Jeg er en needy drittkjærring

[Gjest Jumo]

Okei.... Vet ikke helt hvor jeg skal starte, jeg.

Jeg er rett og slett, som overskrifta sier, en needy drittkjærring til tider. Jeg har et utrolig stort behov for å ha kontakt og oppmerksomhet av de jeg er glad i..

Hvis venninner for eksempel ikke svarer meg på facebook/melding, begynner automatisk tankene og løpe løpsk. Hvis det går en dag uten å høre noe fra kjæresten blir jeg bekymra (han er for tida i forsvaret). Kommunikasjon er så utrolig viktig for meg, og nå blir jeg snart SPRØ av meg selv.

Jeg er generelt en ganske selvstendig person, men akkurat når det kommer til dette så er jeg helt ubrukelig. Jeg tenker alltid det verste, og irriterer meg grønn over at jeg er så avhengig av andre til tider..

Jeg har ikke kontakt med min egen far heller. Han bor 5 minutter unna meg, og det er først de to siste åra vi har mista all kontakt. Dette har ført til veldig mange triste dager, hvor jeg lurer og tenker på hva jeg kan ha gjort galt for at han ikke ønsker meg i livet hans lengre. Har gjort mitt føler jeg, sendt meldinger og spurt om han ønsker besøk, dukket opp på døra med kake på bursdager osv. Men aldri har hatt ville hatt besøk av sin yngste datter, som da er meg..

Aner ikke om det kan ha noe med saken å gjøre. Jeg er LIVREDD for å miste kontakten med de jeg er glad i, og er, og alltid vært, så utrolig avhengig av oppmerksomhet.

Har også hatt en kjæreste som misbrukte meg fysisk og psykisk, ødela meg helt og det gjør meg så forbanna USIKKER på alt. Blir så utrolig usikker med en gang ting ikke går akkurat som jeg ønsker eller håper.

Ble utrolig langt, men jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre mer. Jeg er så utrolig lei av meg selv at jeg snart spyr. Jeg har to eksamener og lese til, og klarer ikke konsentrere meg om jeg føler noe er galt (som er ganske ofte).

Jeg vil bare ikke være den needy drittkjærringa som alltid trenger alle andre, men som ikke trenger meg..

Edit; Jeg er forresten 20, hvis det har noe å si...

Endret 13. november 2013 av Jumo

[Gjest Inggolf]

"Needy drittkjerring" er langt ifra riktig ord å bruke i denne sammenhengen synes jeg. I øveste del av innlegget ditt kan du virke som en "needy drittkjerring", men det var før jeg leste årsaken til behovene dine, ut ifra historien din så syns jeg det virker logisk at du føler som du gjør. Og det er ikke din feil!! Det virker utrolig slitsomt å ha det sånn, de kjipe tankene som utvikler seg mer og mer i negativ retning av noe som jeg anser som småting (dvs svar/kontakt med andre), men at du føler som du gjør har jeg forståelse for. Full forståelse. Du har opplevd noen svært uheldige ting så jeg forstår godt om du er redd for å bli forlatt/alene/avvist. Har du noen å prate med om dette?

[Gjest Jumo]

"Needy drittkjerring" er langt ifra riktig ord å bruke i denne sammenhengen synes jeg. I øveste del av innlegget ditt kan du virke som en "needy drittkjerring", men det var før jeg leste årsaken til behovene dine, ut ifra historien din så syns jeg det virker logisk at du føler som du gjør. Og det er ikke din feil!! Det virker utrolig slitsomt å ha det sånn, de kjipe tankene som utvikler seg mer og mer i negativ retning av noe som jeg anser som småting (dvs svar/kontakt med andre), men at du føler som du gjør har jeg forståelse for. Full forståelse. Du har opplevd noen svært uheldige ting så jeg forstår godt om du er redd for å bli forlatt/alene/avvist. Har du noen å prate med om dette?

