Irriterer meg at exen går videre. Hvordan slutte å bry seg?

[AnonymBruker]

Jeg ble skilt for 3 år siden da jeg oppdaget at min mann gjennom 18 hadde en elskerinne. Ubehagelig skilsmisse, jeg var så sint at jeg kunne... ja, jeg var veldig sint. Følte meg ydmyket, kassert og generelt dårlig behandlet. Iskaldt forhold mellom oss i ca 1 år, jeg var sint lenge :-). Vil poengtere at jeg aldri involverte ungene i noe, snakket aldri dritt om faren deres eller noe slik.

Men det gikk over, jeg synes fremdelse han gjorde noe helt utilgivelig og jeg synes det er tungt å tenke på det jeg har mistet. Hovedsakelig det gamle huset vårt som vi hadde brukt år på å totalrenovere samt at jeg kun ser ungene mine annenhver uke. Det å ikke se ungene min hver dag er tungt. Forholdet til elskerinnen gikk over etter noen år og siden da har han bodd alene. Han er blitt veldig flink å følge opp ungene, det glemte han da han bodde sammen med elskerinnen. Vi samarbeider nå greit ifm ungene, vi deltar sammen på alt av skolemøter, fritidsaktiviteter etc. Vi kan godt spise ute sammen med ungene eller kaffe, pizza eller noe sånt hjemme hos en av oss.

Jeg har virkelig gått inn i meg selv for å finne ut om jeg kunne tenke meg at vi ble en familie igjen, da han på en måte begynte å signalisere noe. Jeg kjenner at det vil jeg overhode ikke, kjenner jeg fryser på ryggen med tanke på å være intim med han. Tror han har hatt noen kjærester det siste året, ungene har nevnt noe. Selv har jeg ikke hatt noe forhold siden skilsmissen som har kommet så langt at ungene har fått hilse på.

Men, samtidig kjenner jeg at jeg ikke vil han skal ha det bra. Jeg vet at det er helt feil å tenke slik, det beste for ungene er selvsagt å ha foreldre som har det bra. Men jeg synes han har oppført seg så dårlig at han fortjener faen ikke å ha det bra. Igjen, jeg vet det er helt feil å tenke sånn, men jeg klarer ikke å la være. Selv har jeg ikke lyst på noen forhold, tror egentlig noe i meg er blitt ødelagt. Savner det heller ikke, synes jeg har det bra som det er. Jeg har en mistanke om at han har noe på gang nå (og om det er tilfelle tror jeg det blir bråk for hun er gift). Men uansett bruker jeg alt for mye tid på å ergre meg over at han tilsynelatende finner kjærligheten på nytt og på nytt. Skal det ikke være noe om at man får som man fortjener? Jeg synes ikke han fortjener å bli lykkelig! Og det ergrer meg at jeg bryr meg!!

Har skjønt at karma er bare tull, samme at det ordner seg for snille jenter. For det gjør det ikke. Det ordner seg for de som svikter, lyver og bedrar.

Noen som kan hjelpe?

Anonymous poster hash: 2e1b6...8ba

[zen]

Folk vil alltid svikte, lyve og bedra, og det er ikke noe du kan gjøre med det. Du kan bare jobbe med å akseptere det når det er din tur til å oppleve noe urettferdig.

Følelsene du har nå forgifter ditt liv. Det straffer deg selv mye mer enn han. Prøv å eksperimenter en hel uke med å tenke annerledes. Kanskje blir du mer hekta på de gode følelsene det fører med seg, enn å være stuck i det gamle.

[AnonymBruker]

Jeg tror det beste er å bare se han for den han er, dusten som ga slipp på det beste han hadde - deg. Jeg er selv skilt fra min eksmann, og jeg orker ikke tanken på nærhet utøver vanlig høflighet. I perioder kan vi spøke, men jeg får aldri den der følelsen av å ønske noe mer med han. Men min forskjell fra din er vel at jeg forlot min eks tilslutt og dermed fikk en annen avslutning på det hele. Jeg har oppmuntret han til å finne seg en ny. Meg har han mistet for godt.

Jeg tror du fortsatt er sinna. Og det er ok. Tror du ikke?

Anonymous poster hash: 9d834...358

[AnonymBruker]

Jeg tror det beste er å bare se han for den han er, dusten som ga slipp på det beste han hadde - deg. Jeg er selv skilt fra min eksmann, og jeg orker ikke tanken på nærhet utøver vanlig høflighet. I perioder kan vi spøke, men jeg får aldri den der følelsen av å ønske noe mer med han. Men min forskjell fra din er vel at jeg forlot min eks tilslutt og dermed fikk en annen avslutning på det hele. Jeg har oppmuntret han til å finne seg en ny. Meg har han mistet for godt. Jeg tror du fortsatt er sinna. Og det er ok. Tror du ikke? Anonymous poster hash: 9d834...358

Jeg vet ikke om jeg er sint ennå, tror egentlig ikke det. Kan innimellom kjenne små blaff av sinne eller raseri når jeg tenker på både hvor mye han lurte meg og måten han gjorde det på. Men generelt er jeg ferdig med å være sint, det er veldig slitsomt.

