Lyst på hund?

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med hund og har også hatt hund som voksen tidligere.

Sønnene mine er 16 og 8 og ønsker seg hund "mer enn noe i verden".

Jeg har vært klar på at vi ikke skal ha det tidligere, men kjenner nå at jeg tenker mer og mer på dette.

Det praktiske i hverdagen vil vi klare å løse.

Det jeg tenker mest på er:

Vil JEG ha hund..?

Som krever oppmerksomhet og kjærlighet 24/7?

Føler jeg har blitt et mer og mer selvstendig voksent menneske i den forstand at barna ikke alltid krever noe lenger, men har stunder for meg selv igjen.

Jeg ønsker også at guttene skal dele denne gleden sammen, og mener det er veldig sunt å vokse opp med dyr.

Jeg vil bli veldig glad i en hund, og være aktiv på kurs etc.

Men det er jo litt som å få baby igjen....eller?

Anonymous poster hash: 23677...34d

[Gjest Badabing]

Det er du som kommer til å ha hovedansvaret, så det er du som bør være helt klar for å skaffe deg en hund.

Å ha vokst opp med hund og å oppdra en hund er to temmelig forskjellige verdener. Jeg har også vokst opp med hund (har hatt hund hele livet), og trodde jeg visste alt. Jeg ante heller ikke hvor slitsomt det ville bli.

Sov ikke på en måned, måtte ta ut all ferie, bare være hjemme, valpen tygget i stykker hele sofaen og stuebordet og lister og yndlingsgenseren min og. hang i høyttalerne og gravd opp blomstene mine og..ja, hun er en dyr hund. Jeg gråt fordi jeg var så trøtt og lei.

Nå er hun verdens mest fantastiske hund, og jeg er så glad i henne! Hun er perfekt <3 Men det er lenge til jeg skal ha valp igjen...

[AnonymBruker]

Takk for godt svar.

Det er særlig valpetiden og også varigheten av hund jeg kvier meg for.

Man har hund like lenge som man har barn omtrent.

Jeg blir bundet til hjemmet enn nå. Nå er jeg faktisk stadig fri til å finne på noe etter jobb feks..

Finner det litt vanskelig valg ettersom barna hadde hatt godt av det, og jeg tror det ville bragt oss nærmere hverandre.

Aldersforskjell og manglende fellesinteresser er en liten del av årsaken til å helle mot hund.

Anonymous poster hash: 23677...34d

[Tabris]

Hvis hovedårsaken er for barnas skyld, så ville jeg ikke skaffet hund. Hunden må først og fremst være elsket av deg. Det er mye arbeid å oppdra og ta vare på en hund, og det er enda mer arbeid når man skal lære hund og barn å omgås hverandre - ikke minst lære barn hvordan de skal omgås og ikke omgås hunder.

[Gjest Badabing]

Jeg er også av den oppfatning av at det er veldig sunt for barn å vokse opp med dyr. Jeg bare tipper at med alderen på guttene dine, vil eldstemann få nok annet å drive med fremover, mens yngstemann uansett ikke kan ta et slikt ansvar (annet enn å gå tur og gi mat i ny og ne).

Det virker som du setter veldig pris på din nye tilværelse, og du vil jo klart måtte gi slipp på den. Samboer og jeg er to til å dele på ansvaret, og likevel merker vi jo at livet er noe annet nå.

[AnonymBruker]

Hva med at dere begynner med å søke etter en hund som trenger pass og noen ekstra turer iblant? Vær da litt restriktive så dere får en passehund som passer relativt greit for dere, ikke en problemhund som utagerer på alle hunder den ser på tur... Ellers blir det jo ikke noe hyggelig. Men å passe en hund over lengre perioder kan være en fin måte å bli enig med seg selv om man ønsker egen hund eller ei.

Anonymous poster hash: 1cb54...063

[AnonymBruker]

Det med å passe en hund er en veldig god ide.

Det er sikkert flere som kunne trenge litt avlastning/hundefri.

Jeg er også redd hund kan bli kilde til konflikt om det ikke er jeg som "føler mest for den".

Det er først og fremst jeg som må ønske dressurkurs og tur kl. 7 om morgenen HVER DAG

Anonymous poster hash: 23677...34d

[AnonymBruker]

Men TS, dere kan overta en omplasseringshund. Omplasseringshjem/institusjon/gamle eiere vet som regel alt om hunden og hvordan den vil passe dere som familie. Da slipper du valpestadiet, og blir minst like glad i den. Det er ikke bare problemhunder som omplasseres, mennesker med trygge og rolige hunder får også livssituasjonen endret og må gi dem bort.