Ja, jeg aner ikke, faktisk. Føler meg som en needy drittkjerring. Føler meg alltid så lite verdt når jeg trenger alle så mye mer enn noen trenger meg. Føler meg som en skygge som alle tar for gitt, på en måte. Kjæresten min innrømmer også at han tar meg for gitt, og det gjør jo så forbanna vondt, liksom. Jeg har vel bare mye større behov for litt kontakt enn det han, og vennene mine har. Skal sies at jeg snakker mye med vennene mine hver dag, men hovedbekyminga mi er vel kjæresten akkurat nå. ÅÅ, jeg hater at jeg må føle meg sånn.. Kunne bare ønske at jeg kunne lære meg og IKKE bry meg så mye hele tida. Er bare så livredd for alt, hele tida. Akkurat nå har jeg ingen å prate med om dette her. Har gått til psykolog tidligere, men fikk ikke så mye ut av det, dessverre. Klarer ikke helt å åpne meg, og da jeg var innlagt i en to-ukers periode trodde dem ikke på at jeg var deprimert fordi "jeg alltid smilte og sånt"... Ja, klistrer på et smil og er hyggelig liksom. Klarer ikke åpne meg ordentlig. Gode råd mot å gi faen taes mot med stor takknemlighet.

[Skilpadden]

Ja, jeg aner ikke, faktisk. Føler meg som en needy drittkjerring. Føler meg alltid så lite verdt når jeg trenger alle så mye mer enn noen trenger meg. Føler meg som en skygge som alle tar for gitt, på en måte. Kjæresten min innrømmer også at han tar meg for gitt, og det gjør jo så forbanna vondt, liksom. Jeg har vel bare mye større behov for litt kontakt enn det han, og vennene mine har. Skal sies at jeg snakker mye med vennene mine hver dag, men hovedbekyminga mi er vel kjæresten akkurat nå. ÅÅ, jeg hater at jeg må føle meg sånn.. Kunne bare ønske at jeg kunne lære meg og IKKE bry meg så mye hele tida. Er bare så livredd for alt, hele tida. Akkurat nå har jeg ingen å prate med om dette her. Har gått til psykolog tidligere, men fikk ikke så mye ut av det, dessverre. Klarer ikke helt å åpne meg, og da jeg var innlagt i en to-ukers periode trodde dem ikke på at jeg var deprimert fordi "jeg alltid smilte og sånt"... Ja, klistrer på et smil og er hyggelig liksom. Klarer ikke åpne meg ordentlig. Gode råd mot å gi faen taes mot med stor takknemlighet.

Hvordan er det han innrømmer han tar deg for gitt? og hvorfor er du fortsatt sammen med ham om han gjør det?

[Sweet77]

Hmm, vet ikke helt...

Needy, ja, men drittkjærring, absolutt ikke.

Du vet jo at det ligger i ditt hode, og ingen andre steder. Hva som enn har forårsaket det.

Hva jeg skal råde deg til er noe som tar tid, men det vil det gjøre uansett hvilken metode du velger. I alle fall:

Begynn med å fortelle deg selv at du er nok - i deg selv. For det er du. Og sett krav, til hvordan du skal la deg behandle. I ditt hode, bestem deg for ikke å akseptere dritt, og så følger du opp når du får dritt. Slå neven i bordet og si at HER går grensa. Du kommer kanskje ikke til å lykkes hver gang, men etter hvert vil du se at du greier det oftere og oftere.

Da bygger du respekt for deg selv.

Det andre, er at du må bestemme deg for at siden dette sitter i ditt hode, så er det der, hos deg selv, du skal jobbe. Du må være klar over at når du har det sånn, så vil all oppmerksomhet i hele verden - ikke være nok til å dekke behovet du har. Uansett hvor mye oppmerksomhet du får, så vil du likevel føle at du trenger mer. Hvilket vil slite ut både deg selv, og de som er glad i deg.

Så bestem deg for å håndtere det selv, altså uten hjelp fra de du vil ha oppmerksomhet fra. Det du gjør, er å bestemme deg for ikke å gi etter når du vil ha oppmerksomhet, eller når du kjenner behovet for den. Ikke ring, ikke send SMS, ikke spør kjæresten din om han er glad i deg, ikke løp for å få en klem om du føler at han ikke bryr seg.

Det kommer til å gjøre vondt, og du kommer til å kjenne deg frustrert og desperat, kanskje vil du føle det som om bakken forsvinner under deg og at du selv forsvinner. Men det skal du ta imot. For etter hvert, så vil du oppdage at du faller faktisk ikke - du blir stående likevel.

