Han blir så sint.

[Gjest Anonymous]

Jeg er en kvinne i 40 årene som har 2 voksne barn,og har vert gift i mange år.Mannen min har ialle år hatt en ansvarsfull og stressende jobb.Han leder en bedrift som han eier.Mannen min har et veldig skiftende sinn.Han kan være veldig snill når alt går på skinner og han føler at han har kontroll over situasjonen,men hvis noe skjer som stesser ham opp,blir han så forferdelig sint.Dette går ut over meg og barna.Jeg takler det på et vis når det er meg det går ut over,blir det for galt gir jeg beskjed at han får gi seg.Det er verre når det går ut over barna.Den yngste sønnen på 19 år har nylig flyttet til en annen by for å gå på skole,Han har bil med seg,men er ikke kjent i den byen.Mannen min og firmaet hans(som er mobilt)skulle være noen timer der for en uke siden.Han ringte til sønne min og ba han komme ned og hilse på ,og kjøpe med seg sig.til en av de ansatte.Det tar ca.20.min. å kjøre,men sønnen vår som ikke var kjent ,hadde problemer med å finne fram.Han kjørte en stor omvei,fordi veien var stengt osv.så han kom fram over en time senere.Han hadde kart med,men det er vanskelig å lese kart når du kjøre bil og der er stor trafikk.Da han kom fram sto mannen min klar ute og begynte å kjefte og rope.Han forsatte inne og det nyttet ikke at sønnen vår prøvde å forklare,To av de andre ansatte hørte på dette,og etter 10 minutter,ville ikke sønnen vår mer,så han bare gikk.Jeg var ikke til stede,men samme kveld ringte mannen min til meg og fortalte dette" på sin måte"dvs.han sa ingen ting om at veien var stengt,bare hvor idiotisk det var å ikke bruke kart og hvor lang tid det tok osv.Sønnen vår som er lojal og aldri sier så mye vil ikke komme hjem i helgen.Jeg visste egentlig ikke så mye før i går,da en av de ansatte som hadde hørt på,fortalte meg det i går.Denne mannen hadde sagt til min mann hva han mente om oppførselen hans,men mannen min hadde bare gått ut av rommet.Dette er vondt for meg.Jeg har bestemt meg for å ta det opp med mannen min,men på en måte slik at han forstår alvoret.Hva skal jeg si til han,slik at det går inn,og han forstår at oppførselen hans er ødeleggende for forholdet mellom han og sønnen?

[Gjest Madam Felle]

For det første så har dere alle sammen latt det gå for langt, og da spesielt du. Din mann har blitt vant til å reagere på den måten, go selv om du sier i fra når det gjelder barna, så gjør du det ikke når det gjelder deg selv. Hadde du sagt i fra allerede i begynnelsen når det gjaldt måten han reagerte på, så hadde dere kanskje ikke hatt de problemene dere har i dag.

Det er som de sier: "det er vanskelig å lære en gammel hund å sitte". Dette stemmer, men det er ikke dermed sagt at det er umulig. Men skal du få han til å forstå så må du begynne å sette foten ned hele veien, også når det gjelder deg.

Begynner han å skrike ol, snu deg bort og gå derifra. Barna må gjøre det samme, for jeg tviler på at det nytter å prøve å komme til ordet når han er så sint. La han være i fred en liten stund, og prøv da og snakk med han. Begynner han på an igjen, så snur du deg og går derifra igjen. Ikke snakk imot han når det er som verst, og vis med hele deg at dette aksepterer du ikke lengre.

Dere må alle sammen kunne snakke sammen som de voksne dere er, og klarer han det ikke, så snakke du ikke med han i det hele tatt.

Uansett så bør han være rolig når du tar opp ting med han, og klarer han det ikke, så gå. Jeg tror at et menneske lytter mye mer når de er rolig, enn når de er oppe i taket. For da har de en tendens til å bare se sin side av saken. Snakk bare med han når han er rolig, og steng han ute fra diskusjonen når han er der oppe.

Barna må gjøre det samme som du, for dere må alle vise han at dette orker dere ikke lengre.

Ønsker deg lykke til, go håper alt ordner seg for dere alle sammen.

[Gjest Gjest2]

Helt enig med Madam Felle! Bortsett fra at du ikke har gjort noe feil oppi det her, eller skal føle noe skyld i at det har blitt som det har blitt - det er han som oppfører seg som en dritt, ikke du!

Har testet følgende fremgangsmåte på min eks og det funket. Han sto å skrek og kjeftet og jeg så han rolig rett inn i øynene og sa "jeg finner meg ikke i å bli kjeftet på som dette - har du noe du vil snakke om så kan vi prate om det når du har roet deg og snakker normalt". Sa dette med vanlig stemmevolum og stemmeleie og gikk eller forsatte med det jeg holdt på med og ignorerte han om han fortsatte raseriutbruddet sitt.

Håper det virker for dere også - lykke til!

[Gjest Madam Felle]

Helt enig med Madam Felle! Bortsett fra at du ikke har gjort noe feil oppi det her' date=' eller skal føle noe skyld i at det har blitt som det har blitt - det er [u']han som oppfører seg som en dritt, ikke du!

Greit at han oppfører seg som en dritt, men hun har faktisk tolerert det da, og en kan ikke alltid forvente at folk skal vite hva vi tenker uten å si i fra. Med at hun har tolerert det, så har hun medvirket til at han IKKE har sluttet. Men det er ikke dermed sagt at det gir han rett til å holde på slik, men en må se på sin egen medvirkning, og gjøre noe med den også. En kan ikke bare legge all skylden på den ene.

