Begynner jeg å gi opp?

[Gancider]

Nå har jeg vært singel i 1,5 år. Før det har jeg vel vært i to lange forhold, med en kort pause imellom.. Nå føler jeg at jeg har vært så lenge alene at jeg tror jeg er immun mot å få meg en ny kjæreste. Til å begynne med gikk jeg ut med mange menn og flørtet og rotet rundt. Jeg var vel litt på kanten til løs når jeg tenker meg om..

Men uansett.. Nå er jeg møkka lei av å bli skuffa, og at "det ikke ble noe av", og føler egentlig jeg har brukt opp "kvota" hvis noen skjønner.

Har mista meg selv totalt, og låser meg helt inne.

Tv'n er mitt selskap om dagen. Om noen begynner og flørte med meg på byen, eller på nett for den saks skyld, bare avviser jeg dem totalt. Alle veninnene mine har ettablert seg med mann og barn. Så sitter jeg her aleine om kvelden og skulle ønske jeg hadde en kjæreste. Vet ikke hvorfor, jeg syns vel kanskje ikke dem er bra nok, eller at dem lever opp til det jeg ser etter i en kjæreste.

Merker bare at jeg smiler mindre og mindre for hver dag som går. Nå er jeg langtidssykemeldt av andre årsaker, og dagene blir så ufattelig lange.

Hva skal jeg gjøre for å finne den "gamle meg" igjen? Før var jeg med på alt, og hadde alltid noe på gang. Nå er jeg som ei middelaldrende gammel enke med fjorten katter i en liten kjellerleilighet. Jeg er 23 btw. Hjeeeeelp!

[Gjest .-L-.]

Jeg liker ideen om å følge et handlingsmønster som gjør at man ikke kan unngå suksess.

Jeg vet forsåvidt hvor vanskelig det er å gjøre noe når man ikke helt har motivasjon, har ikke hatt det helt selv de siste månedene, men man må bare ta handling, så kommer de positive følelsene som et resultat av det. Har funket for meg tidligere

[Nowayback]

Jeg er 27, vært singel i 1,5 år som deg, har bare hatt dette ene forholdet som bare varte i et halvår. Og jeg stresser ikke. Skal ikke så mye som å bevege en finger for å få meg kjæreste:-)

[Djmalle]

Jeg er kanskje ung som svarer, men jeg vil definitivt foreslå: hold deg borte fra mannfolk en stund! Sett pris på deg selv, fyll dagene med ting, gled deg til ting! Jeg har hatt depresjon og det startet med at jeg hadde liknende innstilling etter et forhold som tok slutt for et år siden. Situasjonen du forklarer passer likesågodt til søskenbarnet mitt på 18, og broren min på 32 (men han fant drømmedama for 2 år siden). De er/var begge innstilt på at siden det gang på gang gikk galt med forhold - så kom de til å ende opp alene og barnløs. Broren min var skikkelig nedenfor. Han har hatt 5 seriøse forhold som har vart fra 1-3 år, og alle gikk i fra han. Det er ikke rart at du er beskymret; men du må virkelig bare slappe av, det er det som er tingen, ikke stress med det, da er sjansene mindre for at du møter den rette.. Imens du venter på at du skal bumpe borti "the one" så kan du istedet ha friheten til å gjøre det som ikke er like lett når man har etablert seg fullstendig. Reis! Opplev ting! Skal vedde på at mange av dine gifte venninner tenker i blant at de skulle ønske at de var i dine sko ;-)

Jente, 19

[AnonymBruker]

Jeg har det slik som deg, bare at jeg er over 30 og har vært singel i 10 år. Det er aldri for sent å ta tak i problemer, men jeg angrer litt på at jeg ikke gjorde det før. Nå har dessverre nedstemtheten, skuffetheten og tristheten satt seg og blitt en del av min personlighet. Jeg heller smiler ikke lengre.

Ikke hvil din lykke på menn, de leverer ikke uansett. Det er ikke jobben dems å gjøre deg fornøyd heller, det er din jobb.

Anonymous poster hash: dde34...65c

[Nettinettet]

Jeg har det slik som deg, bare at jeg er over 30 og har vært singel i 10 år. Det er aldri for sent å ta tak i problemer, men jeg angrer litt på at jeg ikke gjorde det før. Nå har dessverre nedstemtheten, skuffetheten og tristheten satt seg og blitt en del av min personlighet. Jeg heller smiler ikke lengre.

Ikke hvil din lykke på menn, de leverer ikke uansett. Det er ikke jobben dems å gjøre deg fornøyd heller, det er din jobb.

Anonymous poster hash: dde34...65c

Nedstemthet blir aldri en del av personligheten, det er noe vi tilfører og gjør til en vane. 30 er ingen alder så, dropp surmulingen og gjør den jobben du vet du må gjøre! Jeg startet jobben når jeg var like gammel som deg, og nå 6 år senere er jeg så glad for at jeg tok det valget. Det er hardt og det kan bli "skittent" men fy søren så deilig når man finner sin egen verdi og endrer uvaner! <3

[AnonymBruker]

Har alle dine venninner på 23 år etablert seg med mann og barn? Det er ikke så veldig vanlig tror jeg...

Anonymous poster hash: c2b84...ba1

[Nettinettet]

Nå har jeg vært singel i 1,5 år. Før det har jeg vel vært i to lange forhold, med en kort pause imellom.. Nå føler jeg at jeg har vært så lenge alene at jeg tror jeg er immun mot å få meg en ny kjæreste. Til å begynne med gikk jeg ut med mange menn og flørtet og rotet rundt. Jeg var vel litt på kanten til løs når jeg tenker meg om..

