Utroskap for lenge siden

[AnonymBruker]

Jeg oppdaget at min mann hadde vært utro for 5 år siden. Dessverre var det med en kvinne vi kjente godt. Dette medførte selvfølgelig masse vanskeligheter. Vi måtteflytte, barna mistet bestevenner osv. Jeg flyttet ut for en periode.

Forskjellige omstendigheter den gangen gjorde at det ble svært vanskelig å skille lag. Etter flere år med utrolig vanskelige perioder, har vi klart å holde sammen. Han har gjort veldig mye for å rette opp. Allikevel er det vanskelig for meg å ha full fortrolighet og tillit. Jeg har også ønsket hevn mange ganger, uten å gjennomføre det.

Kvinnen tok jeg fullstendig avstand fra, etter å ha fortalt henne hva jeg mener om det som skjedde. Det var ikke et engangstilfelle, men langvarig emosjonellt ++ forhold. Min man forteller nå at han ikke skjønner hva han holdt på med og at han overhode ikke tenker på henne lenger. Det er mulig at dette er sant.

Det jeg synes er verst med utroskapet, er at han gjorde dette i en periode hvor jeg hadde det særdeles vanskelig, dette visste også denne kvinnen om og hun presterte i samme periode å late som om hun støttet meg, men i hemmelighet hadde et forhold til min mann.

At han kunne synes at en kvinne som oppfører seg slik, er interessant er vanskelig å svelge. Jeg har mistet flere av mine aller nærmeste i livet i ung voksen alder og vært mer enn "normalt" utsatt for påkjenninger.

Han innrømte ikke selv denne affæren, men jeg avslørte ham på telefon og e-post. I den første perioden, innrømte han ikke mer enn det jeg kunne bevise.

Nå har tiden gått, jeg er ikke lenger sint og vi har det egentlig ganske godt. Han er veldig snill og oppmersom (det har han alltid vært). Jeg glemmer imidlertid ikke dette og føler at jeg har valgt å tråkke på meg selv. I min følelsesverden handler dette om stolthet som er grundig skitnet til.

Barna er voksne, kun minstemann igjen hjemme. Jeg jobber fullt i en spennende jobb og ville klart meg utmerket økonomisk om jeg gikk da jeg eier brorparten av huset. Det rare er at etter denne hendelsen har jeg hatt en veldig tiltrekning på menn. Jeg mener selv at jeg ikke sender signaler og har aldri vært i situasjoner som fører til utroskap, men har stadig vekk blitt invitert på kaffe osv. av ukjente og folk jeg blir kjent med i feks. jobbsammenheng.

Prøver å si til meg selv at alt det vonde er over og at jeg må se fremover, men det kommer stadig tilbake, også i drømmer. "Du lar deg tråkke på" eller "du vet ikke alt". Nå har han vært bortreist i en uke og jeg kan ikke påstå at jeg savner ham, eller kommer til å gjøre noen spesielle forberedelser til han kommer tilbake.

Hva er egentlig spørsmålet mitt? Jeg har mistet litt interessen for ham, også seksuelt. Tenker på ham som litt "emosjonellt tilbakestående" Tror det er det som gjør at jeg ikke er interessert i sex med ham. Jeg har alltid syntes intelligens er tiltrekkende, tenker egentlig at han kan klassifiseres i en boks jeg ikke tilhører.

Er det noen voksne her som har fått dette til å fungere over lang tid OG er LYKKELIG?

Føler meg ulykkelig eller i beste fall nedstemt. Er dette liksom alt? Skal jeg ta til takke med en slik mann? Eller skal jeg tørre å dra, kjøpe min egen lille leilighet og satse på at livet vil bli bedre på den måten?

Noen synspunkter?

