Hvordan takle et sosialt "krevende" familiemedlem?

[Nuttery]

Det har seg sånn at det går utrolig mye frustrasjon rundt i familien, i hovesak på grunn av min far. Han er stadig på jakt etter bekreftelse og oppmerksomhet, og liker veldig godt å poengtere hvor viktig og flott han er i alle sammenhenger.

Hovedproblem nr 1 er vel hvordan han rett og slett ikke klarer å holde munn. Noen gang. Han elsker å provosere for å få frem en reaksjon. Hver gang han har laget middag begynner han slik:

"ja, dette var slik et herremåltid"

"dette måltidet er laget med kjærlighet"

"vet du hvordan jeg har laget dette? jeg har tatt hvitløk og blabla og skrudd på ovnen på... grader"

"var det godt??"

"jeg kunne gjerne spist slikt hver dag"

Og sånn går det igjennom hele middagen, avbryter når andre prøver å holde en samtale rundt bordet osv. Spør om du vil ha mer potet/grønnsaker/osv, du sier nei, så havner det mer potet/grønnsak/osv på tallerken.

"Kom å se på tv med meg", og hvis det ikke passer? "er du ikke glad i meg? bortskjemte drittunge" osv. ALT skal gjøres sammen, om du så skal sitte i tre timer å se på han ordner i hagen.

Sprader rundt og skal vise seg frem til alle døgnets tider, flasher magen osv.

Ringer 2-7 ganger i løpet av dagen og viser null hensyn til at vi andre er på jobb/skole.

Hvordan takler man egentlig et sånt familiemedlem? Det er hundre eksempler som kan vises til, men dette var bare et lite utvalg. Det er så slitsomt at hverdagen må gå med til å tilfredsstille hans oppmerksomhetsbehov.

[AnonymBruker]

Jeg hadde vel svart litt syrlig tilbake til han.
F.eks på "jeg kunne spist sånn her hver dag" hadde jeg svart "ja, det er jo bare å lage middag hver dag det, så er jo det løst".

Kom å se på tv med meg", og hvis det ikke passer? "er du ikke glad i meg? Nei, ikke hvis du skal være sånn.

Ringer 2-7 ganger i løpet av dagen og viser null hensyn til at vi andre er på jobb/skole. Hadde rett og slett ikke tatt telefonen når det ikke passet. Kanskje sendt en sms med "jeg er på jobb, kan ikke snakke" eller noe sånt.

Hvis han hele tiden får oppmerksomhet når han er sånn så vil han jo bare fortsette med dette. Hvis du viser at du ikke gidder å danse etter fløyta hans så kanskje han slutter.

Anonymous poster hash: 07a2d...1e1

[Nuttery]

Syrligheten har kommet fra alle for lenge siden, men slik jeg oppfatter det syntes han det er gøy og ønsker å provosere ENDA litt til. Han elsker at andre blir sint/lei seg/irritert, men når man endelig tar igjen skikkelig blir han utrolig furt/sint, og f.eks enten kjefter eller går og legger seg.

Utrolig slitsomt å konstant ha det slik

[AnonymBruker]

Må dere ha så mye kontakt?

Telefoner på jobb etc er lett løst ved å aldri ta telefonen (eller svare på sms) når dere er opptatt. Ring han når DU synes det passer. Feks fast hver torsdag. Til andre tider avviser du alle forsøk på komunikasjon. Inntil han forstår hintet vil jeg anbefale å ikke møtes i det hele.

Om du tror han hører så kan du si til han før dette at du nå synes relasjonen dere i mellom dreier seg stort sett om han. At å ha noe med han å gjøre sliter deg ut, og at du derfor ser deg nødt til å begrense kontakten til et minimum. Ikke spør, forklar eller gå inn i en diskusjon. Det er et budskap, ikke et spørsmål.

Om han da virkelig ønsker kontakt utover dette vil han moderere seg. Om han heller vil ha oppmerksomhet så slipper du i alle fall å høre på han. Når den verste irritasjonen har gitt seg så kan dere møtes feks månedlig om det passer.

Anonymous poster hash: 6a2e8...9f5

[AnonymBruker]

Huff, han høres forferdelig slitsom ut. Har du ingen mulighet for å komme deg unna ham? Flytte f.eks? Slike folk vil aldri forandre seg, så det beste er å holde mest mulig avstand.

Har du ingen mulighet for å flytte, så må du lære deg å sette tydelige grenser ovenfor ham, selv om det kanskje ikke vil forandre ham, så er det likevel viktig å markere sine egne grenser.

Anonymous poster hash: 8fa4f...037

[AnonymBruker]

Hvis syrlige kommentarer ikke hjelper, hadde jeg ignorert han hver gang han kom med et sånt utsagt/utspill. Om han ber om skryt for maten mens dere andre er midt i en samtale, bare overse han og fortsett med samtalen. Hvis han maser, si "vi er midt i en samtale her, du avbryter" og fortsett samtalen. Gi han heller ros for maten uten at han maser om det.

Det er vel nesten litt sånn barneoppdragelse du må gjøre på din far Positiv forsterkning.

Anonymous poster hash: 07a2d...1e1

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som ligner litt på dette, men hun er mildt psykisk utviklingshemmet...

Hun krever veldig mye. Skal alltid ha besøk, ringer veldig mye, sender meldinger på facebook og sender den samme meldingen på sms om hun ikke får svar med en eneste gang. Om noe ikke går hennes vei (med dette mener jeg at hun ikke får velge middag, at vi ikke f.eks. reiser på bowling om hun vil det og slike ting) sier hun hele verden hater henne, at hun bare skal gå og dø, og at ingen bryr seg om henne. Veldig dramatisk. Når vi er på besøk hos henne er det hun som bestemmer pga vi er i hennes hjem, om hun er på besøk hos oss er det hun som bestemmer fordi hun er gjest.