Det vil også bidra til å bygge opp selvsikkerheten din. Sakte, men sikkert, og temmelig solid også.

Du kan gjerne be om hjelp fra f.eks en psykolog til prosjektet ditt, for det er det det er - et prosjekt. For å bli mindre needy og sikrere på deg selv. Det kan være fint å ha en støtte i en sånn prosess. Men det er DIN prosess, og du som må ta ansvaret for den. Så psykologen blir i så fall kun en støtte, ikke en som bærer deg. Da ville jo hele poenget være borte

Håper dette var et lite bidrag, og håper det går bedre med deg etter hvert

[Gjest Jumo]

Hvordan er det han innrømmer han tar deg for gitt? og hvorfor er du fortsatt sammen med ham om han gjør det?

Vi diskuterer en gang i blant. Fordi jeg ønsker at han skal ta vare på forholdet vårt så godt som det KAN gjøres når vi bor så langt vekk fra hverandre. Jeg vet at det ikke er mulig på samme måte som når han er hjemme, men hvertfall prøve. Han har ikke det behovet jeg har i det hele tatt. Han har liksom ikke et stort behov for å ha så mye kontakt, og det respekterer jeg jo. Han inrømmer det stadig at han tar det for gitt at jeg alltid er der, alltid er så tilgjengelig. Det gjør meg ganske lei meg, og litt sur. Jeg vil ikke la meg selv bli tatt for gitt! Jeg er sammen med han fordi jeg er glad i han, og har det bra når han er hjemme. Er bare en måned til han er ferdig for godt nå. Tror det er litt det han "lever" på nå også. At han ikke trenger å gjøre så mye når han er der, fordi han snart er ferdig og bla bla bla..

[Gjest Jumo]

Hmm, vet ikke helt...

Needy, ja, men drittkjærring, absolutt ikke.

Du vet jo at det ligger i ditt hode, og ingen andre steder. Hva som enn har forårsaket det.

Hva jeg skal råde deg til er noe som tar tid, men det vil det gjøre uansett hvilken metode du velger. I alle fall:

Begynn med å fortelle deg selv at du er nok - i deg selv. For det er du. Og sett krav, til hvordan du skal la deg behandle. I ditt hode, bestem deg for ikke å akseptere dritt, og så følger du opp når du får dritt. Slå neven i bordet og si at HER går grensa. Du kommer kanskje ikke til å lykkes hver gang, men etter hvert vil du se at du greier det oftere og oftere.

Da bygger du respekt for deg selv.

Det andre, er at du må bestemme deg for at siden dette sitter i ditt hode, så er det der, hos deg selv, du skal jobbe. Du må være klar over at når du har det sånn, så vil all oppmerksomhet i hele verden - ikke være nok til å dekke behovet du har. Uansett hvor mye oppmerksomhet du får, så vil du likevel føle at du trenger mer. Hvilket vil slite ut både deg selv, og de som er glad i deg.

Så bestem deg for å håndtere det selv, altså uten hjelp fra de du vil ha oppmerksomhet fra. Det du gjør, er å bestemme deg for ikke å gi etter når du vil ha oppmerksomhet, eller når du kjenner behovet for den. Ikke ring, ikke send SMS, ikke spør kjæresten din om han er glad i deg, ikke løp for å få en klem om du føler at han ikke bryr seg.

Det kommer til å gjøre vondt, og du kommer til å kjenne deg frustrert og desperat, kanskje vil du føle det som om bakken forsvinner under deg og at du selv forsvinner. Men det skal du ta imot. For etter hvert, så vil du oppdage at du faller faktisk ikke - du blir stående likevel.

Det vil også bidra til å bygge opp selvsikkerheten din. Sakte, men sikkert, og temmelig solid også.

