Foreldre som krangler foran voksne barn og ber om at jeg skal ta parti

[AnonymBruker]

Mine foreldre har vært gift i mange år, og virker som at de har et litt turbulent forhold. Husker når jeg var liten at de kranglet en del, og at spesielt min mor gjerne ville få oss ungene med på "laget" mot pappa. Nå er jeg voksen, og jeg føler overhodet ikke at jeg har noe med konfliktene som er mellom mine foreldre. Men jeg besøkte mine foreldre en dag, et besøk som resulterte i at jeg ble stående og høre på at de skjelte hverandre ut for diverse ting. Og begge to (og spesielt mamma) ville hele tiden høre om ikke jeg var enig i det de sa. Jeg ble egentlig litt sjokkert. Hva kunne jeg si? Jeg vil jo ikke såre noen av dem. Jeg prøvde å si at jeg skjønner godt at mamma er oppgitt, men at jeg også forstår pappa som blir så lei av å bli hakket på hele tiden. Så jeg skjønner jo begge sider, men jeg har ikke lyst til å ta noe parti for den ene. Min mor sa at det var godt hun hadde søsteren min som støttet og var enig med henne. Jeg har tenkt på den kommentaren i etterkant, og det fikk meg til å tenke at mamma føler at jeg ikke støtter henne. Jeg er egentlig ganske lei meg for denne situasjonen som oppsto. Hva synes dere andre om dette? Ville dere ha tatt parti med noen av foreldrene deres hvis de var uenige? Er det vanlig at foreldre drar inn barna sine i deres private drama?

Anonymous poster hash: 760d1...247

[AnonymBruker]

Nei, de oppfører seg utrolig barnslig.

Anonymous poster hash: fa889...9a6

[AnonymBruker]

Nei, de oppfører seg utrolig barnslig.

Anonymous poster hash: fa889...9a6

Takk for svar

Er det flere som har meninger om denne situasjonen? Kan jeg si at jeg ikke vil havne midt mellom dem og at jeg ikke ønsker å ta parti mellom mine foreldre? Vil jo ikke såre noen, men synes det er en vanskelig situasjon for meg også.

Anonymous poster hash: 760d1...247

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt klart og ærlig det som du forteller;

Du husker krangler i oppvekst hvor dere ble bedt om å ta parti, og nå som du er voksen synes du dette er å gå langt over en grense.

Jeg hadde sagt at dette simpelthen ikke er en måte voksne folk diskutere på, og at jeg nekter ta del i deres måte å kommunisere på - som forøvrig er veldig lite fornuftig og løsningsorientert.

Så ville jeg avsluttet med at det er helt greit for meg om dette er OK for dem imellom og en "hverdagsting", men at jeg vil ha meg frabedt å skulle ta del i noe som helst av elendig kommunikasjon, barnslig partitaking og å la barn, både små og voksne måtte høre på deres samlivs- og hverdagskrangler.

På slutten hadde jeg vel lagt til "besøk en samlivsterapeut som alle andre par i langvarige relasjoner gjør innimellom, ikke be oss barna være deres psykologer".

Anonymous poster hash: 9b089...872

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt hvordan du har det.

Hos oss er det nok pappa som er verst. Han er spydig og krevende, veldig ofte nedlatende ovenfor min mor. Dette grunner i blant annet rusproblemer, depresjon og generell misnøye i livet. Klart han ikke står for problemene dem i mellom alene, men han er nok i mange tilfeller årsaken til kranglingen. Han er sta, selvsentrerte osv. År på år har ført til at mor fugther tilbake og selv også er blitt bitterer.

Alltid når jeg er på besøk begynner de i krangle- gjerne over små bagateller og enten eller den ene eller andre blir fornærmet fir noe den andre gjør eller sier.

Under eller etter kranglingen kan begge finne på å spørre meg hvorfor jeg tror den andre ble sint/fornærmet eller om den stygge tiltalen var berettiget eller ei. Jeg har sagt hundre ganger at jeg ikke ønsker å bli trukket inn i dette, men de fortsetter og tar ikke hensyn til mitt ønske. For meg er det likegyldig om hvem jeg skulle være enig med i de enkelte tilfellene, jeg vil ikke måtte stå til rette for å at parti med en av de- det føles feil, vondt og ydmykende. At de skal bruke meg til å rettferdiggjøre sine handlinger gjør meg rett og slett kvalm. Det er utrolig slemt av de- spesielt barn kanskje, men det blir ikke bedre med årene heller. Jeg er over 30, og måten de behandler meg på er nedverdigende og utrolig barnslig

Anonymous poster hash: 882be...c3c

[AnonymBruker]

Familie-terapi/samlivs-terapi?

