få flere barn."

Anonymous poster hash: 71196...57b

Så utrolig frekk du er. Jeg har så bekkenløsning at jeg knapt kan gå, og har hatt store ryggplager siden tidlig i svangerskapet. Jeg har virkelig ikke hatt et problemfritt svangerskap, og i kombinasjon med vektøkningen har jeg blitt deprimert av å være gravid. Barnet er ønsket og jeg gleder meg til å starte dette spennende livet, men jeg vil ikke ha det så forferdelig igjen.

Anonymous poster hash: 55790...354

[Gjest Doh]

Så utrolig frekk du er. Jeg har så bekkenløsning at jeg knapt kan gå, og har hatt store ryggplager siden tidlig i svangerskapet. Jeg har virkelig ikke hatt et problemfritt svangerskap, og i kombinasjon med vektøkningen har jeg blitt deprimert av å være gravid. Barnet er ønsket og jeg gleder meg til å starte dette spennende livet, men jeg vil ikke ha det så forferdelig igjen.

Anonymous poster hash: 55790...354

Det skrev du ikke noe om i det forrige innlegget, så jeg kan skjønne at AB tolket deg som hun (?) gjorde.

[AnonymBruker]

Så utrolig frekk du er. Jeg har så bekkenløsning at jeg knapt kan gå, og har hatt store ryggplager siden tidlig i svangerskapet. Jeg har virkelig ikke hatt et problemfritt svangerskap, og i kombinasjon med vektøkningen har jeg blitt deprimert av å være gravid. Barnet er ønsket og jeg gleder meg til å starte dette spennende livet, men jeg vil ikke ha det så forferdelig igjen.

Anonymous poster hash: 55790...354

Har vært i noenlunde samme situasjon, men synes uansett du høres navlebeskuende og lite takknemmelig ut. Dette må være et klassisk luksusproblem.

Vektøkning kan du gjøre noe med, bekkenløsning også i de fleste tilfeller. Bit tenna sammen, gled deg over babyen, og tenk litt på dem som virkelig har problemer. Og så kan du nyte at du ikke har andre barn å ta deg av (om det er førstemann slik jeg tolker deg), slik mange andre har.

Sorry at jeg er skarp, men noen ganger blir jeg så lei av alt folk syter for. Noen ekstra kilo i svangerskapet er faktisk helt normalt.

Anonymous poster hash: 71196...57b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i deg...om jeg kan tillate meg å tolke litt mer enn bare det du skriver?!

Hele tiden hører man om hvor fantastisk det er å vente barn, om hvor nydelig det er å føle seg flott og gravid og om hvor mye man skal glede seg.

Så blir man gravid da! Og kiloene kommer, og kanskje kvisene og muligens litt fett hår...og alle de fine, flotte følelsene uteblir?

Man fokuserer enda mer på vekta, og skaper usikkerhet ut av dette? Og føler seg langt fra fin...og kanskje heller ikke glad og fornøyd?

Slik har jeg det i alle fall! Barnet er planlagt og jevn har gledet oss veldig til å sette igang! Så skjer det...jeg er gravid!

Men jeg har enda ikke klart å glede meg over det! Hormoner rister meg daglig, og jeg føler meg bare tykk og uvel!

Blir dette litt forsterket av at man leser mammablogger og magasiner? Om hvor fantastisk livet som gravid og etterhvert mamma er?

Jeg sier "JA" til at man skal få føle fortvilelse over hvert et kilo og hver en kvise! Kroppen er i fullstendig endring, og det er ikke like lett for alle å gå gjennom disse endringene - selv om man venter noe så fint som et barn!

Håper jeg ikke overtolket nå, og tråkket over noen grenser!

Klem

Anonymous poster hash: 0e226...ccc

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen.

Jeg er i utgangspunktet ikke redd for vektoppgang, men hadde håpet å lande på de "godtatte" 13-15 kiloene, men det ryker jo nå. Har så lite lyst til å sitte igjen med en hel masse fett som må slankes vekk etter fødsel.

Noen sier jo "jeg har lagt på meg masse men alt er på magen!", mens jeg ser at armer, lår, rumpe, rygg og legger har blitt svære og tjukke, mens magen er ganske beskjeden enda.

Jeg vet at det er et trivilelt problem, men jeg blir jo nesten litt bekymret for at det er noe galt med kroppen min.

Folk snakker jo om at det er uheldig å gå opp for mye, at babyene blir gigantiske, at de blir tjukke senere i livet, at en lett kan utvikle svangerskapsdiabetes og sånn når en går opp mye. Er rett og slett ganske bekymra og veldig lei meg.

Anonymous poster hash: 82e53...52a

[AnonymBruker]

Har vært i noenlunde samme situasjon, men synes uansett du høres navlebeskuende og lite takknemmelig ut. Dette må være et klassisk luksusproblem.

Vektøkning kan du gjøre noe med, bekkenløsning også i de fleste tilfeller. Bit tenna sammen, gled deg over babyen, og tenk litt på dem som virkelig har problemer. Og så kan du nyte at du ikke har andre barn å ta deg av (om det er førstemann slik jeg tolker deg), slik mange andre har.

Sorry at jeg er skarp, men noen ganger blir jeg så lei av alt folk syter for. Noen ekstra kilo i svangerskapet er faktisk helt normalt.

Anonymous poster hash: 71196...57b

Et menneskes følelser kan ikke latterliggjøres bare fordi det er noen der ute som har det verre. Det er jo ikke sånn at jeg VIL være deprimert, eller at det hjelper å tenke at "men andre har det jo verre". Er det slik du trøster barna dine? Datteren din sier hun er knust fordi hun blir mobbet, men du svarer med at folk har det verre enn henne, og at hun er utakknemlig!?

Anonymous poster hash: 55790...354

[AnonymBruker]

Et menneskes følelser kan ikke latterliggjøres bare fordi det er noen der ute som har det verre. Det er jo ikke sånn at jeg VIL være deprimert, eller at det hjelper å tenke at "men andre har det jo verre". Er det slik du trøster barna dine? Datteren din sier hun er knust fordi hun blir mobbet, men du svarer med at folk har det verre enn henne, og at hun er utakknemlig!?

Anonymous poster hash: 55790...354

Nå dramatiserer du. Nei, jeg anser mobbing som mye mer alvorlig enn å legge på seg i svangerskapet.

Anonymous poster hash: 71196...57b

[MockingJay]

Jeg hadde også en veldig bekkenløsning, og var ganske inaktiv. Jeg spiste sunt og godt, men likevel i litt større mengder enn før.

Jeg er 177 høy, og da jeg ble gravid veide jeg 56 kg. Husker jeg veide meg til 70 kg i uke 20. Og i uke 32 veide jeg meg til 80kg (!) Men jeg trivdes, og hadde ingen problemer med vekta. Veide meg ikke igjen etter uke 32 da, det får da være grenser til hvor sterk man skal være

Men jordmor mente jeg hadde en helt normal vekt oppgang i forhold til hvordan min kropp var. Og helt ærlig så aner jeg ikke hvor kiloene var plassert:p

Hadde forresten et helt friskt svangerskap ellers, og hadde et "flott" lavt blodtrykk hele veien. Snuppa ville ut i uke 37 da, men det hadde ingen ting med vekt å gjøre. Veide 2800 gram, så har ikke spist feil mat sånn sett:)