Er det normalt at man som voksen føler seg sviktet av sin mor eller far for at de ikke er tilstede?

[AnonymBruker]

Finnes det flere voksne her som føler det samme?

Jeg følte savn når han ikke var så mye tilstede når jeg var barn, men jeg føler savnet har blitt enda sterkere etter jeg selv fikk barn.

Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere at pappa/morfar ikke ønsker eller har behov for å møte oss så ofte? (3-5 ganger i året jul, bursdager o.l..)

Det tærer så på meg at jeg av og til rett og slett bare må sette meg ned å gråte og jeg kjenner jeg blir skikkelig lei meg langt inni hjertet. Jeg er av den typen som nesten aldri gråter og hvor mye preller av på, men ikke dette.... dessverre.

Jeg har snakket med han om det flere ganger jeg har grått, blitt sint, spurt om hvorfor og han sier selv at han er dårlig til dette og at han skjønner jeg er lei meg, men han gjør likevel ikke noe med det.

Jeg vil ikke tvinge han til noe jeg selv ønsker, men jeg er ute etter en grunn for hvorfor det er sånn.

Det har han ikke svar på....

Som tidligere nevnt var han ikke mye tilstede når jeg var liten heller, så det er jo en rød tråd her. Men må det være sånn da?

Jeg tror mitt store problem er at vi har det så veldig hyggelig når vi først møtes Jeg ser han koser seg å ler sammen med barnebarnet sitt, meg og min mann. Også blir det med det til vi møtes igjen flere mnd etterpå.

Håper noen kan komme med noen erfaringer eller ord som kan hjelpe meg til å akseptere at det er slik det er og at det nok aldri, uansett hvor mye jeg ønsker kan bli bedre :-(

Anonymous poster hash: ff5cb...79d

[Huttetugla]

Jeg vet hvordan det føles. Har et vanskelig forhold til mine foreldre jeg også, selv om vi tilsynelatende ikke har det. Det blir aldri snakket om, og er heller ikke et fokus når vi er sammen, men det blir veldig tydelig når vi ikke møtes. Akkurat nå studerer jeg flere timer unna familien min, og har gjort det i flere år. Min mor er flink til å ringe, men dersom faren min ringer, vel... da er det fordi noen er alvorlig syk eller død. Helt seriøst. Det er den eneste grunnen til at han kan finne på å ringe meg.

Da vi hadde skoleavsluttning på barne- og ungdomsskolen, basar i nabolaget, turer i speideren, volleyballkamper, og fellesmiddag i konfirmantiden, da var jeg den eneste som kom uten foreldre. Da det var mine søskens tur til å være med på slike arrangementer var jeg den som ble med. Slik at de ikke skulle føle seg så alene som jeg gjorde. Nå er min barndom preget av dypere, og langt mer dramatiske og alvorlige hendelser, men selv uten disse vonde elementene tror jeg situasjonen hadde vært den samme i dag. Jeg kjenner jeg får fysisk vondt i magen når jeg ser andre voksne med godt forhold til sine foreldre.

Jeg begynte å gå til psykolog i vår, av en helt annen grunn, men gjennom timene der har vi beveget oss inn på barndommen min. Det hjelper utrolig mye når et annet menneske kan sette ting i perspektiv for deg, og komme med ideer om hvorfor ting er som det er, og hva som har ført til at det ble slik.

Det jeg har fått ut av det er at jeg må prøve å akseptere situasjonen slik den er. Dersom jeg ikke klarer å forsone meg med det (noe jeg sliter med..) så mener psykologen at det vil være en god idè å prøve å ta initiativ selv, og oftere.

[AnonymBruker]

Fint svar fra Huttetugla Jeg tenker at 3-5 ganger i året ikke er så sjeldent, jeg... i hvert fall for de av oss som bor noen timer fra foreldrene våre. Jeg har ikke barn (så ingen barnebarn-motivasjon), og har vel sett pappa tre ganger i år, mamma et par-tre ganger mer fordi hun oftere er i nærheten av der jeg bor. Foreldrene mine bor forøvrig sammen. Broren min har et barn, og selv om pappa elsker barnebarnet sitt, er det ikke ofte de heller treffes - men oftere enn han treffer meg (mest på grunn av behov for barnevakt). Pappa ringer heller aldri, men er pratsom og glad om jeg ringer... men jeg føler ikke noen sorg eller savn over dette - jeg vet han er litt rar sånn, og jeg vet at han er glad i meg. Man må noen ganger akseptere at folk/omsorgspersoner ikke er helt som man skulle ønske de var.