Du kan gjerne be om hjelp fra f.eks en psykolog til prosjektet ditt, for det er det det er - et prosjekt. For å bli mindre needy og sikrere på deg selv. Det kan være fint å ha en støtte i en sånn prosess. Men det er DIN prosess, og du som må ta ansvaret for den. Så psykologen blir i så fall kun en støtte, ikke en som bærer deg. Da ville jo hele poenget være borte

Håper dette var et lite bidrag, og håper det går bedre med deg etter hvert

Oi, takk for et bra svar! Setter stor pris på det. Skal prøve så godt jeg kan. Jeg har på en måte prøvd på noe av dette en stund. Prøver å ikke ta kontakt først, lar folk komme til meg osv. Det går greit i noen timer, men etterhvert som tida går blir jeg bare mer og mer irritert, frustrert og dritt lei. Føler noen ganger at tida går så utrooolig sakte. Men ja, skal prøve det du sier. Er hvertfall verdt et forsøk. takk!

[Gjest Jumo]

-

Endret 13. februar 2014 av Jumo

[Sweet77]

Imorra vurderer jeg å ikke sende en eneste melding til noen. Ikke svare heller. Bare slå av telefonen kanskje, og la verden gå sin gang uten meg. Eller er det litt dumt? Vil jo ikke at folk skal bli unødvendig bekymra heller. Eller, aner ikke om noen blir det. Tenker litt på kjæresten min, som er vandt til at jeg alltid svarer. Men har kanskje godt av en dag uten noe som helst kontakt, for å bevise for meg selv at verden ikke går under selvom jeg er alene. Kanskje det også kan være en øyeåpner for han, som faktisk tar for gitt at jeg alltid svarer med en gang, og som med vilje ikke tar kontakt med meg for å få fram et poeng - for det pleier han å gjøre noen ganger. Er jeg på bærtur, eller høres det ut som en grei plan? Det er ikke ment som noen silent treatment i det hele tatt. Er mer for min egen skyld, og får å slå meg og all usikkerheten min litt i trynet.

Jeg tenker at du bør gjøre det du føler du må Og er det slik du kommer i gang, så er det bra.

Men, det med å la være å svare, folk kan jo bli litt bekymra da ja. Jeg tenker at det er mer motivasjonen din som er viktig her. Jeg ville kanskje svart, men tatt til fange (om du skjønner hva jeg mener) følelsen om den var sånn "endelig, så får jeg oppmerksomhet"-aktig. Og prøvd å svare vennlig, men ikke slik at det innbyr til mer kontakt den dagen? F.eks "takk, jeg har det bra. Sitter med lekser (eller hva du enn gjør) så vi må snakkes senere" eller noe slikt? Og så ikke svart mer om det kom nye mld, du har jo allerede gitt en forklaring og den kan du kreve for deg selv at de er fornøyd med!

Syns det er supert at du har lyst til å sette i gang så fort! Og ikke gi deg, selv om du tryner. Bare å reise seg og fortsette igjen

Endret 14. november 2013 av Flair

[Gjest Jumo]

Jeg tenker at du bør gjøre det du føler du må Og er det slik du kommer i gang, så er det bra.

Men, det med å la være å svare, folk kan jo bli litt bekymra da ja. Jeg tenker at det er mer motivasjonen din som er viktig her. Jeg ville kanskje svart, men tatt til fange (om du skjønner hva jeg mener) følelsen om den var sånn "endelig, så får jeg oppmerksomhet"-aktig. Og prøvd å svare vennlig, men ikke slik at det innbyr til mer kontakt den dagen? F.eks "takk, jeg har det bra. Sitter med lekser (eller hva du enn gjør) så vi må snakkes senere" eller noe slikt? Og så ikke svart mer om det kom nye mld, du har jo allerede gitt en forklaring og den kan du kreve for deg selv at de er fornøyd med!

Syns det er supert at du har lyst til å sette i gang så fort! Og ikke gi deg, selv om du tryner. Bare å reise seg og fortsette igjen

takk! skal prøve på det du sier.

[Gjest Inggolf]

takk! skal prøve på det du sier.

Med den selvinnsikten du ser ut til å ha, så tror jeg dette kommer til å gå bra!

En sjelden bra selvinnsikt vil jeg påstå at du har..

[Gjest Jumo]

Takk for mange fine svar. Har funnet ut at det ikke bare er min skyld alt sammen. Selvfølgelig er jeg jo ganske needy, men er mange andre ting inne i bildet her også.. Er nok rett og slett ikke god nok til at noen bryr seg, bare.