Det er mer at jeg synes det er urettferdig. Hvorfor skal han ha det bra når hans handlinger gjorde at jeg var nede for telling i all evighet? Jeg hadde det så forferdelig vondt i forbindelse med bruddet, jeg kjenner på en måte at jeg vil at det skal gjengjeldelse. Jeg synes ikke han fortjener å ha det godt.

Har fundert på om følelsene har sammenheng med at jeg ikke har funnet noen ny. Mulig det har noe med det å gjøre, men samtidig gjør jeg ikke noe aktivt for å finne noen. Føler ikke behov for det. Men må kanskje innrømme at det føles litt nedverdigende at jeg er alene år etter år mens han stadig har noen ny.

- ts

Anonymous poster hash: 2e1b6...8ba

[ABC4-]

Jeg vet ikke helt hva som får deg til å tro at han har det bra?

Er det det at han finner nye kjærester ofte? For det betyr jo ikke nødvendigvis at han har det bra - heller at han sliter med å finne noen han kan være med lenge, slik han var med deg. Han prøver kanskje desperat å erstatte det dere hadde sammen, men klarer det ikke.

[AnonymBruker]

Vet du hva - jeg er helt enig med deg! Disse drittsekkene fortjener ikke å ha det bra etter hva de har dratt familien igjennom. Jeg ønsker også at min eks skal få seg en skikkelig jævlig nedtur - sånn at han kan slutte å stå der som en idiot og tro at 'alt går jo så bra, ingen lider av det jeg har gjort' ' jeg gjorde jo alt etter boka' og sånt annet selvforherligende piss.

Jeg ble forlatt av min eksmann etter ett langt ekteskap der han plutselig ikke ville mer og livet mitt ble snudd på hodet og rett ned i en dyp dal på veldig kort tid. Han seilte videre på bøljan blå med en ny dame og selvsagt beholdt han huset - mennene tjener jo mest selvsagt og kan beholde det.

Ungene har to hjem og jeg hater å miste halvparten av tiden min med dem, pluss at det er vanskelig å være alene om alt plutselig.

Når ungene er hos meg koser han seg med masse trening og koseturer med den nye dama. Når jeg ikke har ungene har jeg det vondt. Ingen trening og koseturer her nei. Ikke noen nye i mils omkrets heller.

Så jeg er bitter men jeg jobber med meg selv for å komme utav det på sikt, fordi jeg vet at det kun rammer meg selv og indirekte ungene mine at jeg er mye lei meg og deprimert. Men jeg er ikke større enn at jeg ønsker han opplever noe skikkelig kjipt.

Så jeg føler med deg - men vi må jo utav den gropen, skjønner jo det...

Anonymous poster hash: 07f83...379

[AnonymBruker]

Jeg går vel ut fra at han har det bra. Både fordi det ser slik ut og fordi han sier han har det bra. Det er ikke slik at jeg sitter hjemme og gråter når ungene er hos han (men det var tider det var slik). Jeg har det helt fint den uka jeg er alene, tar igjen på jobb, trener, har hobbyer, order i huset, treffer venner osv. Jeg føler ikke at jeg er bitter.

Men det irriterer meg at jeg bruker tid på å ergre meg over at han går videre. Har kanskje noe med at vi aldri tok et skikkelig oppgjør. Da han forlot meg hadde jeg tusen spørsmål, han ville ikke diskutere eller forklare noe, han bare dro. Da han ble alene igjen tok han kontakt for å "ordne" opp, da ville han forklare og unnskylde. Da var jeg ferdig med den biten, ville ikke risikere å ripe opp i alt det vonde. Jeg ville ikke høre hans forklaringer og unnskyldninger. Så jeg vet egentlig ikke noe om hvordan han har hatt det med bruddet i etterkant. For alt jeg vet har han hatt det like vondt som jeg hadde det. Men jeg vet jo ikke.

Anonymous poster hash: 2e1b6...8ba

[ABC4-]

Jeg går vel ut fra at han har det bra. Både fordi det ser slik ut og fordi han sier han har det bra. Det er ikke slik at jeg sitter hjemme og gråter når ungene er hos han (men det var tider det var slik). Jeg har det helt fint den uka jeg er alene, tar igjen på jobb, trener, har hobbyer, order i huset, treffer venner osv. Jeg føler ikke at jeg er bitter.

Men det irriterer meg at jeg bruker tid på å ergre meg over at han går videre. Har kanskje noe med at vi aldri tok et skikkelig oppgjør. Da han forlot meg hadde jeg tusen spørsmål, han ville ikke diskutere eller forklare noe, han bare dro. Da han ble alene igjen tok han kontakt for å "ordne" opp, da ville han forklare og unnskylde. Da var jeg ferdig med den biten, ville ikke risikere å ripe opp i alt det vonde. Jeg ville ikke høre hans forklaringer og unnskyldninger. Så jeg vet egentlig ikke noe om hvordan han har hatt det med bruddet i etterkant. For alt jeg vet har han hatt det like vondt som jeg hadde det. Men jeg vet jo ikke.

