Dere som er/var late og ble gravid..evt alenemødre.

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det når barnet kom?

Jeg er glad i å sove. Jeg er glad i å gjøre absolutt ingenting. Jeg er glad i å gjøre det som passer meg, når det passer meg. Jeg er gravid. Hvordan skal dette gå?
Misforstå meg rett, barnet er hjertelig velkomment, men jeg gruer meg litt også. Hva om jeg ikke strekker til? Jeg er generelt sliten NÅ, hvordan i all verden skal jeg ha nok energi til å passe et lite krevende barn? Hvordan gikk det med dere?

Jeg blir riktig nok ikke alenemor, men barnefar er mye borte pga jobb, så kommer til å føle meg litt alenemamma..Ingen slekt (barnevakt) i nærheten uten å hoppe på et fly. Så alenemødre, jeg lærer gjerne av dere. Hvordan taklet dere spedbarnsperioden?

Anonymous poster hash: 71373...519

[AnonymBruker]

Jeg er alenemor, og hadde ikke barnepass før ungen var åtte måneder, og da var det bare tre timers barnevakt. Det gikk bra, det og. Men du kan bare glemme å få tilstrekkelig med søvn når babyen kommer. Du blir fort vant med det og. Det er utrolig hva man klarer og venner seg til, bare man må. Ett eksempel; Jeg så ikke en hel film før ungen var nærmere to år. Dette fordi når barnet først sovner, så sovner nok du selv og. Ordne deg med et bæresjal (moby wrap), så har du babyen på deg når du f eks vasker kopper, og gjør annet nødvendig husarbeid. Babyen lå i egen ammeseng oppi senga mi, så det gjorde ammingen mye enklere; var bare å trekke ammesengen med babyen i nærmere deg, så kunne du amme. Legg hverdagen opp til babyen, og sov når den sover (i nærheten av deg), det er utrolig hvor det hjelper med bare en powernap. Bruk engangsbleier, og ha mer enn nok bodyer så du slipper å vaske klær hele tiden. De to tingene (ammeseng og bæresjal) var helt essensielle for meg som mor. Lykke til.

Anonymous poster hash: ce895...5c4

[Gjest Gjest]

Er lat, men ikke gravid eller alenemor.

[Silfen]

Alt handler om innstilling. Er man en sutrer, så er det tyngre. Er man laid back og passelig optimist, så er det lettere. Selv om man er lat.

[Gjest Violetta]

Man prioriterer det man må. Barnet har første prioritet, men man må også spise og sove.

Rydde kan man gjøre en annen gang.

[Gjest Gjest]

Man prioriterer det man må. Barnet har første prioritet, men man må også spise og sove.

Rydde kan man gjøre en annen gang.

Hadde jeg vært lat alenemor eller bare lat som det jeg er, så hadde jeg hyret noen til komme og ta baderommet og gulvene hver 14 dag.

[Gjest Violetta]

Hadde jeg vært lat alenemor eller bare lat som det jeg er, så hadde jeg hyret noen til komme og ta baderommet og gulvene hver 14 dag.

God idé

[Frisørdama]

Pass på å sove når babyen sover

[AnonymBruker]

Jeg er alene om omsorgen for et barn på tre år, og jeg må si at det verste med det, er langt på vei det rent fysiske ved å være alene. Det som er vanskeligst er at det er ingen å dele noe som helst med. Ingen å være stolt med, ingen å være bekymret med... Selvsagt har jeg familie og venner som er glade i ungen min, men den stoltheten og den bekymringen man føler for sitt eget barn, den deler man kun med den andre forelderen. Og da er det vondt når han/hun ikke er der. Akkurat det slipper jo du, for mannen din er jo der selv om han ikke alltid er der fysisk. Så da er resten egentlig peace of cake.

Anonymous poster hash: 694d9...a10

[AnonymBruker]

Og så er det faktisk fullt mulig å bestemme seg for at latskapen ikke skal få blomstre fritt... Ved å endre innstilling og prioriteringer er det mye man kan få til

Anonymous poster hash: 39d06...f87

[Gjest Normalfordeling]

Utrolig provoserende overskrift.

Lat, gravid alenemor. Snakk om stigma.

[Gjest Violetta]

Utrolig provoserende overskrift.

Lat, gravid alenemor. Snakk om stigma.

Jeg tolket den ikke slik. Man leser åpenbart med de brillene man har.

[AnonymBruker]

Jeg er alene om omsorgen for et barn på tre år, og jeg må si at det verste med det, er langt på vei det rent fysiske ved å være alene. Det som er vanskeligst er at det er ingen å dele noe som helst med. Ingen å være stolt med, ingen å være bekymret med... Selvsagt har jeg familie og venner som er glade i ungen min, men den stoltheten og den bekymringen man føler for sitt eget barn, den deler man kun med den andre forelderen. Og da er det vondt når han/hun ikke er der. Akkurat det slipper jo du, for mannen din er jo der selv om han ikke alltid er der fysisk. Så da er resten egentlig peace of cake.

