Jeg opplevde noe grusomt med lillesøsteren min for en tid tilbake!

[AnonymBruker]

For en tid tilbake opplevde jeg en grusom hendelse. Jeg fikk en støkk i meg, og jeg klarer ikke glemme dette...

Det var på sensommeren og lillesøsteren min ble 3 år på senhøsten.

Jeg var 17 år og hadde vært på vgs. Jeg gikk hjem fra skolen, og da jeg kom hjem lå pappa og sov på sofaen, verandadøren ut til hagen var åpen og lillesøster var borte.

Jeg vekket pappa og han skvatt opp og jeg lette i huset mens pappa gikk ut å lete.

Så ser jeg fra stuevinduet at en nabo kommer bærende på lillesøster. Jeg og pappa forter oss ut, og han sier han fant henne gråtende ved busstoppen, som er rett utenfor huset vårt.

Jeg trøstet lillesøsteren min og pappa kjeftet på meg fordi jeg ikke hadde kommet raskere hjem fra skolen. Faren min var ofte sliten etter jobb og måtte hvile, og jeg måtte alltid å komme rett hjem etter skolen for å ta meg av lillesøster.

I ettertid, når jeg tenker på denne hendelsen, blir jeg helt dårlig. Jeg får så vondt av lillesøsteren min som gikk på busstoppen og gråt og ikke fant veien hjem igjen... Jeg blir helt dårlig av å tenke på at hvem som helst kunne tatt henne med seg ...

Jeg tenker mye på denne episoden, og jeg tenker med skrekk og gru på hva som egentlig kunne ha skjedd. Heldigvis gikk det bra, jeg vet det, men jeg får helt vondt av det hele. Jeg var ikke der og passet på ....

Anonymous poster hash: a5a45...5b2

[AnonymBruker]

For det første det er ikke ditt ansvar at ungen gikk ut, faren din var hjemme. Alle kan gjøre feil, men å legge ansvaret på deg er feil!

Han har ansvaret her uansett, ikke du!

Anonymous poster hash: ba429...7b0

[Løvetanten]

Det var faren din sin skyld, men idioten la heller skylda på deg enn å ta ansvaret.

[AnonymBruker]

For det første det er ikke ditt ansvar at ungen gikk ut, faren din var hjemme. Alle kan gjøre feil, men å legge ansvaret på deg er feil!

Han har ansvaret her uansett, ikke du!

Anonymous poster hash: ba429...7b0

Jeg bare tenker på hvor forsvarsløs hun var, og ingen var der for å passe på henne og det er en vond tanke..

Anonymous poster hash: a5a45...5b2

[AnonymBruker]

Det var faren din sin skyld, men idioten la heller skylda på deg enn å ta ansvaret.

Ja, han pleier det ...

Anonymous poster hash: a5a45...5b2

[AnonymBruker]

Din far er en drittsekk. Ikke bare driter han i å se etter ungen, men han topper det hele med å gi deg skylda.

Anonymous poster hash: 0fd99...8c0

[AnonymBruker]

Dette har skjedd tusenvis av barn, meg inkludert. Man vandrer og blir borte en kort stund, og iblant finner man ikke veien hjem alene. Forstår ikke at det er noe å reagere såpass på.

Jeg forstår at det kan sette en støkk i en der og da og resten av dagen, altså, men det er jo ingen stor sak i det hele tatt.

Anonymous poster hash: f9190...bf2

[AnonymBruker]

Dette har skjedd tusenvis av barn, meg inkludert. Man vandrer og blir borte en kort stund, og iblant finner man ikke veien hjem alene. Forstår ikke at det er noe å reagere såpass på.

Jeg forstår at det kan sette en støkk i en der og da og resten av dagen, altså, men det er jo ingen stor sak i det hele tatt.

Anonymous poster hash: f9190...bf2

Jeg forstår det, men likevel, jeg tenker på alt som kunne ha skjedd ...

Hvordan kommer man over dette?

Anonymous poster hash: a5a45...5b2

[AnonymBruker]

Synes det er bekymringsverdig når faren din sier det er ditt ansvar og at du skal passe på ungen. Det er da hans jobb.... Er han alltid slik? Er moren din i bildet?

Anonymous poster hash: ba429...7b0

[Ruby_Tuesday]

Er vel heller faren din som burde få helt vondt av det?

[AnonymBruker]

Jeg forstår det, men likevel, jeg tenker på alt som kunne ha skjedd ...

Hvordan kommer man over dette?

Anonymous poster hash: a5a45...5b2

Akkurat der har jeg dessverre ingen tips, jeg tror nok (uten at jeg mener det vondt) ikke det er vanlig at det sitter i såpass lenge. For jeg forstår at man blir helt fra seg der og da, det er jo naturlig når et lite barn blir fortvilet og redd og man føler man selv har noe skyld i det, men det er tross alt en ganske dagligdags ting. Det skjer hele tiden. I praksis er jo sjansen forsvinnende liten for at noe skjer.