Anonymous poster hash: e3c1a...dc2

[Gjest Miranda2011]

Mine foreldre har vært gift i mange år, og virker som at de har et litt turbulent forhold. Husker når jeg var liten at de kranglet en del, og at spesielt min mor gjerne ville få oss ungene med på "laget" mot pappa. Nå er jeg voksen, og jeg føler overhodet ikke at jeg har noe med konfliktene som er mellom mine foreldre. Men jeg besøkte mine foreldre en dag, et besøk som resulterte i at jeg ble stående og høre på at de skjelte hverandre ut for diverse ting. Og begge to (og spesielt mamma) ville hele tiden høre om ikke jeg var enig i det de sa. Jeg ble egentlig litt sjokkert. Hva kunne jeg si? Jeg vil jo ikke såre noen av dem. Jeg prøvde å si at jeg skjønner godt at mamma er oppgitt, men at jeg også forstår pappa som blir så lei av å bli hakket på hele tiden. Så jeg skjønner jo begge sider, men jeg har ikke lyst til å ta noe parti for den ene. Min mor sa at det var godt hun hadde søsteren min som støttet og var enig med henne. Jeg har tenkt på den kommentaren i etterkant, og det fikk meg til å tenke at mamma føler at jeg ikke støtter henne. Jeg er egentlig ganske lei meg for denne situasjonen som oppsto. Hva synes dere andre om dette? Ville dere ha tatt parti med noen av foreldrene deres hvis de var uenige? Er det vanlig at foreldre drar inn barna sine i deres private drama?

Anonymous poster hash: 760d1...247

Hvorfor er det moren din du bør støtte, tar faren din alltid feil? Er det han som lager problem?

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar! Veldig kjedelig å høre at det er flere som har liknende erfaringer.

Hvorfor er det moren din du bør støtte, tar faren din alltid feil? Er det han som lager problem?

Nei, det er ikke sånn at jeg synes at pappa alltid tar feil. Men for å ta et konkret eksempel, så krangler de mye om ting pappa ikke har ordnet i huset osv. Og det kan jeg jo egentlig skjønne at mamma blir lei av å vente på. Men selv om jeg kan forstå henne, så føles det bare så feil av meg å velge side når det kommer til foreldrene mine. For jeg føler jo ikke at det er min sak at pappa er treg til å gjøre diverse arbeid i huset. Det er jo liksom ikke noe jeg kan blande meg bort i? Men så får jeg så dårlig samvittighet for jeg føler at jeg ikke støtter mamma. Synes det blir trist når hun sier ting som at det er godt at hun har storesøsteren min til å støtte henne

Anonymous poster hash: 760d1...247

[Gjest Miranda2011]

Tusen takk for svar! Veldig kjedelig å høre at det er flere som har liknende erfaringer.

Nei, det er ikke sånn at jeg synes at pappa alltid tar feil. Men for å ta et konkret eksempel, så krangler de mye om ting pappa ikke har ordnet i huset osv. Og det kan jeg jo egentlig skjønne at mamma blir lei av å vente på. Men selv om jeg kan forstå henne, så føles det bare så feil av meg å velge side når det kommer til foreldrene mine. For jeg føler jo ikke at det er min sak at pappa er treg til å gjøre diverse arbeid i huset. Det er jo liksom ikke noe jeg kan blande meg bort i? Men så får jeg så dårlig samvittighet for jeg føler at jeg ikke støtter mamma. Synes det blir trist når hun sier ting som at det er godt at hun har storesøsteren min til å støtte henne

Anonymous poster hash: 760d1...247

Det er vondt å høre på at foreldrene krangler. Kanskje du kan si det til dem, når begge er tilstede, at du er glad i dem begge, ikke ønsker å velge side. Kan være faren din ikke gjør noe av det han burde ha gjort hjemme fordi moren din maser, at de har kommet inn i en vond sirkel ved at hun maser og han da setter seg på bakbena. Voksne kan av og til oppføre seg som barn..Godt mulig det bedrer seg hvis du forteller dem hvordan det påvirker deg, så prøv det. Håper det blir bedre.

