Samvær-et vanskelig valg

[Henna]

Nylig endt et 5 år gammelt forhold, og desverre ser det ikke ut til å bli problemfritt.

Vi har store problemer med å bli enige om en samværsløsning som egner både oss og først og fremst barnet!

Situasjon er slik:

Vi har hatt et forhold som har vart i 5 år, og en sønn som akkurat er fyllt 3. Vi har ikke bodd sammen på 1 1/2 år, da jeg flyttet til en annen kant av landet pga studier. Sønnen min har bodd hos meg, men hatt jevnlig kontakt med faren sin denne tiden og de har et godt forhold.

Jeg har tenkt å flytte tilbake i september for å legge forholdene til rette for en bra ordning, men det store spørsmålet akkurat nå er de neste 4 månedene. Faren mener han bør få ha gutten i hele sommer da jeg jobber (han gjør ikke det) og fordi jeg har hatt han så lenge at nå er det hans tur...

Jeg ser ikke på det som en løsning, da det vil være utenkelig å være så lenge fra sønnen min, samt at jeg vet hvor avhengig han er av meg. Han har vist reaksjoner på at jeg har vært borte i en periode på noen uker før.

Jeg har foreslått 50/50, men uenigheten der er igjen om det skal være 2mnd/2mnd, annenhver måned eller 2 uker hver. Jeg står på 2 uker hver om gangen da jeg synes alt annet vil være altfor lang tid borte fra hverandre.

Men så er det uansett barnets beste som er det viktigeste, og ikke hva jeg føler. Er redd for at gutten skal bli såret og føle seg sviktet hvis det går lang tid mellom hver gang han ser meg.

Så hvis dere har noen meninger eller egne erfaringer ville det vært til stor hjelp!

Henna

[Nasseline]

[Gjest Anonymous]

Kunne sikkert vært en løsning det.

Men stordelen av problemet er vel ikke å snakke bra sammen, med å finne ut hva slags samværsordninger som egner seg best for barnet. De vil vel kanskje ha en mening å si om det også.

Men vet at dette er et forslag som ikke vil bli vel mottatt, også fordi vi bor på hver vår kant av landet gjør det det vanskelig å få. Kan være et alternativ til høsten hvis vi ikke er kommet noe videre da..

Takk for svaret :-)

[Gjest Phair]

Riktignok er det en stund til, men hva gjør dere når gutten begynner på skolen?

[Henna]

Nå forstår jeg ikke helt hva du mener, Patricia?

Hvis du hadde tatt deg tid til å lese innlegget mitt, ville du kanskje sett at jeg flytter dit faren bor til høsten for å gjøre ting litt lettere for oss.

Og jeg klarer for øyeblikket ikke å se en måned fremover engang, så ja 3 år er en god stund til :-?

Hvis det var det du siktet til...?

[Gjest Tex]

Går ikke gutten i barnehage når du jobber?

Hva slags løsning hadde du tenkt da?

Jeg hadde foreslått at faren fikk komme til deg, så lenge han ikke jobber, det burde jo ikke være noe problem for han. Så fikk han heller ta med seg gutten på tre ukers sommerferie i løpet av sommeren. Da har han fått minst like mye som veldig mange andre pappaer.....

Å flytte en treåring frem og tilbake hver fjortende dag tror jeg ikke er noen god løsning så lenge dere bor så langt fra hverandre at hele guttens miljø blir endret (fex at han ikke får gå i samme barnehage)

[Gjest Far til 2]

Det er som de andre sier vanskelig å komme med råd som passer eksakt for dere ettersom det er mange hensyn å ta.

Barnet har nok ikke vondt av å være mer enn 2 uker sammen med faren. det er nok vanskeligere for mamma'n Om du synes 2 uker borte fra barnet er mye, hva da med pappa'n som kansje stadig har opplevd 1-3 månder ?

Da jeg hadde barna alene første sommerferien hadde jeg dem i 3 uker. Minste var da 3 og eldste var 5. Da vi kom hjem til mamman etter endt ferie nektet begge å gå inn. Det ble mye gråt og spetakkel hvor de klamret seg fast til meg. Men det løste seg iløpet av 20 minutter.

Lengre tids fravær fra foreldrene (gjelder både for mamma og pappa) er vanskeligere å håndtere for små barn påstår ekspertene. Men jeg har til gode å få en eksakt beskrivelse på hva som er "små barn".

Bakgrunnen for det første avsnittet er ikke et innlegg for eller mot 2 uker, 4 uker eller 2 månder. det er mer en beskrivelse av at barn har et nært forhold til begge foreldrene som kan være vanskelig å dekke når en har valgt å gå fra hverandre. Den nærheten er umulig å dekke med store avstander. Ønsker derfor å gi deg en stor blomsterbukett for ditt valg å flytte nærmere pappa'n. Altfor få foreldre forstår hva slik flytting gjør mot mindre barn. Da mor til våre barn og jeg valgte å flytte slik at vi ble boende nært hverandre (gangavstand) så vi stor forskjell på barna og deres evne til å takle hverdagen med barnehage/skole.

Mht lengden på periodene barnet skal være hos dere er jeg enig med deg at 2 mnd er mye som en oppstart. 2 uker er sansynligvis bedre. Hvilke tidsintervaller dere velger å gå for etter en tid må dere nesten vurdere når dere kommer til det punktet. 2 månder synes jeg imidlertid er litt lenge om barnet får begrenset tid med den andre forelderen.

Hva med å begynne med 1+1 uke, deretter 2+2 uker, 3+3 uker og evt fortsette å øke om det viser seg at barnet trives med lengre intervaller ?

Men utifra den alderen barnet er nå vil jeg si at mer enn 2 uker begynner å bli mye (basert på svært subjektiv vurdering).

Dette løser dere sikkert greit til syvende og sist. Uansett ser det ut til at du har forstått at barnet har behov for mye samvær med pappa'n, noe som taler din sak i det lange løp. Også i mitt lokalmijø ser jeg en eksplosiv økning av foreldre som velger felles omsorg. Det synes dermed som om "dere er i rute med resten av samfunnet". Lykke til.

Far til 2

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Gutten er tre år. Han er vant til å være med mamma, og har jevnlig kontakt med faren. Hvor svikta tror du ikke han vil føle seg om mamma plutsleig blir borte i månedsvis???

Jeg blir så lei av fokuset på de voksne og deres behov! Syns fars argument "nå er det min tur" er helt på jorde, det viser nøyaktig hvem han tenker mest på - seg selv.

Hva er det beste for DENNE gutten, i DENNE konkrete situasjonen. Det er det som teller - ikke hva som er mer eller mindre politisk korrekt.

Det er et lite menneske med FØLELSER det dreier seg om, en som er så liten at han ikke har så godt utviklet minne enda. Dermed blir det dobbelt viktig med tryggheten, og den representerer nok mor i dette tilfellet. Syns forslaget om at far kunne komme til der dere bor var bra, da får gutten vært i sitt vante miljø, han opplever ikke at mamma blir borte, samtidig som han får opprettholde kontakten med faren.

Til høsten når dere skal bo på samme sted blir det litt annerledes, men tenk også her på BARNET, ikke på dere selv og det som først og fremst er rettferdig for dere voksne.