Setter stoooor pris på alle de gode og seriøse svarene jeg har fått så langt!

[katniss1992]

Herregud! Dette kunne vært skrevet av meg! absolutt til minste detalj, bortsett fra at jeg ikke har kjæreste men en fyr jeg har "drevet på meg" i ett par måneder.

Måtte bare si det...Wow

[Sweet77]

Takk for mange fine svar. Har funnet ut at det ikke bare er min skyld alt sammen. Selvfølgelig er jeg jo ganske needy, men er mange andre ting inne i bildet her også.. Er nok rett og slett ikke god nok til at noen bryr seg, bare.

Setter stoooor pris på alle de gode og seriøse svarene jeg har fått så langt!

Helvete, jeg blir lei meg, og SINT, når jeg leser sånt.

Ja, det er mange andre ting inne i bildet. At du er needy er nok ikke bare din skyld nei - eller, jeg vil gå så langt som til å si at det er ikke din skyld i det hele tatt. Unger blir ikke needy, nemlig, hvis foreldrene gjør jobben sin! Og unger, vokser opp til å bli tenåringer og voksne. Som fortsatt er needy, eller det er kanskje nå først de oppdager at de er det, fordi foreldrene ikke gjorde den god damn jobben sin.

Og hvorfor de er needy? Fordi foreldrene, ved å gjøre en så slett jobb som de gjorde, har fått barna til å TRO at "de ikke er gode nok til at noen bryr seg".

Ser du sammenhengen?

Ingen, INGEN, orker å føle seg sånn i lengden. Så man søker bekreftelse, hele tiden, på at man er bra nok.

Og du ER bra nok. Du er bare opplært til å tro at du ikke er det.

Vær så snill, hør på det jeg sier. For at du ikke er bra nok (og det gjelder dere andre som sitter med de samme følelsene) sitter KUN i ditt hode. Fordi noen, som skulle ha gjort det motsatte, plantet det der.

Begynn der. Selv om du føler at du ikke er bra nok, så begynn der, med å tenke at dette er falskt, det er noen som har lært deg det, og det er feil. Og så jobber du ut derfra.

Jeg vil sterkt, STERKT, anbefale deg å finne en god psykolog. Du har det aller beste utgangspunktet nemlig til å få gjort noe med disse følelsene, fordi du har såpass stor selvinnsikt du har. Dette er et mye bedre utgangspunkt enn mange har, for en psykolog må ofte gjøre en kjempejobb bare med å skape den selvinnsikten som du har greid å få fram, helt på egenhånd.

Det betyr at du er villig til å se deg selv rett i hvitøyet, selv om det er ubehagelig. Og da, min venn, kan du komme helt i mål med å få fikset disse tingene. For du har hele grunnlaget på plass allerede som er nødvendig for å gå den veien du må gå.

Kan du love meg å gjøre det, tror du?

[Gjest Jumo]

Helvete, jeg blir lei meg, og SINT, når jeg leser sånt.

Ja, det er mange andre ting inne i bildet. At du er needy er nok ikke bare din skyld nei - eller, jeg vil gå så langt som til å si at det er ikke din skyld i det hele tatt. Unger blir ikke needy, nemlig, hvis foreldrene gjør jobben sin! Og unger, vokser opp til å bli tenåringer og voksne. Som fortsatt er needy, eller det er kanskje nå først de oppdager at de er det, fordi foreldrene ikke gjorde den god damn jobben sin.

Og hvorfor de er needy? Fordi foreldrene, ved å gjøre en så slett jobb som de gjorde, har fått barna til å TRO at "de ikke er gode nok til at noen bryr seg".

Ser du sammenhengen?

Ingen, INGEN, orker å føle seg sånn i lengden. Så man søker bekreftelse, hele tiden, på at man er bra nok.

Og du ER bra nok. Du er bare opplært til å tro at du ikke er det.

Vær så snill, hør på det jeg sier. For at du ikke er bra nok (og det gjelder dere andre som sitter med de samme følelsene) sitter KUN i ditt hode. Fordi noen, som skulle ha gjort det motsatte, plantet det der.

