Livsforlengende behandling

[Gjest Anonymous]

Opplever ulik praksis når det gjelder behandling av pasienter som er i siste fasen av livet (terminale). Noen behandler med antibiotika og intravenøse infusjoner (væske direkte i blodårene hvis pasienten ikke lenger klarer å drikke), sender pasienten fra sykehjem til sykehus for utredning med mange blodprøver og undersøkelser (som kan være smertefulle). Noen ganger dør pasienten raskt etter innkomst, eller livet blir forlengenget en kort periode (dager/uker).

På slutten av livet kan det lett oppstå infeksjoner og andre alvorlige sykdommer (hjerteinfarkt mm). Jeg mener at dette ikke skal behandles/utredes hvis pasienten i utgangspunktet i lang tid har vært pleietrengende, med dårlig allmenntilstand og med dårlig prognose. Jeg synes da det beste er lindrende behandling, å behandle symptomene slik at pasienten er smertefri og rolig.

Hvordan ville du oppfattet dette hvis det gjaldt dine nærmeste/deg selv? Ville du ønsket at livet ble forsøkt forlenget for en periode (dager/uker) ved at all mulig livsforlengende behandling blir iverksatt? Bør pasienten flyttes fra sykehjem/hjem til sykehus i denne situasjonen? Eller ville du ønsket at livsforlengende behandling ble avsluttet (plagsomme symptomer ville blitt behandlet). Pasienten kan da få en rolig avslutning på livet i kjente omgivelser med mulighet for samvær med familie og pleie/oppfølging av helsepersonell i hjemmet/på sykehjemmet?

[Serenity]

Jeg hadde en tante som hadde kreft, ved fjerde tilbakefall bestemte hun seg for å ikke behandles og "la naturen gjøre sitt" som hun sa. Dette var selvsagt en trist avgjørelse for oss, men samtidig har jeg full forståelse for hennes valg, og jeg vet jeg med stor sannsynlighet ville valgt det samme.