Anonymous poster hash: b2802...ba6

Anonymous poster hash: b2802...ba6

Anonymous poster hash: b2802...ba6

[Ragg]

Vanskelig for meg å svare hva jeg ville gjort i en slik situasjon da vi er så forskjellige, men ut fra beskrivelsen så tror jeg du hadde fått et godt liv hvis du dro. Det er så mange kvinner (og sikkert menn) som ikke tørr/orker å begynne en slik prosess dels pga det økonomiske. Jeg har en venninne som har det helt forferdelig med mannen sin, men hun flytter ikke fra ha pga den økonomiske biten. Så vet du at du klarer den så kanskje du skal hoppe i det?!! Finne deg selv, med tiden finne en mann som du føler fyller deg med gode følelser! Slippe å leve i et forhold der din mann har tråkket på deg over tid. Dette livet er ikke så langt at du skal "ofre" deg for en annen. Og dumt å sitte der 70 år gammel og angre på alt du ikke gjorde....!

[AnonymBruker]

Barna er voksne, du vet du klarer deg godt økonomisk, dette fjerner problem mange har i samme situasjon. Så det du bør gjøre nå, er å virkelig kjenne etter hva du føler. Du sier dere har det bra, og det har gått fem år etter utroskapen, spørsmålet er om du "ser ned på deg selv" pga at han nedverdiget deg ved å være utro, om du føler at folk som kjenner til dette ser ned på deg? Snakk med mannen din, fortell hvordan du føler det, kjenner du at du egentlig vil ha han i livet ditt, så begynn å date igjen, reis på helgeturer, gjør noe romantisk sammen. Begynn på nytt, på en måte og se hva som skjer.

Anonymous poster hash: 0a8fe...6cf

[AnonymBruker]

Kan du foreslå litt tid for deg selv? Du har ikke hatt det, ser jeg.

Etter utroskap,trenger man ofte tid for seg selv. Man trenger å kanskje date noen, for å sette ting i perspektiv og se ting i perspektiv. Se hva man gentlig har... og det er han som har bedt deg om å revurdere forholdet deres etter et slikt møkkete utroskap - med så mange konsekvenser for deg, og hvor han havner nedover i dine øyne, personlighetsmessig.

Nå når det aller verste har lagt seg, sitter du igjen og tenker Hva nå?

Jeg tror du burde (ikke travle rundt og sjekke andre menn, ha sex, den slags) men date andre menn, ja. Du burde ha tid for deg selv.

Om dette er kjærlighet,kommer dere til å finne tilbake. Han bør vise sin trofasthet mens du går og får tid, perspektiv osv.

Anonymous poster hash: 1b8a9...476

[AnonymBruker]

Etter tre år med fullstendig kaos, gråting og galskap var jeg så sliten at jeg satt helt tom igjen.

Hvem er jeg nå? Hva skjer nå, da? Og ja, dette lille sinnet, og den undringen "hva slags person er han, egentlig?". Utroskapet hans ødela hele min stolthet, og respekt for han pga det han var i stand til å gjøre.

Jeg snakket med han en dag og sa at jeg måtte ut, vekk, ha fred, tenke, leve, puste..... også dro jeg vekk samme uke. Leide en leilighet for meg selv, pyntet og gjorde det koselig, satt meg ned med et glass vin og foran meg hadde jeg utrolig mye lærdom å se frem til, som jeg ikke kunne vært foruten.

Han burde vært mer lei seg, egentlig, men pytt pytt; nok er nok. Jeg fokuserte på meg selv, jeg gikk ut med venninner, jeg gikk på jobb, begynte å klatre, møtte noen menn som jeg hadde det koselig med over vin, samtaler, armkrok, film og kino. Det trengte jeg virkelig!

Etter en stund, fikk jeg hjemlengsel. Det skjedde når menn begynte å ville satse på meg og investere mer i meg. Innstillingen min liksom pushet dette bort fra meg: hjertet mitt var hjemme.