Det er derfor hun nå må gjøre noe med sin egen måte å takle det på, for å eventuelt få det bedre.

[Gjest Anonymous]

Med at hun har tolerert det, så har hun medvirket til at han IKKE har sluttet. Men det er ikke dermed sagt at det gir han rett til å holde på slik, men en må se på sin egen medvirkning, og gjøre noe med den også. En kan ikke bare legge all skylden på den ene.

Nettopp! Hva man gjør sier mye mer om hvordan man aksepterer å bli behandlet enn hva man sier!

Jeg hadde aldri latt en mann behandle veken meg eller mine barn på det viset.. Det hadde han raskt fått merke!

[Gjest Anonymous]

Men hva hadde dere sagt/gjort da?Jeg har sagt ifra andre ganger,men ikke i dette tilfelle for jeg var ikke der da det skjedde.Hva ville dere sagt slik at han skal forstå alvoret?Han er jo kjempeglad i sønnen sin,men jeg tror ikke at han forstår hva oppførselen hans forårsaker.Han hadde ventet,var rasende der og da og forventer at etterpå når han ikke er sint lenger,skal det være glemt.

[Rio]

jeg ville prøvd å få han til å innse hva det er han driver med, kanskje få han til å søke hjelp mot temperamentet.. håper ikke han ikke tyr til vold også! jeg føler at han undertrykker dere på en måte med dette sinnet sitt, virker ikke som om sønnen din greier/vil si ifra, men det er bra at du gjør det.. hadde jeg hatt en slik far skulle han fått så ørene flagret! jeg hadde ikke akseptert en slik oppførsel.. jeg hadde forresten aldri villet være sammen med en mann som oppførte seg slik.. punktum

[vilja]

Dere sier; jeg hadde aldri funnet meg i det.......

Det sa jeg også før, da jeg ikke hadde en så sint sambiter.

Jeg LIKER ikke at han kjefter og kaller meg ting. Likedan med datteren min. Hun liker heller ikke å bli kjeftet på og kalt ting.

Vi krangler en gang i uka. I helgene. I går begynte han på samma viset om filleting, barneoppdragelse og så baller det på seg. -Og så blir han så smålig at han begynner å krangle om at jeg bruker for mye penger på mat. -Og det er jeg som handler, fordi han er på jobb og har ikke lappen. (Bruker hans kort og mitt om hverandre)

-Så i går skulle vi betale halve hver, fant vi ut og han skulle kjøpe seg mat selv, og jeg skal alldri kjøper øl og røyk til han. (ikke røyker og drikker jeg)

Så jeg ser på vårt forhold som om vi ikke er kjærester lengre.

Vel, han mener det han sier der og da, men ikke ellers. -Og han er fryktelig hårsår,

men det er hans problem. Eks. i dag på bursdagen til min datter. Han la rullingsen på gavebordet hennes, og jeg sa; Du kan fjerne røyken din og det andre rasket ditt. Det skal være et gavebord dette i dag. (lå gaver der). Og han begynte pina dø å rydde ut av reolen bak, for han skulle fjerne rasket sitt. Cd`er,dvd, tippinga, og bilde av sønnen sin.

Dritt sur da, vettu. - og jeg kunne jammen fjerne tinga mine fra reolen hans. (Tror jeg tjener mer enn han)

Han har gått over streken mer en dette

Jeg er meget saklig når vi krangler argumenterer mot. Og han kjefter,kaller meg ting, beskylder meg for å handle mat til andre mannfolk som jeg skal ha på si. Smeller med dører og er sur 1-2 dager eterpå.

-Ja det meste krangler vi om. Krangler om hvor vi skal parkere til og med.

Jeg er sta og han er sta.

Han har aldri slått meg eller ristet meg, eller datteren min, og om han gjør det, så er vi borte i horisonten.

[Gjest Madam Felle]

vilja les mitt første innlegg.

[Gjest Anonymous]

Du kan fortelle din mann at alle vet at den som begynner å skrike opp og bære seg under en diskusjon, gjør dette nettopp fordi han har gått tom for argumenter. Han har dermed tapt diskusjonen.

Jeg hadde en samboer som alltid begynte å skrike når vi diskuterte. Jeg sa dette til ham. Det endte med at det ble en slags "konkurranse" mellom oss. Dersom en av oss hevet stemmen når vi diskuterte, sa den andre: Nå skriker du..! Da visste den andre at dersom man ikke tok seg sammen, var samtalen slutt og den andre forlot rommet..

[Gjest Anonymous]

At du fortsetter å "forsvare" deres situasjon sier det meste. Enten så aksepterer du situasjonen og da blir det ikke bedre, eller så aksepterer du det ikke og gjør det klinkende klart for den sinte mannen!

[Mel-anie]

Var selv sammen med en mann i flere år, og han kjeftet og bråkte for det minste. Sa stygge ting til både meg og barna(ikke hans). Han fikk meg så langt ned at jeg ikke trodde jeg kunne greie meg uten han. Selvtillit og tro på meg selv fantes ikke på slutten av forholdet.

Endelig etter altfor lang tid gikk jeg fra han. Det har gått bra med meg i ettertid, men ungene har slitt endel. Yngstejenta mi på 17, går nå til psykolog.

Er bitter på meg selv at jeg ikke klarte å avbryte forholdet lenge før, men "så" det bare ikke.

Mange med meg i en sånn situasjon, bare kom dere vekk før ungene tar skade.

Søk hjelp der man kan. Jeg torde ikke det, og det fikk følger.