[Wolfmoon]

For å være helt ærlig, jeg synes ingenting om at noen drar andre inn i sine krangler. Voksne folk bør klare å holde krangler seg i mellom, og løse flokene sine selv, og ikke dra inn andre mennesker i sine krangler og sette dem i en umulig posisjon.

Hadde jeg vært deg, så er det nøyaktig dette jeg ville sagt til mine foreldre.

[AnonymBruker]

Når noen prøver å dra meg inn i sine interne krangler pleier jeg å be dem ta det på kammerset. Da gjør jeg det klart at jeg ikke vil være part og at det ikke er greit å involvere andre i krangelen uten at jeg trenger å komme med en lengre lekse.

Anonymous poster hash: 6cf1c...4cc

[AnonymBruker]

Mine foreldre har vært gift i mange år, og virker som at de har et litt turbulent forhold. Husker når jeg var liten at de kranglet en del, og at spesielt min mor gjerne ville få oss ungene med på "laget" mot pappa. Nå er jeg voksen, og jeg føler overhodet ikke at jeg har noe med konfliktene som er mellom mine foreldre. Men jeg besøkte mine foreldre en dag, et besøk som resulterte i at jeg ble stående og høre på at de skjelte hverandre ut for diverse ting. Og begge to (og spesielt mamma) ville hele tiden høre om ikke jeg var enig i det de sa. Jeg ble egentlig litt sjokkert. Hva kunne jeg si? Jeg vil jo ikke såre noen av dem. Jeg prøvde å si at jeg skjønner godt at mamma er oppgitt, men at jeg også forstår pappa som blir så lei av å bli hakket på hele tiden. Så jeg skjønner jo begge sider, men jeg har ikke lyst til å ta noe parti for den ene. Min mor sa at det var godt hun hadde søsteren min som støttet og var enig med henne. Jeg har tenkt på den kommentaren i etterkant, og det fikk meg til å tenke at mamma føler at jeg ikke støtter henne. Jeg er egentlig ganske lei meg for denne situasjonen som oppsto. Hva synes dere andre om dette? Ville dere ha tatt parti med noen av foreldrene deres hvis de var uenige? Er det vanlig at foreldre drar inn barna sine i deres private drama?

Anonymous poster hash: 760d1...247

Du setter dem ned (sammen eller hver for seg) og sier at deres interne krangler ikke er noe du på noe vis har interesse av. Derfor ber du om at de legger dem til tidspunkt der du ikke er hjemme.

Neste gang de krangler foran deg minner du dem på at dette er uhøflig å gjøre foran gjester. Dersom de ikke slutter forlater du situasjonen. Rommet, huset eller om du ønsker så drar du hjem. Tenk på det som voksenopplæring.

Anonymous poster hash: f9b6b...217

[Gjest celine]

Takk for svar

Er det flere som har meninger om denne situasjonen? Kan jeg si at jeg ikke vil havne midt mellom dem og at jeg ikke ønsker å ta parti mellom mine foreldre? Vil jo ikke såre noen, men synes det er en vanskelig situasjon for meg også.

Anonymous poster hash: 760d1...247

Jupp, det kan du si! Det er de som er voksne i settingen, og da får de oppføre seg deretter. Jeg ville gitt dem en liten verbal overhøvling med beskjed om å skjerpe seg, og smelt hardt med døra på vei ut. Så kunne de sitte der og grunne litt på hvorfor de fikk en så klar beskjed fra meg, og finne ut hva de har tenkt å gjøre med det.

Med mine foreldre funket dette fint Begge ble så paffe av å få en sånn beskjed av sin, ellers så føyelige og snille, tenåringsdatter, at jeg tror de husker det ennå. Da først gikk det opp for dem hva de egentlig drev med.

[Tvist]

Jeg har vært i situasjonen som voksen, og sa at jeg ikke vil la meg bli dratt inn i deres krangler, jeg har ingenting med det å gjøre. Så forlot jeg rommet.

[Gjest Gjest]

Foreldrene høres ikke god ut.