Slemme barn/snille barn -resultat av manglende oppdragelse?

[AnonymBruker]

Ok, dette er et ganske kontroversielt tema, men det er noe jeg ofte funderer over. Jeg har tidligere arbeidet deltid i barnehage, og en ting som slo meg flere ganger i løpet av tiden min der var at mange av barna ofte oppførte seg på en måte som var direkte slem. De slo/dyttet for eksempel mindre barn, ertet andre når de trodde at vi voksne ikke så dem, prøvde å presse andre til å gjøre ting de ikke fikk lov til, nektet å dele på leker osv.

Dette gjaldt barn både med og uten ressurssterke foreldre, så det var ingen tydelig fellesnevner i oppveksten til disse barna. Det eneste jeg kan komme på som var felles for noen av barna som oppførte seg slemt var at de var ekstremt lite fornøyd med å ikke få viljen sin, og at endel av foreldrene overøste barnet med (i overkant mye) oppmerksomhet ved levering og henting. Fikk inntrykk av at disse "slemme" barna ikke ble satt grenser for -enten fordi foreldrene hadde en holdning som var "du er det beste barnet i hele verden og kan gjøre alt du vil" eller fordi foreldrene ikke brydde seg så mye.

Nå som jeg selv skal bli forelder funderer jeg mye over dette med barneoppdragelse. Hvorfor er det sånn at noen barn oppfører seg som små djevler, mens andre som små engler? Blir de født sånn? Er det foreldrene som gjør dem slik? Da jeg var liten hadde vi noen "slemme" gutter i klassen som bråkte mye, slåss og som vi andre var litt redde for. I ettertid skjønte vi at de kom fra ganske brokete hjem. I dag virker det som om disse barna kommer fra alle typer hjem.

Jeg husker selv at jeg kunne oppføre meg dårlig innenfor hjemmets fire vegger som barn, men jeg turte aldri å gjøre det ute. I barnehagen jeg jobbet i var det endel av barna som utagerte mye i barnehagen, men så fort foreldrene kom var de som små lam, og foreldrene hadde vanskelig for å tro at Rasmus hadde bitt Anne og Ella. Er ikke det omvendt av hva som er normalt?

Er disse barna vant til å få så mye oppmerksomhet hjemme at de føler de må kjempe for å bli sett av lærer/førskolelærer? Tør ikke foreldrene å lære dem å respektere andre/andres grenser og å ta hensyn? Eller er noen barn rett og slett født mindre hensynsfulle og ingenting kan endre på det?

Anonymous poster hash: ea926...80a

[Gjest Badebuksa]

Det er en blanding av hva som ligger i dem fra før av og oppdragelsen. Fri oppdragelse gagner ingen..

[AnonymBruker]

Min erfaring er at barna tar etter foreldrene, så dersom barna er slemme, er ofte foreldrene noe skikkelige drittsekker.

Anonymous poster hash: 79a9c...d4b

[AnonymBruker]

Mye av personligheten er nok fastlagt allerede fra unnfangelsen av. Men både manglende omsorg og for mye omsorg kan sette spor over tid. Som du sier, før var det nok flere "slemme" barn som gikk for lut og kaldt vann hjemme, mens vi nå ser flere "slemme" barn som rett og slett alltid er vant til å få det som de vil og være i sentrum.

Helt enig med deg angående det å være slem ute og hjemme. Barn som kan være vrange og bråkete hjemme, men oppfører seg pent ute, er etter mitt syn ganske normale. Barn som derimot er øyentjenere hjemme og oppfører seg uspiselig ute, de er det verre med...

Anonymous poster hash: acd16...44b

[makkapakka]

Min er snill mot andre og når han er ute og jævelen selv når han kommer hjem.

[AnonymBruker]

Mine teorier og tanker om emnet...

Jeg har tre barn selv, to silkepapirbarn og et murveggbarn.

Silkepapirbarn er barn der du på en søt og hyggelig måte, rolig og udramatisk, kan fortelle barnet at slik-og-slik er grensene, det der er ikke lov så ikke gjør det. Du setter opp en grense av silkepapir. Barnet respekterer denne grensen for alltid, dvs til du kommer på at nå har jo barnet blitt så stort at en del plutselig er greit likevel. Så forteller du barnet dette, og barnet tilpasser seg de nye reglene og grensene.