Men uansett.. Nå er jeg møkka lei av å bli skuffa, og at "det ikke ble noe av", og føler egentlig jeg har brukt opp "kvota" hvis noen skjønner.

Har mista meg selv totalt, og låser meg helt inne.

Tv'n er mitt selskap om dagen. Om noen begynner og flørte med meg på byen, eller på nett for den saks skyld, bare avviser jeg dem totalt. Alle veninnene mine har ettablert seg med mann og barn. Så sitter jeg her aleine om kvelden og skulle ønske jeg hadde en kjæreste. Vet ikke hvorfor, jeg syns vel kanskje ikke dem er bra nok, eller at dem lever opp til det jeg ser etter i en kjæreste.

Merker bare at jeg smiler mindre og mindre for hver dag som går. Nå er jeg langtidssykemeldt av andre årsaker, og dagene blir så ufattelig lange.

Hva skal jeg gjøre for å finne den "gamle meg" igjen? Før var jeg med på alt, og hadde alltid noe på gang. Nå er jeg som ei middelaldrende gammel enke med fjorten katter i en liten kjellerleilighet. Jeg er 23 btw. Hjeeeeelp!

Jeg trur du sammenligner deg selv for mye med alle andre rundt deg, og derfor har bestemt deg for at din verdi er lavere enn alle andre sin. Det kan nok være bra, som hun over her sier, å holde deg unna menn for en stund, men jeg ville kunne gjort det mens du ordner opp i ditt eget selvbildet.

Det du trenger er å ta et skikkelig oppgjør i deg selv, og finne tilbake til gnisten og verdien i den du er.

-Slutt å sammenlign deg med andre!

-Se på deg selv med snillere øyne.

-Finn verdien i deg selv, ved å se hva du kan, ikke hva du ikke kan.

-Omgi deg med mennesker som er positive og vil mer i livet, ikke mindre.

Og for guds skyld, slutt å ha sex for å fylle opp det følelsesmessige tomrommet!!

[Lagbugdc]

Onani > ufølsom sex

[AnonymBruker]

Du er bare 23! Det er tidlig å etablere seg da uansett. Nyt singeltilværelsen og vær fornøyd med deg selv. Når den mannen som passer deg perfekt dukker opp, så er det jo veldig viktig at du er singel! Altså, ikke gå inn i forhold bare for å være i forhold.

Anonymous poster hash: c24d5...b04

[Gancider]

Ja har veldig lyst til å begynne å trene, og finne meg en skikkelig hobby. Drive med noe veldedig arbeid. Men det meste er ett tiltak. Jeg får dra med en gang å handle meg ett par joggesko å komme meg på treningssentret

[Gancider]

Ja jeg veit jeg er veldig ung enda, og stresser egentlig ikke... Det er bare så vanvittig ensomt, samtidig vil jeg ikke bli kjent med noen nye. Jeg tror ikke helt jeg veit hva jeg vil. Er bare helt uttafor. Det er nok sant som noen her sier, at jeg sammenligner meg med veninner, spesielt med søstra mi. Som har ramla inn i voksenlivet med mann, hus og barn som perler på ei snor fra hun var 17 år gammel. Er så lei av festing og drikking, men jeg orker ikke sitte aleine hjemme å se en film i helgene. Da blir det bare værre, og jeg får en sånn misslykka følelse. Sku ønske jeg bare kunne være lykkelig rett og slett. I andres øyne er jeg nok det, for jeg forteller aldri noen at jeg er ensom. Jeg sier til alle at jeg liker å være fri, og kunne gjøre hva jeg vil.. Han jeg var med før var ikke så snill, så jeg sier ofte at det har ødelagt mye av det jeg var før. Uansett takk for mange gode råd :-) innerst inne vet jeg nok at det er meg selv som kan gjøre noe med det. Og at ingen kan bli glad i meg, dersom jeg ikke er det selv

[AnonymBruker]

Nå har jeg vært singel i 1,5 år. Før det har jeg vel vært i to lange forhold, med en kort pause imellom.. Nå føler jeg at jeg har vært så lenge alene at jeg tror jeg er immun mot å få meg en ny kjæreste. Til å begynne med gikk jeg ut med mange menn og flørtet og rotet rundt. Jeg var vel litt på kanten til løs når jeg tenker meg om..

Men uansett.. Nå er jeg møkka lei av å bli skuffa, og at "det ikke ble noe av", og føler egentlig jeg har brukt opp "kvota" hvis noen skjønner.

Har mista meg selv totalt, og låser meg helt inne.

Tv'n er mitt selskap om dagen. Om noen begynner og flørte med meg på byen, eller på nett for den saks skyld, bare avviser jeg dem totalt. Alle veninnene mine har ettablert seg med mann og barn. Så sitter jeg her aleine om kvelden og skulle ønske jeg hadde en kjæreste. Vet ikke hvorfor, jeg syns vel kanskje ikke dem er bra nok, eller at dem lever opp til det jeg ser etter i en kjæreste.

Merker bare at jeg smiler mindre og mindre for hver dag som går. Nå er jeg langtidssykemeldt av andre årsaker, og dagene blir så ufattelig lange.

Hva skal jeg gjøre for å finne den "gamle meg" igjen? Før var jeg med på alt, og hadde alltid noe på gang. Nå er jeg som ei middelaldrende gammel enke med fjorten katter i en liten kjellerleilighet. Jeg er 23 btw. Hjeeeeelp!

Haha du er bare 23 år! Du har mange mange gode år på deg.

Anonymous poster hash: d858e...b8f

[Gancider]

Haha du er bare 23 år! Du har mange mange gode år på deg.

Anonymous poster hash: d858e...b8f

Haha jeg håper du har rett! Syns allerede jeg har levd lenge!