Introvert med ekstremt ekstrovert/pratesyk mor

[AnonymBruker]

Advarsel - langt frustrasjonsinnlegg! Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden, fordi jeg vet ikke om det er så mye å gjøre med situasjonen. Men jeg trenger i hvert fall å lufte litt frustrasjon, og kanskje høre fra andre med lignende erfaringer.

Etter å ha lest meg opp om temaet har jeg nå i voksen alder forstått at jeg er hva som kalles introvert. Jeg trenger en del alenetid, og jeg kjenner meg veldig godt igjen på dette med å ha lav toleranse for småprat.

Problemet er at jeg har en mor som er stikk motsatt - hun er typen som kommer med alle flosklene til kassedamene på butikken ("Virker ikke strekkoden? Da er den vel gratis, haha") og som prater med alle i venterommet hos legen og andre steder.

I tillegg har hun en kronisk sykdom som også påvirker hjernen. Dette gjør at hun glemmer ord og begreper, samt også glemmer at hun har fortalt ting før, og hun kan gjerne fortelle meg en anekdote fra barndommen som jeg har hørt tyve ganger før. Samtidig er hun også klar over det, for hun kan gjerne starte med å si "Dette har jeg sikkert fortalt tusen ganger før, men...." også kommer hele anekdoten enda en gang. Hun prater også veldig fort, så fort at hun gjerne kan starte på en ny setning før den første er ferdig, det er som om ordene ikke kan komme fort nok ut.

Jeg har lenge trodd at det er denne glemsomheten og denne ordstokkingen som har irritert meg mest, og hatt dårlig samvittighet for dette siden det nok skyldes en del sykdommen og ikke er noe hun kan for. Men etter en telefonsamtale med henne i kveld så har det endelig gått opp for meg at det er ikke det jeg sliter med - det er den voldsomme, ustoppelige pratingen om absolutt ingenting som sliter meg helt ut.

Som eksempel kan jeg fortelle om samtalen i dag. Jeg skulle ut nå på kveldstur med hunden. Det er en tur jeg koser meg med - det er mørkt og stille ute, jeg går en halvtimes tid og får roet ned og sortert tankene før leggetid. Da vil jeg ikke høre på musikk eller prate i telefonen, bare nyte roen meg og hunden.

Men så ringer min mor. Samtalen gikk omtrent som følger:

Meg: "Hei"

Mor: "Hei! Du, har du pratet med din bror, vet du hva du skal gi i gave?"

Meg: "Nei, har ikke pratet med ham enda. Jeg tenk....."

Mor: "Ja, for han ringte meg når jeg fylte året for å gratulere meg, den tolvte, og da spurte jeg ham. Han sa at han ikke visste helt. Så jeg lurte på om du hadde pratet med ham? Husker du hva vi ga ham i fjor?"

Meg: "Nei, jeg har ikke pratet med ham enda. Tror vi ga gavekort i fjor."

Mor: "Ja, det er en god ide. Det er jo bedre enn bare å kjøpe noe. Det er bedre at de får velge selv. Nå som vi er så voksne så er det bedre at de får velge selv, så de får noe de vet de vil ha. Det er bedre det enn at vi bare kjøper noe, holdt jeg på og si, også liker de det ikke."

På dette stadiet har jeg begynt å sone ut, for dette er regla hun kommer med hver gang noen fyller år og vi prater om hva vi skal kjøpe sammen. Hun fortsetter med å prate masse om hva naboen til en slektning gjør, og jeg må nesten avbryte henne for å i det hele tatt skyte inn en kommentar. Til slutt sier jeg til henne at jeg må gå, og det forløper omtrent slik:

Meg: "Men, mor, jeg må nesten gå nå. Er ute på tur med hunden og må nesten gi ham litt oppmerksomhet også."

Mor: "Haha, ja, det er jo sant. Stakkar liten! Regner det, eller er det opphold nå?"

Meg. "Det er opphold."

Mor: "Ja, for jeg tenkte å gå ned i butikken i morgen tidlig. Jeg må vaske håret først da. Først skal jeg vaske håret og ordne meg, så må jeg ned og handle et par små ting. Du glemte forresten å kjøpe epler til meg i dag."

Meg: "Å, det er sant. Jeg bekl..."

Mor: "Men det gjør ingenting, jeg venter jo aldri til det er helt krise. Jeg kjøper epler i morgen. Jeg bruker epler i middagen, ser du. Jeg liker kombinasjonen av søtt, salt og syrlig. Ja, det hender jo selvsagt at jeg spiser et eple eller to også, altså. Men jeg bruker dem mest til middagen...."

Meg: "Men, du, jeg må nesten gå nå...."

Mor: "Ja, det er jo sant, haha. Du må hilse til gutten! Så du har ikke pratet med din bror altså?"

Meg: "Nei, jeg har ikke det. Hadet!"

Mor: "Hadet!"

Himmel, jeg blir svett bare av å skrive ned dette! Dette er ikke en uvanlig samtale, dette er slik ALLE samtaler er med henne. Jeg er selvsagt forferdelig glad i henne, men på akkurat dette er vi så forskjellige og jeg blir virkelig mentalt sliten av slike samtaler.

Hvis du har orket å lese helt ned hit, så sier jeg tusen takk. Jeg vet jeg ikke kan endre henne på noen måte, og kommer heller ikke til å forsøke det. Ville egentlig bare få utløp for frustrasjonen min. Og er det noen som kan dele sine erfaringer - hva har dere gjort?

