Hvordan vil dette påvirke barnet?

[AnonymBruker]

Vi har et barn på to år. I disse to årene så har det vist seg at mannen sliter med en del ting, noe som resulterer i lite deltakelse med barnet. Jeg fungerer vel så og si som alenemor hva barnet gjelder.

Vi var ikke klar over mannens problemer før barnet kom. Det var nok det som trigget det. Så jeg vil først som sist be om å ikke få spørsmål om hvorfor vi fikk barn sammen.

Mannen var delaktig helt til å begynne med, men etter en måned begynte dette og avta og han distanserte seg mer og mer fra oss.

Dette har skapt en splid mellom oss og det har vært masse gnisninger. Men for noen måneder siden tok han tak og oppsøkte fastlegen sin, som tok tak i dette og har fått han til psykolog.

Det viser seg at mannen sliter med relasjoner helt tilbake til barndommen. Han har fortrengt store deler av det, men det kom frem da han selv ble far. Og det har kommet frem til gangs.

Selv om han nå går til behandling så er det en veldig, veldig lang vei å gå. Det er mye å ta tak i. Mannen har såpass dårlig selvfølelse at han tror ikke han kan gjøre noe med barnet. Ikke bading, ikke legging, ikke påkledning, ikke levering og henting for dersom barnet slår seg vrangt så takler han ikke dette. For en utenforstående kan det virke dumt, men det er sakens faktum. Barnet merker mannens sinnstilstand og avviser han på en del områder, noe som selvsagt er sårt for han, og som ikke bedrer situasjonen.

Som dere skjønner blir det mye barnet og meg, mens mannen ofte har mer enn nok med seg selv. Vi håper alle at behandlingen med tid og stunder skal få positive effekter for oss, men vi må være tålmodige.

Det jeg lurer på er hvordan barnet får det oppi alt dette. Barnet merker selvsagt at det er noe med pappen sin og jeg lurer på hvordan dette kan påvirke barnet. Vil barnet ta skade av dette på noe vis, eller skal det gå greit siden jeg alltid er tilstede og "beskytter" barnet? Barnet blir naturlig veldig mammadalt og avhengig av meg pga dette.

Jeg vil bare informere om at det ikke er noe alternativ (nå) å gå fra mannen. Han trenger oss virkelig og jeg er forberedt på å stå i dette og hjelpe han. Jeg har tenkt tanken om det er bra for barnet at forholdet fortsetter, men med stor sannsynlighet så vil jo far ha noe samvær med barnet så alt rundt pappaens vonde ting vil være rundt barnet til en viss grad uansett.

Noen med erfaringer rundt dette?

Anonymous poster hash: 3bd02...87c

[AnonymBruker]

Hva med å gjøre noe alle tre? Da føler han seg sikker mer selvsikker rundt barnet med deg i nærheten, bare ta en tur i parken eller skogen.

Anonymous poster hash: f3539...c89

[AnonymBruker]

Det er heller ikke bare for mannen å ta seg sammen, selv om det kan være fristende for friske å si det. Dette er komplekst og ligger dypere enn å ta seg sammen.

Anonymous poster hash: 3bd02...87c

[Gjest BettyBoop]

Men er det noe du kan gjøre for å bedre selvfølelsen hans at han får være i rommet når du legger eller bytter bleie eller lar han gjøre slikt selv mens du er til stede?

[AnonymBruker]

Men er det noe du kan gjøre for å bedre selvfølelsen hans at han får være i rommet når du legger eller bytter bleie eller lar han gjøre slikt selv mens du er til stede?

Dette gjør vi. Han er ofte med på det. Men problemet dukker opp hvis han skal prøve dette uten meg tilstede. Det glemte jeg å nevne i HI, beklager det.

Anonymous poster hash: 3bd02...87c

[minister-mio]

Jeg tror det kommer til å gå helt bra med barnet ditt.

Men for å være på den sikre siden kan du jo snakke med f. eks en psykolog om hvordan dere kan gjøre det best mulig for barnet.

[AnonymBruker]

Det er mange som stusser over situasjonen vår, hvorfor jeg alltid er bundet til huset inntil barnet er i seng for natten. Mannen ser jo tilsynelatende helt frisk ut. Har faktisk tenkt tanken at det hadde vært enklere om han hadde vært lam og av den grunn ikke hadde hatt mulighet til å delta i hverdagen. Da hadde hvertfall ingen stilt seg kritisk til det.

Anonymous poster hash: 3bd02...87c

Endret 14. november 2013 av Sulosi

[AnonymBruker]

Jeg tror det kommer til å gå helt bra med barnet ditt.

Men for å være på den sikre siden kan du jo snakke med f. eks en psykolog om hvordan dere kan gjøre det best mulig for barnet.

Takk, det skal jeg få gjort. Jeg har også fått beskjed at mannens psykolog vil snakke med meg også. Kan ta det opp da.

Anonymous poster hash: 3bd02...87c

[Sulosi]

Tråden er ryddet for krenkende utsagn.

Sulosi, mod.

[AnonymBruker]

Tråden er ryddet for krenkende utsagn.

Sulosi, mod.

Takk!

Hilsen ts

Anonymous poster hash: 3bd02...87c

[Gjest Lite nytt]

Veldig bra at mannen din har oppsøkt og får hjelp for sine problemer.

Som de andre her sier, gjør noe sammen alle tre.

Når mannen etterhvert føler seg mer selvsikker så kan han utfordre seg litt ved å tilbringe mere tid alene med barnet.

F eks ved bleiebytte, så kan jo far også være med. Ved bading akkurat det samme. De små tingene er hverdag er nok de viktigste å være sammen med barnet, det er flest av de. barnet vil få tillit til far etterhvert.

Dersom barnet etterhvert stiller spørsmål, så sier dere bare det slik som det er. Far er glad i barnet, men er dessverre syk og kan ikke være sammen så mye som han og dere ønsker.

Ta ett lite skritt om gangen. Kanskje samtalen din med psykologen også kan hjelpe. Er det mulig at de på helsestasjonen kanskje kan hjelpe litt og? Familivernkontoret har sikkert gode råd de og. De er jo der for alle foreldre, uansett situasjon

Lykke til! Håper far kommer seg opp igjen : )

[Sissan1]

Tror ikke barnet tar skade av å ikke være alene med far. Husk at det finnes barn som vokser opp med far/mor er mye på reise, jobber mye e.l. som heller ikke er alene med det så mye. Relasjonen dem i mellom vil ikke bli så god som om han var mer involvert, men det KAN repareres siden.

Det jeg tror er viktig er at dere fremstår som et team sammen. Og om du kan unngå å vise barnet at du beskytter MOT far, vil det også være bra tror jeg. Dersom du viser frykt overfor ham vil barnet føle det.

Gnisningene dere hadde før diagnosen kunne nok også skadet noe av barnets trygghetsfølelse om den fikk fortsette.

Våre unger har også avvist far i perioder der han har vært mye borte. Ikke optimalt for forholdet dem i mellom ,men jeg tror det er en naturlig reaksjon hos barn som ikke henger sammen med at han er syk, men at de søker den de opplever gir dem størst trygghet.

Kanskje har dere noen andre som kan ta seg av barnet i blant? Besteforeldre eller lignende? Slik vil barnet ikke bli fullt så avhengig av deg, og kanskje blir det lettere for ham å komme innpå når han er klar.