Tok meg 1år der ute før jeg tilslutt skjønte at han var trygg å komme hjem til og satse på igjen etter alt sammen. Hovedfaktoren var at han var trygg mens jeg var der ute, at han viste seg trygg og skadet meg ikke mer. Var som om jeg ville sjekke om han skadet meg mer, under andre omstendigheter. For jeg ville se om han kunne sitte der trofast, tillitsfull og ha tro på vår kjærlighet? Om han hadde skjønt det? Men jeg fikk selv føle på kroppen hvordan det var å ikke være med han, nå. Jeg fikk se hvordan beitet mitt så ut, og hvordan det føltes. Sannheten var at ingen av oss klarte å fungere, etter noen måneder. Vi fant unnskyldninger til å være sammen, unnskyldninger til å prate. Det var som om vi var single, og fant hverandre igjen på nytt. Det føltes så godt å komme hjem igjen, og vite at jeg endelig kunne stole på han.

Gå, ts.

Anonymous poster hash: 53951...833

[Steinar40]

Etter tre år med fullstendig kaos, gråting og galskap var jeg så sliten at jeg satt helt tom igjen.

Hvem er jeg nå? Hva skjer nå, da? Og ja, dette lille sinnet, og den undringen "hva slags person er han, egentlig?". Utroskapet hans ødela hele min stolthet, og respekt for han pga det han var i stand til å gjøre.

Jeg snakket med han en dag og sa at jeg måtte ut, vekk, ha fred, tenke, leve, puste..... også dro jeg vekk samme uke. Leide en leilighet for meg selv, pyntet og gjorde det koselig, satt meg ned med et glass vin og foran meg hadde jeg utrolig mye lærdom å se frem til, som jeg ikke kunne vært foruten.

Han burde vært mer lei seg, egentlig, men pytt pytt; nok er nok. Jeg fokuserte på meg selv, jeg gikk ut med venninner, jeg gikk på jobb, begynte å klatre, møtte noen menn som jeg hadde det koselig med over vin, samtaler, armkrok, film og kino. Det trengte jeg virkelig!

Etter en stund, fikk jeg hjemlengsel. Det skjedde når menn begynte å ville satse på meg og investere mer i meg. Innstillingen min liksom pushet dette bort fra meg: hjertet mitt var hjemme.

Tok meg 1år der ute før jeg tilslutt skjønte at han var trygg å komme hjem til og satse på igjen etter alt sammen. Hovedfaktoren var at han var trygg mens jeg var der ute, at han viste seg trygg og skadet meg ikke mer. Var som om jeg ville sjekke om han skadet meg mer, under andre omstendigheter. For jeg ville se om han kunne sitte der trofast, tillitsfull og ha tro på vår kjærlighet? Om han hadde skjønt det? Men jeg fikk selv føle på kroppen hvordan det var å ikke være med han, nå. Jeg fikk se hvordan beitet mitt så ut, og hvordan det føltes. Sannheten var at ingen av oss klarte å fungere, etter noen måneder. Vi fant unnskyldninger til å være sammen, unnskyldninger til å prate. Det var som om vi var single, og fant hverandre igjen på nytt. Det føltes så godt å komme hjem igjen, og vite at jeg endelig kunne stole på han.

Gå, ts.

Anonymous poster hash: 53951...833

Jeg får alltid veldig "sympati" med folk som bruker andre.

[Steinar40]

Ellers når det gjelder TS så er det vanlig at folk bryter opp når ungene er ute av redet.

Om utroskap er med i bildet eller ikke.

[AnonymBruker]

Om du skal gå så mp du iallefall gjøre det på realistiske premisser og vite hva du går til.

Du må også slutte å dagdrømme om hvor fantastisk denne kontakten med andre kommer til å bidra med - det bidrar ikke til noe mer enn for alle andre; som regel ender det opp i ingenting, eller et par dater/engangstilfelle.

Det er realiteten.

Så kan man ende opp med å finne en ny person, men der kan jo det samme skje igjen etter X antall år - og hva da?

Skal du forlate noen gang på gang på gang uten å reflektere om hva slags forhold du ønsker og hvorfor? Nå har du jo bare en masse selvskapte ideer og tanker - som ender i "kanskje jeg burde finne et supergrønt gress på andre siden".

Forlater man noe som er dårlig så er det ingen automatikk i at det som er på andre siden er hverken grønt eller "fælt", det er hverdagen alene.

