Kan jeg gå fra henne?

[AnonymBruker]

Som tittelen sier handler dette om at jeg er i fryktelig tvil om mitt samboerforhold. Jeg er en voksen barnløs mann i et forhold til en jevnaldrende kvinne. Hun har en ung tenåring som bor hjemme. Vi har vært sammen i fire år, og på den tiden har følelsene jeg hadde i starten langsomt blitt svakere. Jeg var for raskt inn i samboerforholdet, og opplevde tidlig tanker om anger, men de ble også overskygget av mange gode ting som alt i alt "vant". Nå har det blitt sånn at jeg ikke klarer å ha reelle følelser for henne lenger. Problemområder og frustrasjoner vokser, det er en del irritasjon, og jeg føler ingen egentlig tiltrekning ut over at det er et godt og ærlig vennskap. På en måte føles det som å leve med en "søster". Dette gjør at jeg føler at livet går fra meg. Jeg vet at jeg ikke er en mann som behøver å gå singel særlig lenge, og i det siste har tanken på at jeg kaster bort verdifull tid, følelser, kanskje også muligheten til forelskelse, plaget meg mer og mer. Vi vil også litt ulike ting i livet, f eks valg av bosted osv, og dette bidrar til å forsterke frustrasjonen.
Det som sterkest holder meg tilbake er at jeg føler lojalitet fordi jeg vet at det vil være veldig hardt for henne om jeg går (det har aldri vært snakk om noe utroskap etc oss i mellom), og at jeg bærer et ansvar for felles økonomi osv som vil sette henne i en mer krevende (men overkommelig) situasjon.
Jeg ligger våken om nettene og det tapper meg for krefter å tenke på dette hele tiden. Hva kan jeg gjøre? Ta hensyn til meg selv, eller til henne? Tar gjerne imot innspill.

Anonymous poster hash: f3e89...988

[Gjest Gjest]

Naturligvis kan du gå fra henne.

[spinnwild]

Ta hensyn til dere begge. Du lyver og bedrar henne ved å fortsette å være sammen med henne.

[Luigit]

Så klart. Jeg formulerer det litt klønete, jeg vet jo at jeg kan, men blir så usikker på om det er en for egoistisk innstilling, eller om man er i sin fulle rett til å følge hjertet. Hører gjerne andres erfaringer også. I tillegg er det sånn at jeg kvier meg for hele prosessen, fordi min samboer er et klassisk "sammenbruddsmenneske" som gjerne lar ting gå veldig sterkt inn på seg. Jeg vet at jeg ikke må la det styre meg, men også dette henger som en sky over beslutningen.

Edit: Vet ikke hvorfor jeg postet det første som "anonym", jeg kan ikke knappene her enda. Anonym nok med nick Og takk for svar.

Endret 10. november 2013 av Luigit

[Gjest HappyWaffle]

du må høre på hjertet ditt. det er heller ikke rettferdig ovenfor henne at du "faker" følelser for henne :/

har dere prøvd å snakke sammen om div ting som plager dere da?

å om du går fra henne vil det ikke si at dere aldri kan ha samtaler sammen eller være venner. det kan nok kanskje være litt hardt for henne å se deg igjen om du bestemmer deg for å gå ut av forholdet, men samtidig må du tenke sånn at du skal ikke gå resten av livet å angre på at du ikke gjorde det du kunne for å få det livet DU vil ha. håper du finner ut av det

[Snulla]

Jeg synes du skal gå for deres begges skyld. Alle bør leve sammen med den andre pga kjærlighet og man bør ikke ta til takke med ting bare fordi det er det "rette" å gjøre.

[Gjest strykebrett]

Du kan ikke ofre ditt liv og dine muligheter for lykke og kjærlighet, av hensyn til at hun kan komme til å få et sammenbrudd.

Gå fra henne, og lær av dette så du ikke går forhastet inn i et forhold igjen.

[Petra75]

Hva sier hun om situasjonen, da? Jeg har et vennepar hvor situasjonen er skremmende lik deres, bortsett fra alder. Hun har snakket en del om forholdet, og sier hun ikke er fornøyd og har lenge vurdert å gjøre det slutt, men holder tilbake pga økonomien sin, og litt pga tenåringen.

Er du sikker på at ikke dere begge har samme følelsene, men bare holder tilbake på grunn av situasjonen?

Jeg er uansett av den oppfatningen at man må tenke på seg selv. Har man det ikke bra i forholdet, har ikke den andre det bra heller..

[missuvillig]

Enig med de over her Det er bedre at du gjør det slutt isteden for at både du og henne skal gå glipp av en "ekte" kjærlighet. Og når det kommer til dette med at hun er et sammenbruddmenneske så kan du egentlig ikke ta hensyn til akkurat det, men du kan jo prøve å gjøre bruddet så skånsom som mulig!