Men det er jo en forskjell på deg og meg - min far var absolutt til stede i oppveksten vår. Han tok seg tid til å leke, aktivisere og lære bort. Jeg tror muligens at en del av den sårheten du føler skyldes at faren din ikke var der "nok" da du vokste opp? Det kan selvsagt sette spor.

Anonymous poster hash: 6273d...0c1

[AnonymBruker]

Begge foreldrene mine jobbet en del da jeg var liten. Så på idrettsarrangement, treninger etc. var omtrent ingen av de til stede. For det meste faren min da - men da var det bare kjefting.

Så jeg er andre veien - at jeg er glad for at jeg ikke blir plagd for ofte av dem Langt unna bor jeg og.

Anonymous poster hash: c50aa...308

[AnonymBruker]

Jeg må ærlig inrømme at jeg ikke synes det er så veldig lite med 3-5 ganger i året jeg da

Anonymous poster hash: 397b5...aed

[Huttetugla]

Jeg må ærlig inrømme at jeg ikke synes det er så veldig lite med 3-5 ganger i året jeg da

Anonymous poster hash: 397b5...aed

I det store og hele er det ikke uvanlig å møtes 3-5 ganger i året, antar jeg. Når man derimot har vokst opp i et miljø hvor èn eller begge foreldrene har vært fraværende, blir det veldig naturlig å tenke videre på det inn i voksenlivet, og kanskje særlig om man har barn selv.

Jeg for min del har i årevis håpet at det skulle bedre seg. Forholdet skulle bli så mye bedre bare jeg ble eldre, flyttet ut. Vi kunne få et godt forhold. Når det ikke blir sånn, og det fortsetter i samme spor som alltid er det veldig sårt.

[Atlanterhavet]

Klart det,jo eldre man blir jo mer ser man på foreldre som vanlige mennesker.

Jeg tror også det er noe ekstra sårt når du har barn selv og vet hvordan det skal være og hvordan det har vert.

[AnonymBruker]

Tusen takk for så mange bra tilbakemeldinger.

3-5 ganger i året er kanskje vanlig om man bor et stykke fra hverandre, men det er ca 20 min med bil mellom oss.

Jeg har også sagt flere ganger at om han ikke orker å reise til oss, så kan vi komme til han eller møtes et eller annet sted når som helst om han vil, men vi hører ikke noe etter det.

Det er nok som noen her sier at dette mest henger igjen fra min egen barndom hvor han ikke var tilstede og at det er noe jeg fortsatt synes er veldig trist. Jeg husker godt skoleavslutninger, bursdagen min o.l hvor han sa han skulle komme, men dukket aldri opp. Mitt ønske har vel hele tiden vært at det kanskje skulle bedre seg litt når han ble morfar, men....
Gudskjelov har jeg en mor som har stilt opp som både mamma og pappa for meg hele veien. Hun er kjempeglad i datteren vår, men bor langt unna så vi sees 1-2 ganger i året, men til gjengjeld prater både min datter og jeg med henne en gang i uken, noe som betyr mye for oss alle.

Pappas samboer har tre barnebarn og det er så sårt når andre i familien/bekjente sier "jeg så pappan din og samboeren i går sammen med barnebarna" Da synker hjertet mitt, men jeg vet at de hadde ikke vært sammen med dem heller dersom ikke det hadde vært for samboeren hans. Hun er utrolig flink med sine barnebarn. De får ofte være der på overnatting og de møtes mye generelt.

Det kan jo være at psykolog kan være tingen for å få dette ut av hodet mitt for jeg blir så utrolig sliten og lei meg av dette og hos han når jeg ikke frem i det hele tatt.

Eller... kanskje jeg egentlig bare er kravstor?

Takker dere så mye for alle tilbakemeldinger og råd, det hjelper :.-)

Anonymous poster hash: ff5cb...79d

[Huttetugla]

Du er absolutt ikke kravstor, og jeg tror du ville ha følt at det hjalp å snakke med en psykolog om det. Jeg har i hvertfall fått det mye bedre.