Ellers er jeg forsåvidt enig i at dette var dårlig gjort av faren din. Jeg synes folk er i overkant kjappe på avtrekkeren ved å kalle ham "drittsekk" og det som verre er, han var garantert oppbrakt selv. Han bør ikke si slikt uansett, men det kan være mulig å forstå at han skyldte på noen andre uten dermed å mene at det er rett. Men du sier at han pleier å være slik, og da stiller saken seg annerledes.

Bottom line er uansett at du bekymret deg for lillesøsteren din, samme hvem sitt ansvar hun var. Jeg tror neppe nøkkelen til å komme over dette er å si "ja, pappa er en jævel, så jeg skal ikke bekymre meg", selv om enkelte her inne later til å tro at det du sliter med er at pappa skyldte på deg, ikke at lillesøster hadde det vondt. Der tror jeg de tar feil, du er bare en snill storesøster.

Jeg har som sagt ingen gode råd til å komme over det, annet enn å rasjonalt og fornuftig fortelle deg selv at dette tross alt er ganske hverdagslig. Jeg gjorde som sagt lignende da jeg var på hennes alder, og jeg husket det ikke før jeg ble minnet på det i forbifarten i voksen alder. Så lite traumatisk var det for meg, i hvert fall. Jeg lekte som vanlig dagen etter igjen, og jeg ville igrunn tro det samme gjelder lillesøsteren din.

Anonymous poster hash: f9190...bf2

[AnonymBruker]

For å komme deg over hendelsen er du nødt til å fjerne ansvaret for det som skjedde fra deg selv, og lempe det over der det hører hjemme: hos din far.

Jeg er ganske sikker på at du ikke hadde slitt med disse tankene i dag, hvis det ikke hadde vært for at faren din la ansvaret på deg. Det han burde ha gjort, var å si klart og tydelig at dette var hans feil, det ville aldri ha skjedd hvis ikke han, som var den som tross alt var hjemme, og hadde ansvaret for barnet, hadde sovnet på sofaen og forsømt det hele.

Egentlig burde du kanskje ta det opp med ham, og få ham til å si det, hvis du tror det er noe poeng i det? Han er kanskje typen som fraskriver seg ansvar for det meste?

Anonymous poster hash: d8f28...f6e

[AnonymBruker]

Det kan nytte å skrive det ned, i detaljer slik at du får ryddet inni hodet ditt....

Og snakk med noen. f.eks en slektning?

Anonymous poster hash: daaf6...593

[Lou Salome]

Du må avdramatisere hendelsen for deg selv. Det skjedde ingenting grusomt. Som andre her har sagt, barn går ikke gjennom livet uten å plutselig ha gått seg litt bort, er alene, begynne å gråte. Lillesøsteren din var bare litt på egenhånd rett utenfor huset deres, hun reflekterer ikke over trafikkulykker og kidnapping, det er det du som gjør. I tillegg til at dette ikke er ditt ansvar eller din feil, må du legge det bak deg som en uheldig hendelse som ikke skulle skjedd, men som heldigvis gikk veldig bra for alle. Og selvsagt var det faren din sin skyld.

[frøkenkoz]

Alt gikk bra.du må fokusere på det.

[waco]

Hvis du har virkelig lyst til å bli koko så fort så mulig så passer du på å aldri glemme feil begått i fortiden. Det er meget smart og gjør at du kommer deg videre livet med en gang.

Det du bør tenke når man tenker vonde tanker, - er å minne seg på at man har lært, og neste gang vil man ikke gjøre det samme igjen. Eller forsøke å gjøre det samme igjen.

Bra du har omtanke da og klarer å se nedstemthet og sorg fra andre mennesker enn seg selv. Det er en sjelden gave du bør ta vare på.

[AnonymBruker]

Hei

Dette skjer støtt og stadig med de fleste barn. Ikke tenk mer på det, kjære deg.

Anonymous poster hash: 69cfe...235

[SummerJoy]

Jeg forstår det, men likevel, jeg tenker på alt som kunne ha skjedd ...

Hvordan kommer man over dette?

Anonymous poster hash: a5a45...5b2

Er sikker på at du føler på dette ekstra sterkt fordi din far gav deg skyldfølelse i tillegg. Så du kjenner på den i tillegg til frykten for hva som kunne skje.

Som andre her har sagt, det er din far sin feil at 3 åringen gikk ut. Man legger seg ikke til å sove på sofaen når man har ansvaret for en 3 åring.

Endret 13. november 2013 av SummerJoy

[Krinoline]

At en treåring går ut døren for å gå seg en tur, og deretter blir redd, er heeeelt normalt. Det samme har skjedd de aller fleste barn på ett eller annet tidspunkt, og er på ingen måte grusomt. Du trenger å vokse opp litt og få noen perspektiver på hva menneskelivet rommer for de fleste av oss. Les bøker, lev, se filmer - ikke forbli et aspeløv som nesten ikke tåler dette engang. Følsomhet kan være fint, men det kan også være en klamp om foten.

[minister-mio]

Kjære deg, du gjorde ikke noe galt og det gikk bra med lillesøsteren din. Det er sånn det er, prøv å ikke tenk det i hjel