Det jeg har lært meg er at jeg bare må forsøke å være veldig klar i alt jeg sier og gjør, og for all del ikke la henne tro noe annet enn hva som er virkeligheten. Som andre sier over her må man være litt "skarp" - ikke være bare grei, ikke "være med på leken". Ta over kontrollen, gjør ting på dine EGNE premisser. Passer det ikke å ta telefonen, da tar du den ikke. Sender han ørten med meldinger behøver du ikke alltid svare på de heller. Vær ærlig. "Var vaflene gode?", "De var helt grei, kanskje litt for søte synes jeg". Må bare jekke han litt ned, rett og slett. Bare pass på du ikke går over en grense, direkte ekkel kan du ikke være uansett.

Anonymous poster hash: e4a58...9bb

[Nuttery]

Skulle gjerne unngått han i større grad, men har nylig flyttet hjem igjen nå i Juni og blir dessverre boende hjemme frem til i allefall høst 2015, så det viser seg vanskelig.

Det var mye lettere når jeg bodde borte (bodde i utlandet), for da var det ikke bare å ringe osv hver dag.

f.eks her for et par uker siden rablet det for meg, og han var overdrevent sur/gretten den påfallende uka.

Han hadde vært "ekstra" irriterende siste mnd eller så, og vi satt rundt middagsbordet. Jeg var forsåvidt syk og hadde relativt kort lunte, når han begynner å legge ut om hvor mye han gleder seg til farsdagen og hvordan hans mor hadde ringt og sagt at, ja, så klart kom jeg til å kjøpe noe flott til han slik en far han var, og at jeg så klart ikke måtte si hva jeg hadde kjøpt til han siden han var slik en flott far. Da jeg reiser meg opp for å hente mer vann begynner han å "pirke" meg i siden for å provosere, og klyper meg i rumpa og ler (altså, ikke noe seksuelt eller noe, bare for å provosere), og jeg rett og slett snudde meg med gaflen og sa at hvis han ikke skjerpet seg nå så klikket det for meg, og hvis han ikke kunne oppføre seg og vise litt respekt så ville han angre. Da gikk han å la seg (18:30) og var furt resten av uken...

Ellers f.eks skriker han i en kjempesint tone "KOM HIT!" som en kommando, og jeg tenker noe er seriøst galt. Når jeg kommer ut sier han bare "kan ikke du bare sitte her med meg så slipper jeg å være alene :)"

Er. Så. Lei.

Kan ikke fatte og begripe hvorfor i all verden han skal være slik, det går jo forsåvidt utover både min mor og meg.

[reiseglad]

Vokse barn MÅ ikke og BØR ikke bo hjemme......

[AnonymBruker]

Skulle gjerne unngått han i større grad, men har nylig flyttet hjem igjen nå i Juni og blir dessverre boende hjemme frem til i allefall høst 2015, så det viser seg vanskelig.

Det var mye lettere når jeg bodde borte (bodde i utlandet), for da var det ikke bare å ringe osv hver dag.

f.eks her for et par uker siden rablet det for meg, og han var overdrevent sur/gretten den påfallende uka.

Han hadde vært "ekstra" irriterende siste mnd eller så, og vi satt rundt middagsbordet. Jeg var forsåvidt syk og hadde relativt kort lunte, når han begynner å legge ut om hvor mye han gleder seg til farsdagen og hvordan hans mor hadde ringt og sagt at, ja, så klart kom jeg til å kjøpe noe flott til han slik en far han var, og at jeg så klart ikke måtte si hva jeg hadde kjøpt til han siden han var slik en flott far. Da jeg reiser meg opp for å hente mer vann begynner han å "pirke" meg i siden for å provosere, og klyper meg i rumpa og ler (altså, ikke noe seksuelt eller noe, bare for å provosere), og jeg rett og slett snudde meg med gaflen og sa at hvis han ikke skjerpet seg nå så klikket det for meg, og hvis han ikke kunne oppføre seg og vise litt respekt så ville han angre. Da gikk han å la seg (18:30) og var furt resten av uken...

Ellers f.eks skriker han i en kjempesint tone "KOM HIT!" som en kommando, og jeg tenker noe er seriøst galt. Når jeg kommer ut sier han bare "kan ikke du bare sitte her med meg så slipper jeg å være alene :)"

Er. Så. Lei.

Kan ikke fatte og begripe hvorfor i all verden han skal være slik, det går jo forsåvidt utover både min mor og meg.

Han høres litt halvpsykopat ut. Hvor gammel er du? Er du over 18 er det jo bare å flytte uansett. Men jeg syns synd i moren din som må bo med en slik tyrann uansett. Jeg ville ha oppfordret henne til å skille seg.

Anonymous poster hash: 433df...4b2

[AnonymBruker]

Han høres småsyk ut ja. Jeg er enig med den som skrev at voksne barn må og bør ikke bo hjemme.

Anonymous poster hash: 6a85e...b83

[Nuttery]

Altså, nei, jeg MÅ ikke bo hjemme, men til å være tilbake på skolebenken i egen hjemby og helskikkes dårlig personlig økonomi for tiden så er det i grunn den mest logiske løsningen sådan. Har ei heller fylt tyve så det er ikke så krise sådan, det er bare en ufattelig slitsom situasjon å være i. Han har vært sånn hele oppveksten, men da hadde jeg vel et litt annet forhold til det ettersom jeg var vandt til det.