Vanskelig forhold til typen min

[AnonymBruker]

Denne tror jeg må tas som AB.

Må bare lufte litt tanker og følelser.

Jeg har i mange år slitt med alvorlig sykdom som gjør at jeg er mye hjemme og orker lite. Men for to år siden møtte jeg en kjempe flott gutt og vi ble raskt et par. Da han skulle flytte for å studere ble jeg med, for på den tiden var jeg mye bedre og håpe på å kunne klare å jobbe litt.

Det som har hent er at jeg har det året vi har vært sammen bare blitt sykere og sykere. Noe som resulterer i at jeg ikke har omgangskrets her vi bor, og familien min og gamle venner bor langt unna. Det at jeg har blitt så mye sykere gjør også til at jeg ikke orker sex, både fordi det er vondt og fordi jeg er så sliten at jeg ikke orker.

Nå har jeg bestemt at jeg skal flytte tilbake til barndomsstedet mitt. Og gleder meg veldig til det. Kjæresten og jeg har ikke slått opp og foreløpig er det ikke snakk om det en gang, annet enn at vi begge er enig i at vi ikke kan fortsette å ha det sånn som vi har det nå.

Jeg kjenner veldig på det at jeg vurderer å slå opp med han. Det at han har planer med studiet de neste årene mens jeg står på stedet hvil, og ikke får gjort noe med min helse er litt slitsomt. Vi har også svært få like tanker om den nærmeste fremtiden. Altså de neste 8 årene. Han vil studere og begynne å jobbe, mens jeg ikke vet om jeg kommer til å bli frisk nok til å klare å jobbe og gå på skole.

Han er verdens snilleste gutt som bare vil meg godt, men når jeg bare ser han om dagene så blir jeg så for sint. Jeg blir irritert og sint for den minste ting, og krangler om alt. Jeg er veldig klar over denne oppførselen, men det er så vanskelig å gjøre noe med det.. Vet det er den dummeste unnskyldningen som finnes, men når man bare ser ett menneske hver eneste dage i mange måneder så blir det dessverre sånn for meg.

Jeg har noen venner her vi bor, men de er alt for opptatt med sine ting, og bryr seg ikke om å svare når jeg spør om vi skal finne på noe. Jeg kan godt forstå at de ikke orker å være med en som alltid er syk. Det blir jo som en byrde, litt sånn ”nå må vi ta med **** igjen fordi hun aldri gjør noe ”.

Kjæresten min er veldig glad i meg, men jeg tror jeg begynner eller har mistet ”kjæreste”følelsene for han. Samtidig så er han bestevennen min og jeg elsker han, men kanskje ikke kjæreste-elsker-han...

Trenger bare litt hjelp til å samle tanker og kanskje får litt råd.

Anonymous poster hash: 7ff09...36f

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan det er. Er også mye syk og sliten osv. Så innimellom kan jeg være frisk som en fisk. Men det tar ikke lang tid før jeg er kjempedårlig. Men legene finner ikke ut av det. Men jeg har en kjæreste som ikke helt forstår hvordan jeg har det og presser på. Men er det ikke bedre å se det ann? Når du flytter, om det er mulighet for at dere kan ha et avstandsforhold? Skader jo ikke å prøve for å se om det vil vekke noen følelser igjen.. Men hvis det er sånn at du vil komme deg videre for å prøve å bli frisk, så kanskje det er det som skal til for å gå videre og leve det som du vil.

Anonymous poster hash: 171ad...80f

[Gjest puffy]

Først, klem til deg! Kan ikke være lett for deg! Her synes jeg du må tenke på deg selv og omgi deg med folk som gir deg positiv energi og glede, som familie og dine venner på hjemstedet ditt. Synes det er bra at du skal flytte tilbake og vil tro du har godt av det.

Det er veldig vanskelig å gi slipp på et menneske som har betydd så mye for deg og som du har vært sammen med så lenge, men hvis du kjenner at du ikke har følelser for han og at det vil bli vanskelig med avstandsforhold synes jeg du skal slå opp.

Fokuser på deg selv og på å bli frisk igjen, kanskje dere ender opp sammen i ettertid likevel?

Ønsker deg masse lykke til!

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine svar

Vi kommer til å prøve avstandforhold. Men jeg vet ikke om jeg orker, har ikke fortalt han dette. Tenker at jeg må være helt sikker før jeg gjør noe drastisk.

Gleder meg veldig til å komme hjem, der jeg vet det er noen venner som gleder seg til å treffe meg. Og så har jeg en kjempe flott familie som tar godt vare på meg uansett

Anonymous poster hash: 7ff09...36f