Mistet pappaen min for 1 måned siden..

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt et nært forhold til pappa, han har vært min beste venn. Jeg har fått være med på alt, lært masse, og han har alltid tatt vare på meg og støttet meg uansett. For en måned siden så var vi sammen i stuen også fikk han hjerteinfarkt og døde en time senere. Vi bodde sammen, jeg er 22 år og hadde det så fint hjemme at jeg ikke ville flytte ut. Jeg var enebarn og er den eneste arvingen. Det er så mye å gjøre, hodet går i høygir fra jeg våkner til jeg legger meg.

Problemet er at jeg ikke sover noe godt, jeg sovner om kvelden fordi jeg er utslitt men etter 4-5 timer så våkner jeg igjen. Har prøvd Imovane, senest igår men det hjelper ingenting. Jeg er så sliten, og er så redd for å gå på veggen! Samtidig har jeg så mye å gjøre, så har ikke tid til å sørge..

Anonymous poster hash: 4b8f5...3c3

[klatremusa]

jeg vet ikke hva annet jeg kan si til deg enn: kondolerer så mye! det må være helt grusomt har du noen i familien som kan hjelpe deg? din mor, besteforeldre, tante eller onkler?

[Atlanterhavet]

kondolerer! Dette var trist å lese om:( Jeg støtter klartremusa her og lurer på om du ikke har noen å være med? Det er vanskelig å gå gjennom dette helt på egen hånd!

[Aryamili]

Så trist å lese, sender deg varme tanker. Håper du har noen som kan ta vare på deg i denne tunge tiden, sånn at du får rom til å sørge.

[Gjest Adriane]

Dette var vondt å lese... Aller først: min dypeste medfølelse i sorgen, som utfra det du beskriver må ha vært ekstra sjokkartet for deg. Dernest er det vondt å lese at du er alene om dette. Har du ingen annen familie du kan støtte deg til, som besteforeldre, tanter/onkler, fettere/kusiner, eller evt noen nære venner som kan steppe opp og hjelpe deg med alt som skal ordnes? Å sitte alene med alt det som følger etter et dødsfall kan jeg forstå føles veldig uoverkommelig. Vi var 2 stk etter at mamma døde, og vi syns allikevel at det føltes litt uoverkommelig. Så, jeg håper du har noen du kan be om hjelp, eller som selv forstår at du trenger hjelp.

Ang sorgen, så tvinger den seg frem gjennom travelheten når den må få utløp. Ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke sørger, det kan noen ganger være en velsignelse å ha så mye å gjøre at sorgen må settes litt på vent. Følelsene er så sterke og så altoppslukende, at det å ha oppgaver å konsentrere seg om gir et "pusterom" man faktisk kan trenge oppi det hele. Når det er sagt, håper jeg at du også har noen å støtte deg til når sorgen tvinger seg frem. Noen å snakke med om det som skjedde, og hele kaoset av tanker og følelser som sliter i deg nå.

Sender deg varme klemmer, og igjen: min dypeste medfølelse.

Edit: ang dette med at du våkner etter få timer og ikke får sove igjen. Prøv å ikke stresse fordi du ikke får sove. Det beste er å enten bare lukke øynene og slappe av, og si til deg selv at det er ikke farlig om du ikke får sove, bare du får slappet av. Ha evt noe beroligende musikk på øret og/eller les en bok - hva som helst som kan lede tankene vekk fra alt du vet du må gjøre osv. For jeg mistenker at det er det som skjer når du våkner, at hjernen går rett i høygir igjen?
Evt kan du også stå opp en liten stund, ta deg en varm kopp melk med honning, eller en kopp kamomillete, krøll deg sammen i sofaen med et godt teppe eller dyna, les et blad, en bok, hør på musikk, se på lettbeint komedie på tv - igjen, hva som helst som kan roe hjernen litt. Og så kan du jo forsøke å legge deg igjen etter en halvtime-time, og så kanskje du sovner igjen for en stund.

Endret 12. november 2013 av Adriane

[Syrinduft]

Varme tanker og en god klem til deg... Føler så med deg :-(

Jeg vet hvor alene og kaotisk alt føles i en slik situasjon. Mistet også pappaen min i ganske brått i år og er enebarn. Mammaen mistet jeg da jeg var 20. Så pappa var den eneste jeg hadde fram til nå.. (Er nå 38)

Har et hus stående som jeg må rydde og ordne med, men aner ikke hvor jeg skal begynne. Er så masse minner å gå gjennom også...

Søvnvansker sliter jeg også voldsomt med for tiden. Vanskelig å få ro i kroppen.

Håper du har nære venner rundt deg, eller evt annen familie. Det er viktig å ha noen å støtte seg til og få litt praktisk hjelp fra.

Om du føler for å snakke på pm er det bare å sende meg det.

Varm klem