[AnonymBruker]

Tror nok det er noe jeg skal vurdere, Huttetugla.

Anonymous poster hash: ff5cb...79d

[Huttetugla]

Det vil i hvertfall være verdt et forsøk. Lykke til!

[AnonymBruker]

Det er alltid trist når man tenker at barna sine ikke får samme oppfølging av besteforeldre som mange andre barn. Jeg tenker at det kan hende at du savner dette mer pga. barndommen enn det dine barn faktisk gjør.

Jeg er også i samme situasjon, bortsett fra at min mor ikke bryr seg i det hele tatt om barnebarna. De få gangene hun kommer, er det for å tilfredsstille sine egne behov. Hun har aldri passet mine barn (kun 1 gang på hver av dem). Min datter ba deretter om at jeg aldri forlot henne hos bestemor igjen, for hun var så streng. Mine barn har idag (nesten voksne) bedre forhold til folk de ikke er i familie med, enn min mor. Det benevner henne etter hennes fornavn og spør aldri etter henne. Hennes trang til å omgås oss, har økt litt de siste par år. Det tror jeg er fordi hun nå har blitt eldre og ser at hun er litt ensom. Dessverre for henne har toget gått og muligheten til å ha et forhold til barn og barnebarn vil aldri komme tilbake.

Trist å tenke på at om min far hadde levd, ville alt vært anderledes. Han var det varmeste og kjærligste menneske som fantes, men dessverre omkom han mens mitt første barn lå i magen.

Prøv å tenke på at du er den viktigste for dine barn, kanskje har de andre gode besteforeldre, eller venner som også kan fungere som familie?

Anonymous poster hash: b9725...8d4

[AnonymBruker]

Jeg har det likedan med min far. Vi har ikke snakket siden juli og han tar verken initativ til å ringe eller komme på besøk. Så har nå gitt opp. Han har sin nye familie og giftet seg uten at meg eller min bror fikk vite noe om det før etter noen måneder. Min stemor har en datter som har et barn og min far forguder denne ungen. Så den dagen meg og samboer får barn, så tviler jeg meget sterkt på at han vil være tilstedeværende. Og han ringer kun hvis det gjelder sykdom eller død.

Samboer har det samme problemet med sin far. Begge har heldigvis mødre som bryr seg og er tilstede. Og jeg må si at i en alder av 25 år, lar jeg meg fortsatt påvirke av at min far ikke bryr seg. Men har nå bestemt for å la pappa leve sitt eget liv, så kan jeg og min bror fortsette med våre liv uten han. Det er ikke jeg som kommer til å angre senere. Skulle noe skje mellom pappa og hans nå nye kone, så kan han ikke forvente at noen av ungene vil stille opp og hjelpe han, det har ikke jeg planer om.

Vil rett og slett bare anbefale deg å tenke framover og vil ikke han ta del i livet, så må du bare gjøre det beste ut av det. Jeg er kjempeheldig som har en mor som alltid vil være der og som jeg kan snakke med.

Lykke til

Anonymous poster hash: 1d015...6bb

[Gjest Kaffelattn]

Jeg må ærlig inrømme at jeg ikke synes det er så veldig lite med 3-5 ganger i året jeg da

Anonymous poster hash: 397b5...aed

Enig, det er mer enn nok!

[AnonymBruker]

Det er vel kanskje en traume eller noe slikt? Du burde så absolutt prate med noen om det, når det føler det slikt. Det er vist vanligere og vanligere i dag at folk ikke lever sammen med barna sine av en eller annen grunn

Anonymous poster hash: 555f8...84f

[AnonymBruker]

Enig, det er mer enn nok!

For deg, kanskje. Synes det er litt unødvendig med sånne kommentarer her, når dette så opplagt handler om noe mer alvorlig.

Anonymous poster hash: d2ceb...c23

[AnonymBruker]

Du blir klar over sånne ting når du selv får barn. Når du ser hva som kreves og tilstedeværelse. Helt naturlig. Det viktigste er at du forsoner deg med at sånn ble det.

Personlig så ble jeg veldig klar over hva jeg ikke fikk da jeg vokste opp. Samtidig så forsto jeg hvorfor. En dag hadde jeg tilgitt. Våre foreldre har med seg sin historie og oppvekst.

Anonymous poster hash: 9637f...93a