Anonymous poster hash: 2e1b6...8ba

Det kan hende at jeg er helt ute og kjøre, men jeg har en teori om at folk som er utro på denne måten egentlig sliter med ganske mye med seg selv. Jeg tenker da på normalt fungerende voksne mennesker, uten kjente psykiske forstyrrelser. Slike mennesker har som regel et moralsk kompass - selv om de, i slike situasjoner, overser det. Men jeg tror at de vet hva som er rett og galt. De vet at handlinger har konsekvenser. De velger å bry seg om sitt foran alt annet, men de vet hva de gjør galt. Det betyr at på et eller annet tidspunkt, må de oppleve såkalt dissonans - ubehag. Slikt ubehag kan være overfladisk eller dypt. Jeg velger å tro at når man har hatt kone og barn, så stikker ubehaget ganske dypt.

Det mange gjør med dette ubehaget er at de skyver det vekk, såkalt undertrykkelse til det ubevisste. I løpet av denne tiden, lever de på lykkerus nesten - med ny dame, hobbyer, koseturer og hva enn det måtte være. Men de finner aldri den sanne lykken. På et tidspunkt kommer ubehaget nærmere overflaten, spesielt når de bryter med den nye damen f. eks. Da må de ordne opp i ting, fordi de må fjerne ubehaget. Når de ikke får til å ordne opp, så må de enten finne en ny distraksjon eller prøve igjen.

Og slik går det rundt.

Poenget er at jeg ikke tror at folk som tråkker så langt over grensa for hva som er akseptabelt egentlig har det så bra. De vil hele tiden jakte på å fjerne ubehaget og mislykkes. Og det kan føre til en langvarig runddans og mye vonde følelser.

Så jeg tror at du er på et bedre sted enn eksen din.

[AnonymBruker]

Jeg er fremdeles sint på en eks som dumpet meg for 15 år siden. Håper idioten har det dårlig, tror også at det er slik for jeg finner ham i diverse singlesider. Jeg sjekker skatteliste hvert år og gleder meg over at jeg tjener mer enn han. Har planer å sende ham et kort til 50-årsdagen neste år, vet at han gruer seg til det (han lyver om alderen på alle singlesider)

Jeg er forresen lykkelig gift i nesten 10 år, men det er faktisk slik at jeg tenker på denne andre mannen sånn ca 1 gang i uka. Har aldri ønsket ham tilbake, men håper han sliter med livet sitt.

Så til TS, jeg vet ikke om den negative tankegangen noen gang tar slutt, ser ikke ut slik i mitt tilfelle.

Anonymous poster hash: f36f2...47a

[AnonymBruker]

Takk til dere som har svart. Spesielt til ABC4- for innspill. Selv om jeg selv kanskje har tenkt nogen lunde det samme, var det veldig bra å få det presentert svart på hvitt. Så takk.

Har tenkt jeg kanskje må være mer bevisst på tankene mine, rett og slett koble ut når disse tankene dukker opp. Prøve å pensle over på at jeg har det veldig bra, hva som er fint i livet mitt, at jeg ikke ønsker han tilbake og faktisk det at jeg slipper å bo sammen med han Det er jeg veldig glad for.

Anonymous poster hash: 2e1b6...8ba

[AnonymBruker]

Takk til dere som har svart. Spesielt til ABC4- for innspill. Selv om jeg selv kanskje har tenkt nogen lunde det samme, var det veldig bra å få det presentert svart på hvitt. Så takk.

Har tenkt jeg kanskje må være mer bevisst på tankene mine, rett og slett koble ut når disse tankene dukker opp. Prøve å pensle over på at jeg har det veldig bra, hva som er fint i livet mitt, at jeg ikke ønsker han tilbake og faktisk det at jeg slipper å bo sammen med han Det er jeg veldig glad for.

Anonymous poster hash: 2e1b6...8ba

Jeg har gått i terapi pga noe av det samme som du har opplevd. Her er det jeg lærte å gjøre:

Hver gang tanker om min eks dukker opp skal jeg si samme setningen om og om igjen inni meg til tankene er penset over på noe annet.

Setningen skal være noe positivt om hvordan jeg har det eller noe jeg klarer og det er det samme jeg skal si hver gang tanken kommer. Og det virker! Prøv!

Du får brutt et negativt tankemønster og du vil få det bedre med deg selv når de negative hevn-tankene går over til likegyldighet. Og du snur tankene fra hevn (negativt) til noe positivt, og det gjør noe med deg.

Lykke til! Du må ta tak i tankene dine nå slik at du kan legge din eks-mann bak deg og gå videre i livet ditt.

Anonymous poster hash: b19d7...0a2

[Steinar40]

Drukne det i glemselens hav.