Murveggbarnet er det verre med. Du forteller barnet hvor grensen går, og barnet utfordrer umiddelbart denne grensen. Du velger å være konsekvent, og bygger en murvegg rundt barnet. Konsekvente grenser, ikke noe urimelig. Barnet vil da gang på gang renne hodet inn i. Denne murveggen i et forsøk på å rive den ned eller flytte den. Du står på ditt, murveggen står der. Barnet kjemper likefullt mot den, gang på gang, selv om all erfaring forteller barnet at murveggen ikke viker en tomme.

Noen barn er mer utfordrende enn andre, noen barn gjør langt flere dumme ting enn andre. Noen barn er utagerende og bråkete, andre er stille og litt sjenerte. Av natur. Noen barn tenker ikke gjennom ting før de handler, og konsekvensene av handlingene kommer som en stor overraskelse på dem. Hver eneste gang.

Selvsagt finnes det bortskjemte unger, unger som er blitt håndtert som små prinser og prinsesser av foreldrene sine også. Men jeg tror at de aller fleste foreldre ønsker at ungene deres skal oppføre seg greit mot andre, bli likt og få venner.

Noen barn strever mer enn andre med sosiale koder, med oppførsel og det å kontrollere seg selv, sine tanker og følelser og sin egen kropp. Det betyr ikke automatisk at de kommer fra et dårlig hjem, eller at foreldrene gjør en dårlig jobb. Kanskje det hadde vært enda vanskeligere for dette barnet dersom det hadde andre foreldre? Kanskje disse foreldrene var det aller beste som kunne ha skjedd dette barnet?

Jeg vet ikke om jeg heller tror på at det var så mye bedre før. Jeg husker fra min barndom at vi hadde alle typene på skolen der jeg gikk. Bøllene som virket som de likte å skremme og plage andre. De som ikke egentlig var slemme, men likevel havnet i trøbbel gang på gang på gang. De som ikke kunne sitte ned og holde munn når læreren sa vi skulle høre etter. Men i dag er barndommen mye mer institusjonalisert. Jeg gikk tre dager på skolen i de tre første årene. Så fire. Jeg var vel elleve, tolv år før jeg fikk fem dagers uke.

Nå går jo de aller fleste barn i barnehage fra de er ett år. Inkludert mine, og jeg mener ikke å kritisere bruk av barnehager, bare for å ha sagt det. Men dermed treffer man jo alle barn mye mer enn før også.

I min tid var også utsatt skolestart helt vanlig. "Han/hun er ikke skolemoden", sa folk. Og det var helt greit. Dermed var det noen barn som ikke startet på skolen før de var åtte år. Vi hadde en mye friere barndom, og langt mer tid til å vokse og utvikle oss før vi skulle begynne å innordne oss i flokk og følge et pedagogisk opplegg. (Og jeg prøver fortsatt ikke å si at alt var så mye bedre før. Men noen barn trenger rett og slett litt er tid enn andre til å få til det sosiale, til å få til det å fungere i gruppe i en institusjon. Og den tiden får de ikke, og da vil noen streve mer enn andre.) Uten at det nødvendigvis betyr at foreldrene gjør noe feil.

Anonymous poster hash: 85467...21d

[Stinelin]

Jeg tror det er arv og miljø, men mest miljø.

Huff, frykter å få "slemme" og bortskjemte unger. Jeg har to, men vet egentlig ingenting om barn og hva som skal til for at de skal bli trivelige. Har ressurser til å gi dem mye oppmerksomhet og materielle ting, så det må balanseres på en god måte. Hvorfor kan de ikke komme med bruksanvisning, eller tilbud om kurs? Vi lærer å kjøre bil før vi får lappen, men å få barn kan enhver idiot gjøre uten opplæring...

Da jeg hadde hund gikk vi på dressurkurs, lærte masse og fikk trivelige hunder. Nå trenger jeg ett for barn!

