pause

[Gjest Anonymous]

jeg har hatt samboer i fem år og vi har ett barn.nå har han gjort det slutt. men han sier det er mulig vi kan bli sammen igjen. så han kaller det pause. han sier at jeg har vært jævlig mot han i fire år og at dette er noe som har bygd seg opp. jeg vet at jeg har vært vanskelig til tider. men føler det urettferdig at han prøver å fremstille meg som ett ondt menneske. for alle andre jeg kjenner sier at jeg er snill og at jeg har mye empati. vi bor ennå sammen og han er veldig kald og kynisk mot meg, noe som tærer på meg. jeg er ikke i jobb før ett halvt år, så jeg har ingen steder å dra heller. jeg har opplevd mye dette siste året, bla dødsfall i familien og syns han valgte et merkelig tidspunkt. jeg er livredd for hvordan mine foreldre vil reagere på at det er er brudd mellom oss. orker ikke se dem skuffet. føler meg som en taper. hvor henter alenemødre sin styrke??? jeg er ung og føler at jeg har rotet meg inn i ett nett med store konsekvenser. hva gjør jeg? føler meg så liten

[Linemor]

Hei

Jeg personlig synes ikke no om pauser i forhold, enten er det eller ikke.

Men jeg kjenner også de som har tatt "pause" for så klare å bli sammen igjen, ihvertfall for nå.

Du er ikke misslykket fordi han har gjordt det slutt. Det må være to for at et forhold skal fungere. Det er kanskje litt rart at han har holdt ut i fire pr før han sier ifra.

Har dere en pause der det er lov og treffe andre, eller skal dere bare sove hver for dere en stund?

Jeg synes du skal kjenne godt etter jeg, kanskje er ikke følelsene der lenger?

Håper du finner ut hva du skal gjøre og hvordan. Og du kan jo spørre om hva han mener med at du er ondskapsfull, kanskje så passer dere bare ikke så godt sammen.

[Atilla]

Da jeg ble alenemor hentet jeg styrke i min STAHET!

Ikke finn deg i dette, ikke godta noe pause. Er det slutt så er det slutt. Desverre.

Alt ordner seg. Gjør dette:

Ta kontakt med familievernkontoret og bestill time. Dere må avtale samværsordning med barnet. Ring trygdekontoret og be om søknadspapirer. Du har rett til overgangsstønad dersom du ikke har fast arbeid. Du har rett til dobbel barnetrygd, bidrag (min. 2200 tror jeg, men avhengig av hva han tjener) og stønad til barnepass dersom barnet ditt går i barnehage /dagmamma. Dere skal nok klare dere. Bit tennene sammen og sett i gang!

Kanskje han forstår at du ikke aksepterer noen pause dersom dere har problemer, og at du går til handling med fullt alvor. Ikke la han herse med deg.

Foreldrene dine kommer til å støtte deg maks, ikke bekymre deg om de. Jeg hadde det som du, men ble overrasket over hvor gode de var å ha i den vanskelige situasjonen som oppsto.

Et spørsmål - har han en på si?

Lykke til, du har mange medsøstre som føler med deg, du er ikke alene.

Klem, Atilla

[Atilla]

PS!

Synes det er han som skal dra - er det ikke han som vil ut av forholdet?

[Gjest Anonymous]

hei

tusen takk for svarene. det varmet. nei han har nok ikke en på si. han er egentlig ikke så opptatt av damer sånn generelt tror jeg. han er den typen jeg tror kan leve med å være ungkar, men jeg kan jo ta feil. vi kan treffe andre også. det er ingen grenser . nå sier han forøvrig at det er slutt. helt slutt.han sier at det er det han føler er riktig. det er så mye rare følelser som er i meg om dagen. men på en måte er det kanskje best slik. han lever egentlig ettt litt inaktivt liv, mye stillesitting, tv og junkfood. dessuten er han ikke glad i å snakke . en venn av meg sa at om man ikke snakker sammen er løpet kjørt. det er kanskje rett. han sa alltid, men vi har jo snakka masse. akkurat som at det er om å gjøre å snakke minst mulig. vi snakket i grunnen veldig lite sammen. så jeg føler meg understimulert litt sånn på det mentale planet. og kanskje vi har forskjellig grunnsyn og verdier. jeg er ett følelsemenneske med behov for mye nærhet psykisk og fysisk. jeg er svak og litt avhengig. han er egentlig en materialist. sterk uavhengig og flink. stabil og trygg på seg selv. men jeg syns han er veldig enkel, for enkel. ham forventer ikke så mye ut av livet. god jobb, fint hus og fin bil. jeg har mer behov for opplevelser. han liker å ta det med ro. jeg liker å gjøre ting. men han er utrolig snill, og det var der jeg sviktet. tok han for gitt og behandlet han dårlig. jeg har mistet en utrolig flott gutt. og vet at jeg aldri vil finne en som kan slå han. på måten å være på. han er en fantastisk far og vil aldri svikte barnet vårt. han var min trygghet , min stolthet, min trøst, han ga meg guts og tro på meg selv. han lærte meg at livet ikke var så farlig som jeg trodde. ga meg styrke til å se mulighetene mine. var ærlig på godt og vondt. og han er en fantastisk elsker. men nå er det over. sånn er livet. men hvorfor er jeg ikke mer deppa? har det ikke gått opp for meg?

dette ble mye. mer som ett dagboknotat. men det var så godt å lufte tankene mine.

take care alle dere

[AnonymBruker]

Gjest Anonymous skrev (På 1.3.2002 den 10.30):

jeg har hatt samboer i fem år og vi har ett barn.nå har han gjort det slutt. men han sier det er mulig vi kan bli sammen igjen. så han kaller det pause. han sier at jeg har vært jævlig mot han i fire år og at dette er noe som har bygd seg opp. jeg vet at jeg har vært vanskelig til tider. men føler det urettferdig at han prøver å fremstille meg som ett ondt menneske. for alle andre jeg kjenner sier at jeg er snill og at jeg har mye empati. vi bor ennå sammen og han er veldig kald og kynisk mot meg, noe som tærer på meg. jeg er ikke i jobb før ett halvt år, så jeg har ingen steder å dra heller. jeg har opplevd mye dette siste året, bla dødsfall i familien og syns han valgte et merkelig tidspunkt. jeg er livredd for hvordan mine foreldre vil reagere på at det er er brudd mellom oss. orker ikke se dem skuffet. føler meg som en taper. hvor henter alenemødre sin styrke??? jeg er ung og føler at jeg har rotet meg inn i ett nett med store konsekvenser. hva gjør jeg? føler meg så liten

Bli kvitt han

Anonymkode: f7c9b...cd5

[Fabienne]

19 år senere kommer "bli kvitt han".