Hvis du er usikker på om du ønsker hund, så kan det å være fosterhjem for hunder som omplasseres være et alternativ. Du får prøvd en hverdag med hund, og skal ikke se bort ifra at du blir så glad i den at du vil beholde den. Hvis hunden uansett skal i midlertidig omplassering, så kan den likesågodt være hos deg.

Og jo, jeg tenker i utgangspunktet at det er urettferdig ovenfor hunden at du skal "prøve" den, men som sagt så har ikke omplasseringshjem alltid kapasitet til å ha dem på huset, og de må uansett skifte familie en ekstra gang.

Anonymous poster hash: a294b...7e1

[AnonymBruker]

Takk for gode råd alle dere!

Jeg får tygge på saken. Det er ihvertfall ingen bråhast å ta denne avgjørelsen

Anonymous poster hash: 23677...34d

[daemonia]

Jeg har vokst opp med hund og har også hatt hund som voksen tidligere.

Sønnene mine er 16 og 8 og ønsker seg hund "mer enn noe i verden".

Jeg har vært klar på at vi ikke skal ha det tidligere, men kjenner nå at jeg tenker mer og mer på dette.

Det praktiske i hverdagen vil vi klare å løse.

Det jeg tenker mest på er:

Vil JEG ha hund..?

Som krever oppmerksomhet og kjærlighet 24/7?

Føler jeg har blitt et mer og mer selvstendig voksent menneske i den forstand at barna ikke alltid krever noe lenger, men har stunder for meg selv igjen.

Jeg ønsker også at guttene skal dele denne gleden sammen, og mener det er veldig sunt å vokse opp med dyr.

Jeg vil bli veldig glad i en hund, og være aktiv på kurs etc.

Men det er jo litt som å få baby igjen....eller?

Anonymous poster hash: 23677...34d

Det at du må ta mesteparten av ansvaret er noe du må ta høyde for. Det er sikkert kjempestas til å begynne med og de kommer nok til å delta i alt som har med hunden å gjøre de første månedene. Så er det andre ting som fanger interessen igjen.

Slik var det med våre hunder og barn, og slik var det hos en venninne hvis barn hadde spart penger til en spesiell rase også. Etter et par måneder så var det så "vanlig" at deltakelsen avtok.

Jeg for min del bryr meg ikke. Jeg kan ikke tenke meg å være uten dyr i huset. Og siden katter etter min bitre erfaring enten blir påkjørt eller blir syke så blir det til at jeg aldri kommer til å være uten hund.

Jeg MÅ ha hund. Det er noe veldig viktig som mangler uten.

Det du må tenke på om du føler det samme i forhold til selvstendigheten du sier du har fått nå når barna er blitt så store og selvhjulpne.

Kan du ikke være uten den? Nei, da er kanskje ikke hund det beste valget.

Innlegg redigert for fjernet innhold

Sophie-Ann, mod

Endret 19. november 2013 av Sophie-Ann

[Frisørdama]

Det kan jo også hende at barna dine blir veldig gira på å drive med hund og at den interessen ikke kommer gi seg. Jeg var helt hundegal i begge de alderne, gikk alle turene (hvis ikke noen andre absolutt ville eller hadde allerede gått) trente og koste.

Men såklart, du må føle at det er riktig da :-)

[Sophie-Ann]

Tråden er ryddet for feilposting

Sophie-Ann, mod

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen

Jeg har nå fått romantisert og lekt med tanken og ender på at vi ikke skal ha hund!

Det er rett og slett ikke viktig nok.

De siste par uker har vi passet og hatt besøk av hund mer enn vanlig, og det frister ikke.

Med romantisert så mener jeg at jeg ser for meg denne lille søte valpen og samholdet rundt peisen ( ) ...og så ser jeg krangelen om hvem som MÅ rett hjem komme...

Senere: barna flytter og jeg er alene hjemme med en hund.

Det ønsker jeg meg ikke.

Jeg er ikke hunde- og naturglad nok!

Men det var føles godt å ha hatt temaet oppe til "vurdering" slik at jeg faktisk endte på den rette avgjørelsen.(eller la fantasien løpe, er nok mer rett )

Noen ganger holder det liksom å si ting "høyt"

Anonymous poster hash: 23677...34d

[makkapakka]

Jeg gikk lenge før jeg tok sjansen på å skaffe meg hund. De første ukene var det veldig stress også mer enn kos, for å komme til ro i huset, få den stueren, og alle de aktivitetene vi skulle være med på og samvittigheten av at hunden ikke kunne være med på alt.

Nå 5 mnd etter er det bare kos både for meg og sønnen min. Det er en god kosehund snill som dagen som vi ikke ville vært foruten. Tiden vi er bunden til hunden har vi også vant oss til.

Det var ikke så gale som jeg trodde det skulle bli.