Begynn der. Selv om du føler at du ikke er bra nok, så begynn der, med å tenke at dette er falskt, det er noen som har lært deg det, og det er feil. Og så jobber du ut derfra.

Jeg vil sterkt, STERKT, anbefale deg å finne en god psykolog. Du har det aller beste utgangspunktet nemlig til å få gjort noe med disse følelsene, fordi du har såpass stor selvinnsikt du har. Dette er et mye bedre utgangspunkt enn mange har, for en psykolog må ofte gjøre en kjempejobb bare med å skape den selvinnsikten som du har greid å få fram, helt på egenhånd.

Det betyr at du er villig til å se deg selv rett i hvitøyet, selv om det er ubehagelig. Og da, min venn, kan du komme helt i mål med å få fikset disse tingene. For du har hele grunnlaget på plass allerede som er nødvendig for å gå den veien du må gå.

Kan du love meg å gjøre det, tror du?

Oi, takk for langt svar!

Skjønner hva du mener her. Jeg er ganske flink til å la ting gå utover meg selv når ting ikke går som jeg vil. Føler meg fort litt ubrukelig og lurer på hva jeg kan gjøre for å bli bedre, slik at jeg ikke er noen byrde for dem rundt meg. Det er jo ganske teit, egentlig. Hvertfall når det er så ofte som det er. Jeg VET innerst inne at jeg er god nok, men klarer ikke helt å føle det hele tida. Akkurat nå så er jeg ganske deppa over at kjæresten min ikke blir glad for noe jeg gjør. Han sa det selv. Han blir ikke glad for noe, fordi han er ganske cold as ice. Gjør jo så mye for han, også tar han det for gitt og bryr seg ikke. Sannheten er jo bare den at han aldri føler noe. Og det er i sånne tilfeller som jeg føler at jeg ikke gjør en god nok jobb.. Men jeg vet jo at jeg egentlig gjør det.

Skal prøve å gjøre mitt beste. Ringer kanskje legen min imorra slik at hun kan sette meg på lista hos DPS'en igjen. Men sliter veldig med å åpne meg for fremmede (som ikke er over internett, haha). Men ja, skal prøve så godt jeg kan hvertfall.

[Sweet77]

Oi, takk for langt svar!

Skjønner hva du mener her. Jeg er ganske flink til å la ting gå utover meg selv når ting ikke går som jeg vil. Føler meg fort litt ubrukelig og lurer på hva jeg kan gjøre for å bli bedre, slik at jeg ikke er noen byrde for dem rundt meg. Det er jo ganske teit, egentlig. Hvertfall når det er så ofte som det er. Jeg VET innerst inne at jeg er god nok, men klarer ikke helt å føle det hele tida. Akkurat nå så er jeg ganske deppa over at kjæresten min ikke blir glad for noe jeg gjør. Han sa det selv. Han blir ikke glad for noe, fordi han er ganske cold as ice. Gjør jo så mye for han, også tar han det for gitt og bryr seg ikke. Sannheten er jo bare den at han aldri føler noe. Og det er i sånne tilfeller som jeg føler at jeg ikke gjør en god nok jobb.. Men jeg vet jo at jeg egentlig gjør det.

Skal prøve å gjøre mitt beste. Ringer kanskje legen min imorra slik at hun kan sette meg på lista hos DPS'en igjen. Men sliter veldig med å åpne meg for fremmede (som ikke er over internett, haha). Men ja, skal prøve så godt jeg kan hvertfall.

Bra, gjør det! Og tenk at du for en gangs (?) skyld skal ta sjansen på å stole på en fremmed.

Du kan jo vise fram denne tråden også, kanskje det kan hjelpe deg litt i gang?

Lykke til!