Anonymous poster hash: 44b68...7fb

[AnonymBruker]

Jeg var tidligere sammen med en som hadde en diagnose og jeg antar det var et av symptomene var en slik snakkesalighet så du føler nesten du får vondt i brystet av stress til tider. Det endte med at jeg ba han være stille, ganske bryskt. Men det ga seg ikke før jeg sa i fra hver gang jeg synes det ble for ille. Han endret seg etter hvert, i begynnelsen når han endelig hadde skjønt det så var han veldig forsiktig og jeg så han satt og holdt igjen snakkingen som bare det. Etterhvert synes jeg det normaliserte seg litt, han snakket litt mer og det ble akseptabelt for begge parter. For meg som ikke orker folk som snakker HELE tiden og for han som sikkert ikke orket stillhet en hel kveld (som for meg går helt fint).

Dette er nok ikke helt det samme som du tenker på men det er i de baner, du kan jo bare si i fra men du kan jo risikere at moren din blir snurt og sur, eller kanskje hun tenker seg litt om. En annen ting du kan gjøre er å avbryte henne og snakke over henne, kanskje hun tar hintet. Hun gjør jo det med deg.

Virker nesten som hun har litt problemer med et eller annet fordi hun må snakke hele tiden, kanskje det er et slags behov for å kontrollere samtalen.

Anonymous poster hash: 61755...4df

[AnonymBruker]

Oh, kjenner følelsen! Vet ikke om det er så mye å få gjort med det, men det går kanskje an å ta en prat om det hvis man har et forhold som tåler det. Min egen mor hadde blitt veldig såret om jeg hadde tatt det opp, så jeg lar være. Det blir jo veldig personlig, og de kan fort føle seg lite betydningsfulle om man ikke "bryr seg om det de har på hjertet".

Mannen min er veldig lite pratsom, særlig i stressede perioder. Jeg snakkr mer (men ikke like ille som min mor). Han har tatt opp med meg at det kan bli for mye prat, så jeg må konsentrere meg litt for å holde munn selv. Men vi er bare forskjellige, og jeg skjønner godt hva han mener, så det går fint.

Det eneste jeg kan tenke meg er at man må sette grenser. La være å ta telefonen når man ikke har energi til en slik samtale, og begrense samværet på en måte som ikke skaper konflikter. Jeg har forklart at jeg ikke alltid har telefonen med meg, at jeg går tur uten telefon, at jeg ofte må slå av lyden osv. Dermed slipper jeg å ta telefoen hver gang hun ringer.

Anonymous poster hash: c81a6...513

[AnonymBruker]

Takker for svar! Jeg tror ikke jeg kommer til å si noe, min mor er typen som aldri kan innrømme feil og det hadde ikke blitt en hyggelig samtale. Hun er fullt klar over at hun prater mye og fort, at hun snakker i halve setninger, at hun gjentar seg selv og at hun avbryter andre - men som hun selv sier: "Det gjør jo ingenting!" Så da er den saken ferdig i hennes verden.

Jeg liker ikke å bare jatte med i telefonen, jeg synes det er respektløst. Men da jeg i en periode forsøkte å bli mer aktiv og delaktig i samtalene og det hun ville prate om, så kom jeg uansett ikke til fordi hun bare pratet som en foss og avbrøt uansett. Så jeg har rett og slett gitt opp. Jeg liker heller ikke å ikke ta telefonen, men det er kanskje beste løsningen noen ganger. (Selv om jeg da neste gang jeg prater med henne må gjennom et forhør av typen: "Hørte du ikke telefonen ringte i går? Var du opptatt? Var du ute med hunden?")

Jeg vet jeg at jeg nok høres negativ og sutrete ut for dere som leser dette, men jeg kjenner at dette gjør meg sliten. Samtidig får jeg også dårlig samvittighet, men når jeg vet at hun er som hun er og ikke vil endre seg så må jeg til en viss grad gjøre det jeg kan for egen del også.

Anonymous poster hash: 44b68...7fb

[AnonymBruker]

Jeg liker heller ikke å ikke ta telefonen, men det er kanskje beste løsningen noen ganger. (Selv om jeg da neste gang jeg prater med henne må gjennom et forhør av typen: "Hørte du ikke telefonen ringte i går? Var du opptatt? Var du ute med hunden?")

Anonymous poster hash: 44b68...7fb

Kunsten er å fortelle at du ofte er uten telefon, at du trives med å ikke være tilgjengelig hele tiden, eller at du ikke alltid har mulighet til å ha på lyden. Da blir hun vant til at hun ikke får tak i deg hele tiden, og tar det ikke personlig om du ikke tar telefonen hver gang. Jeg kjører denne taktikken hele tiden, mer eller mindre bevisst. Jeg har ikke med meg telefonen overalt, men med mora og bestemora mi svarer jeg bare når jeg har energi til å snakke med dem. De vet at jeg ringer opp igjen når jeg "har tid" (les: orker å høre på dem ).

Anonymous poster hash: c81a6...513

[ViljaH]

Jeg har prøvd å forklare at man ikke alltid er tilgjengelig selv med mobiltelefon. Lyden kan være avslått etter jobb, man holder på med noe. Møter svært liten forståelse for det, de blir fornærmet.

[AnonymBruker]

Er hun ensom?

Kan det være at hun trenger litt flere mennesker å prate med?

Anonymous poster hash: aa7fa...795