Så; det du må tenke over før du tar en beslutning, er hvordan hver dag uten ham vil være, hvordan hverdagen med voksne barn vil være, hvordan det vil være å se ham med en ny partner osv.

Og du må virkelig se det for deg - for det er konsekvensen.

En hverdag uten han, hver eneste dag - i samme livssituasjon som du har per dags dato uten en masse fjerne dagdrømmer og "tenk hvis at".

De negative følelsene forsvinner iallefall ikke, om det er hva du er ute etter å oppnå. Nå dyrker du dem jo ganske så vellykket på egenhånd.

Ja, han var utro mot deg - men det er DU som produserer alle disse tankene fortsatt. Det ha ingenting med ham å gjøre.

Anonymous poster hash: c1722...e71

[Dilicious]

Jeg er TS og føler ikke at siste innlegg var til meg. Hvis jeg var en slik dagdrømmer som du henviser til, så hadde jeg dratt eller vært utro tilbake for lenge siden for det har jeg hatt mange anledninger til, men det er ikke det som frister. Mitt største problem er kanskje selvforakt, at jeg var så liten at jeg ble. Har prøvd å si til meg selv at det er jeg ikke. Jeg har gode nære venner og en fantastisk jobb, hvor kollegene setter pris på meg. Jeg er heller ikke redd for å bli kjent med nye folk og ser ikke for meg at jeg trenger å være lenge alene, hvis det ender med at jeg går, men jeg har ikke nådd panikkalderen ennå og det haster ikke. Derimot er jeg redd for å velge feil. Kanskje vil det aldri skje igjen. Da vet han derimot at jeg går på dagen og ikke ser meg tilbake. Jeg har sagt til ham at jeg på en måte er glad for at jeg ikke er i hans situasjon og han i min. Så han vet hva han har å forholde seg til.

Det virker også veldig slitsomt å skulle starte helt på nytt. Selge drømmehuset, dele opp alt, feire alle høytider hver for seg, med unger annenhver gang. Dette kjenner han forøvrig til fra før, noe som også bidrar til min betenkthet (hadde aldri noe med meg å gjøre). Jeg har bare fått litt avsmak for ham. Vanskelig å beskrive, men er både glad i ham, samtidig som jeg ser litt ned på ham og ikke synes han fortjener at jeg blir. Føler at jeg har gjort mye for ham tidligere. Nå har jeg blitt ganske "knipete" på alle måter. Gidder ikke anstrenge meg nevneverdig for ham lenger.

Det er kanskje illusjonene om ekte kjærlighet som har forsvunnet for meg. Nå er vi bare enda et par med skjeletter i skapet, som de fleste. Jeg syntes tidligere at det var noe helt spesielt med oss, selv om mange rundt oss gikk fra hverandre eller var utro, så pratet vi alltid om at dette aldri kom til å skje oss og hva vi gjorde for at det ikke skulle skje. Jeg stolte 100% på ham og syntes han var en ordentlig mann. Så viser det seg at han bare er en kvalm luring. I de periodene hvor jeg holder disse tankene borte, så er det bra, men det kommer av og til i drømmene, disse mistenksomme tankene.

De går altså ikke på at jeg tror han er utro nå, bare at han ikke var helt ærlig da jeg oppdaget det. Jeg tror mennesker er skapt forskjellig, hvor noen har ekte følelser og kjærlighet. Andre kan bare gjøre det slutt noen, være utro, eller andre ting og gå videre uten å reflektere nevneverdig. Andre er mye mer reflekterte og dype. Så er det heller ikke lett å vite hvem som er hvem. Han har mange ganger sagt at han er lei seg for det som skjedde, men et glass blir ikke helt igjen om det limes. Skikkelig rart at jeg i tillegg er en person som hater reparerte ting og alltid kaster dem i stedet for å lime. Jeg føler at jeg gjorde en tabbe som satset på ham, for det var noen småting som i begynnelsen gjorde at jeg var litt i tvil, men når man er forelsket, så kan man være litt dårlig på "scanning".

[Steinar40]

Knuste illusjoner er noe dritt.