[Shantee]

Jeg synes ikke du er en needy drittkjerring... du har dine grunner for å føle som du gjør... Jeg føler meg på samme måte. Jeg og kjæresten er nærmest aldri ute og med en gang jeg får sjansen til å dra på noe finner han også på noe (ja jeg føler han bare venter på at jeg skal være opptatt med noe annet slik at han ikke får dårlig samvittighet for å bruke litt tid sammen med venner) . Jeg blir lei meg dersom han ikke sender meg noen meldinger eller jeg vet han har det gøy uten meg, og jeg kommer alltid hjem først slik at jeg (som nå) sitter og surner for meg selv og er halvtrist og deprimert uten grunn.. Har blitt såret så mange ganger før at jeg greier bare ikke stole på han og jeg orker ikke skape bånd med andre mennesker. Alle jeg har kjent har bare glidd bort uansett hva jeg har gjort.. de forsvinner bare.. og jeg tror innerst inne han vil forsvinne en dag også. Jeg hater å være så avhengig av en annen person............

[AnonymBruker]

Synes ikke du høres ut som en needy drittkjerring...

Jeg har litt samme problem og har hatt hele livet mitt., men har jobbet mye med meg selv siste året. Opplevd mobbing i barndommen, forhold med psykisk misshandling og egentlig blitt trakket mye på ellers og.

En ting som hjelper meg er å fokusere på det som gjør meg til meg, de beste sidene jeg har. Alle har noe de er flinke til som ikke alle andre og er. Har du noe slikt som du kommer på TS? Kanskje noe du ikke har oppdaget enda? Finn det! Ha det som et fundament. Så begyner du å si til deg selv "Jeg har rett til å ha krav og forventninger til andre jeg og". Kom deg ut av den "alle andre er bedre/mer verd"-rollen. For det er de ikke.

Det tror jeg hjelper

Anonymous poster hash: e7934...557

[Gjest Jumo]

Synes ikke du høres ut som en needy drittkjerring...

Jeg har litt samme problem og har hatt hele livet mitt., men har jobbet mye med meg selv siste året. Opplevd mobbing i barndommen, forhold med psykisk misshandling og egentlig blitt trakket mye på ellers og.

En ting som hjelper meg er å fokusere på det som gjør meg til meg, de beste sidene jeg har. Alle har noe de er flinke til som ikke alle andre og er. Har du noe slikt som du kommer på TS? Kanskje noe du ikke har oppdaget enda? Finn det! Ha det som et fundament. Så begyner du å si til deg selv "Jeg har rett til å ha krav og forventninger til andre jeg og". Kom deg ut av den "alle andre er bedre/mer verd"-rollen. For det er de ikke.

Det tror jeg hjelper

Anonymous poster hash: e7934...557

Har hatt mine ting jeg vet jeg er god til. Men er bare maktesløs og energiløs om dagen. Positive tanker sliter med å komme gjennom. Prøver å si til meg selv hver dag at jeg er god nok, at det eneste jeg ønsker for dem rundt meg er å være snill og grei. Jeg er en veldig snill person, som alltid er blid og positiv utad. I det siste så har bare det som heter selvtillit forsvinni helt, fordi jeg føler at alt jeg gjør er galt. Jeg forventer nok en del av andre personer, og det er vel derfor jeg er der jeg er nå. Hatt for høye forhåpninger og forventninger, som blir knust. Gang på gang.

Takk for svaret. Du har veldig mange bra poeng der. Positivitet er roten til alt godt, tror jeg.

Endret 16. november 2013 av Jumo

[Gjest Jumo]

Jeg synes ikke du er en needy drittkjerring... du har dine grunner for å føle som du gjør... Jeg føler meg på samme måte. Jeg og kjæresten er nærmest aldri ute og med en gang jeg får sjansen til å dra på noe finner han også på noe (ja jeg føler han bare venter på at jeg skal være opptatt med noe annet slik at han ikke får dårlig samvittighet for å bruke litt tid sammen med venner) . Jeg blir lei meg dersom han ikke sender meg noen meldinger eller jeg vet han har det gøy uten meg, og jeg kommer alltid hjem først slik at jeg (som nå) sitter og surner for meg selv og er halvtrist og deprimert uten grunn.. Har blitt såret så mange ganger før at jeg greier bare ikke stole på han og jeg orker ikke skape bånd med andre mennesker. Alle jeg har kjent har bare glidd bort uansett hva jeg har gjort.. de forsvinner bare.. og jeg tror innerst inne han vil forsvinne en dag også. Jeg hater å være så avhengig av en annen person............

Ja, kjenner igjen følelsen. Det suger big time.

:/