[Heilo]

Jeg tror det er arv og miljø, men mest miljø.

Huff, frykter å få "slemme" og bortskjemte unger. Jeg har to, men vet egentlig ingenting om barn og hva som skal til for at de skal bli trivelige. Har ressurser til å gi dem mye oppmerksomhet og materielle ting, så det må balanseres på en god måte. Hvorfor kan de ikke komme med bruksanvisning, eller tilbud om kurs? Vi lærer å kjøre bil før vi får lappen, men å få barn kan enhver idiot gjøre uten opplæring...

Da jeg hadde hund gikk vi på dressurkurs, lærte masse og fikk trivelige hunder. Nå trenger jeg ett for barn!

Det finnes! Google "De utrolige årene".

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn, det enes gjorde alt det ble bedt om, aldri noe bråk, det andre var bråkmaeren selv og skulle alltid tste grenser. Nr tre var midt på treet. Så personligheten spiller mye inn. mEN SELVSAGT KAN OGSÅ NOE AV OPPVEKSTEN SPILLE INN

Anonymous poster hash: a6c17...295

[Stinelin]

Det finnes! Google "De utrolige årene".

Det har jeg hørt om, og satt helsesøster på saken.

[kiki1980]

Jeg har to barn. Jeg setter den ene ved siden av meg, forklarer hva som er bra og hva som ikke er bra og han forstår at det er det rette. Den andre gjør jeg det samme med men han hører ikke første gang, hører delvis den andre gangen og trolig godtar det den tredje gangen.

Men, oppdragelse har noe å si også. En gutt som jeg kjenner fra hans fødsel. Han er oppdratt til å slå fra han var 1,5 år gammel. Altså, foreldrene lo da han slo rundt, lot ham herje rundt huset og det var ganske overaskende (men av og til føltes det som om de syntes det var skrekkgøy høre om at barnehageansatte klaget på oppførselen hans i barnehage). De virket brydd (litt) men snakket om det som om det var litt sånn gøy at akkurat deres barn tok tak andre barn og kastet han på veggen. WTF? Men alvoret kom da barnehageansatte begynte å snakke om utredning. Han ble også eldre og slåing begynte å bli hardere og vondt. Men til og med da de snakket om disse problemene, følte jeg at de trodde på at oppdragelse skal være vanskelig. det skal være slit. alle andre barn er født for å være snill men barnet deres er vanskelig (til og med antydet at han var altfor smart og derfor hadde problemer).

[kiki1980]

Jeg vet egentlig ikke hvordan man går frem når det gjelder slike familier! Tror ikke, egentlig, at det lar seg gjøre noe som helst. Folk har rett og slett lov til å oppdra sine barn slik de vil. det er ikke en sykdom, det er ikke noe kriminelt. Konsekvensene kan være problematiske men i det her øyeblikket er det ikke noe en kan gjøre. tror jeg ihverfall.

[Lea2]

Noen barn har ikke lært å fungere sammen med andre barn, eller er vant med barn som oppfører seg på en spesiell måte. Så har man andre ting som ADHD, frustrasjon fordi man ikke klarer å kommunisere eller "mister hodet" og tyr til drastiske metoder for å gjøre seg forstått (f.eks å være slem). Dessuten reagerer barn på ting som å få søsken, forandringer hjemme eller andre ting.

Har sett utallige versjoner de årene jeg jobbet i barnehage. Noen ganger var det sikkert et resultat av oppdragelse, men det var ofte jeg så forandringer når det skjedde noe i familien, som at de fikk søsken, flyttet eller foreldrene gikk fra hverandre eller begynte på jobb etter permisjon.

Det som kan være skummelt er at "slemme" barn fort plukker opp at de får oppmerksomhet når de er slemme. De plukker kanskje ikke opp at denne oppmerksomheten er negativ. Og kanskje er de englabarn hjemme, men "slemme" i barnehagen... eller omvendt.

Tror egentlig det er vanskelig å sette dem i bås i det hele tatt.

[minister-mio]

Jeg har møtt ganske mange barn i mitt liv, men har enda ikke møtt ett eneste slemt barn