Anonymous poster hash: 694d9...a10

Her skulle det selvfølgelig stå "det mentale med å være alene", ikke det fysiske.

Anonymous poster hash: 694d9...a10

[AnonymBruker]

om du er heldig så får du et barn som mitt =D

*sover i sin egen seng

*sov gjennom natten fra 2 uker gammel (du må vekke barnet og gi mat selv)

*elsker og sove han og <3

*alltid blid og glad

*gulpet ikke før han var 5/6 mnd (nesten aldri)

*ingen grining annet enn å gi beskjed om skitten bleie eller mat

Blir feil av folk å si at du kan bare glemme div ting. Du vil merke hva ditt barn trenger, og husk du kan nå legge deg kl 02 våkne innimellom men mer eller mindre stå opp når du vil =)

Anonymous poster hash: c2538...f66

[Silfen]

om du er heldig så får du et barn som mitt =D

*sover i sin egen seng

*sov gjennom natten fra 2 uker gammel (du må vekke barnet og gi mat selv)

*elsker og sove han og <3

*alltid blid og glad

*gulpet ikke før han var 5/6 mnd (nesten aldri)

*ingen grining annet enn å gi beskjed om skitten bleie eller mat

Blir feil av folk å si at du kan bare glemme div ting. Du vil merke hva ditt barn trenger, og husk du kan nå legge deg kl 02 våkne innimellom men mer eller mindre stå opp når du vil =)

Anonymous poster hash: c2538...f66

Og jeg fikk et barn som fikk kikhoste 3 uker gammel, kom hjem fra sykehuset nesten 6 uker gammel og måtte holdes opp sånn omtrentlig hvert femte minutt natten gjennom i ukesvis, for å få nok luft når hun hostet. Gikk fint det og. Nytter ikke å legge seg ned og dø fordi ting går en litt imot. Joda, jeg var i ferd med å bli passe gal grunnet søvnmangel, men det gikk jo over. Ting er som oftest midlertidige med ellers friske barn. Det er verdt å ha i tankene om ting ser mørkt ut en periode.

[Stinelin]

Mye går på instinkt synes jeg. Man holder ut fordi man vil at barnet skal ha det best mulig hele tiden. Så drikker man sterk kaffe, sover når babyen sover, finner løsninger sammen med mannen, og tenker at det går over.

Vet at det hørtes veldig enkelt ut, men det er et kort sammendrag av mine to spedbarnsperioder med kolikkbarn, depresjon, søvnproblemer osv. Jeg har gått på morsinstinkt og omsorgtrang, og kunne aldri sett for meg at jeg kunne holde ut så lenge uten søvn og tid for meg selv før jeg fikk barn. Utrolig hvor langt man kan strekke seg når man til syvende og sist har hovedansvaret for barnas ve og vel.

Jeg synes også det er viktig å ha et nettverk rundt seg. Det kan bli veldig ensomt å sitte alene, og dagene kan bli lange. Familie, venner eller barselgruppe, prøv å være litt sosial etterhvert som du får kontroll på amming, bleier, klær og søvn.

Veldig enig i at mye handler om innstilling.

[Niennas]

Tror de aller fleste vordende foreldre, alene eller ei, gruer seg til den livsendringen et barn gir. "Jeg er så glad i å sove lenge i helgene, hvordan skal dette gå?", "Herregud, hvordan skal jeg orke å leke med barn(a) etter en lang dag på jobb?". Men det ordner seg. Hadde du fortalt meg for to år siden at jeg kom til å synes det var naturlig, og faktisk helt greit, å stå opp klokka syv på morgenen så hadde jeg begynt å grine, tror jeg. Men det gjør meg faktisk ingenting.

Og en ting som også er veldig greit: Du føder ikke en treåring. Du føder et bittelite menneske som trenger myyye søvn, mat og kos, that's it. Energien til dette barnet kommer sakte, men sikkert, og siden du er med på utviklingen så blir ikke overgangen så stor heller.

Dette ordner seg

Klem fra en lat mamma til en annen.

[AnonymBruker]

Du blir ikke gravid hvis du er for lat til å stå opp når barnet gråter!

Anonymous poster hash: 2196c...a87

[AnonymBruker]

Hva med au pair? Hadde jeg gjort. Da kan du sove lenge og la au pairen ta ungen når den skriker. Win win

Anonymous poster hash: 0895f...4d2

[Gjest celine]

Hadde jeg vært lat alenemor eller bare lat som det jeg er, så hadde jeg hyret noen til komme og ta baderommet og gulvene hver 14 dag.

Ehm, kremt.. Da bør man faktisk rydde til et bestemt tidspunkt, og der var jeg litt for lat (eller egenrådig, om man vil..) til å gidde å gjøre det på et tidspunkt som passet andre Da var det faktisk enklere å gjøre det selv.

Er for øvrig lat, og har vært alene med mine da de var små. Gikk helt greit det Man finner lure/arbeidsbesparende løsninger på det meste.