Tro meg du vil ikke gå å angre på at du ble resten av livet ditt!

Og være litt forsiktigere før du velger neste forhold
Lykke til!

[AnonymBruker]

Som tittelen sier handler dette om at jeg er i fryktelig tvil om mitt samboerforhold. Jeg er en voksen barnløs mann i et forhold til en jevnaldrende kvinne. Hun har en ung tenåring som bor hjemme. Vi har vært sammen i fire år, og på den tiden har følelsene jeg hadde i starten langsomt blitt svakere. Jeg var for raskt inn i samboerforholdet, og opplevde tidlig tanker om anger, men de ble også overskygget av mange gode ting som alt i alt "vant". Nå har det blitt sånn at jeg ikke klarer å ha reelle følelser for henne lenger. Problemområder og frustrasjoner vokser, det er en del irritasjon, og jeg føler ingen egentlig tiltrekning ut over at det er et godt og ærlig vennskap. På en måte føles det som å leve med en "søster". Dette gjør at jeg føler at livet går fra meg. Jeg vet at jeg ikke er en mann som behøver å gå singel særlig lenge, og i det siste har tanken på at jeg kaster bort verdifull tid, følelser, kanskje også muligheten til forelskelse, plaget meg mer og mer. Vi vil også litt ulike ting i livet, f eks valg av bosted osv, og dette bidrar til å forsterke frustrasjonen.

Det som sterkest holder meg tilbake er at jeg føler lojalitet fordi jeg vet at det vil være veldig hardt for henne om jeg går (det har aldri vært snakk om noe utroskap etc oss i mellom), og at jeg bærer et ansvar for felles økonomi osv som vil sette henne i en mer krevende (men overkommelig) situasjon.

Jeg ligger våken om nettene og det tapper meg for krefter å tenke på dette hele tiden. Hva kan jeg gjøre? Ta hensyn til meg selv, eller til henne? Tar gjerne imot innspill.

Anonymous poster hash: f3e89...988

Selvfølgelig kan du gå ifra henne, er følelsene borte er der ingenting igjen. Hun klarer seg.

Anonymous poster hash: 85308...68d

[Gjest Whitestripes]

Du klarer uansett ikke å fake følelser i det lange løp, så om du ikke har følelser for henne lenger, er det best for dere alle at dere går hver deres vei. Jeg hadde syntes det var mye verre å få vite at mannen min ikke hadde hatt de rette følelsene for meg i lang tid før han gjorde det slutt.

Du ødelegger følelseslivet ditt ved å gå på akkord med deg selv over lang tid. Man har dette ene livet, da bør man ikke bruke det på å være ulykkelig. Kroppen din har allerede begynt å fortelle deg hva du bør gjøre. Lytt til den.

Og selv om hun er et sammenbruddsmenneske, som du kaller det, kommer hun til å klare seg gjennom dette. Det kan ta litt tid, men hun klarer seg.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Setter stor pris på synspunktene deres og tar det med meg inn i tiden som kommer. Blir vel sikkert å poste en oppdatering etter hvert også.

Anonymous poster hash: f3e89...988

[AnonymBruker]

Gå fra hun, så finner dere begge en ny kjæreste. Hun merker jo sikkert at noe er som det ikke skal også. Kanskje prate med hun om det?

Anonymous poster hash: 66338...60c

[AnonymBruker]

Vet du, det er mange som lever slik. Etter år med ekteskap eller samboerforhold så kommer hverdagen.

I starten opplever vi alle forelskelse. Planlegger i rusen og flytte sammen osv. Hverdagen kommer til oss alle.

Man kan ha kjærligheten, men spenningen forsvinner.Sexlivet blir ikke prioritert i en hektisk hverdag. Man setter ikke tid til seg selv og forholdet. Eller det er unger eller økonomi, som gjør at folk skyver tankene vekk.

Man kan treffe andre,og man kan føle pirringen, forelskelsen. Hvor lenge vil det vare?

Hva er årsaken? tror mye går på kommunikasjon. Har dere satt av tid til dere selv? prater dere sammen?

har du lettet ditt hjerte og sagt hva du føler? Spurt hva dere kan gjøre annerledes? kanskje piffe opp forholdet?

Mange har lyst å gå, så kan det være partner som vil få sammenbrudd som du sier,og det kan holde deg vekk fra å gå. Som oftest vil folk klare et brudd.Det tar bare tid. Min partner truet med å ta livet av seg,så jeg gikk på "gress" lenge. Jeg trodde på det. Han var den første til å skaffe seg ny partner, når endelig brudd kom.

Du er et fritt menneske, du kan gå om du vil. Du behøver ikke bli som du skriver. Som en voksen mann så vil jeg si at det krever litt av deg. Og det er kommunikasjon. Du kan fortelle hva du føler, hva du ønsker. Og ikke minst hva du forventer ut av forholdet. Kanskje hun har samme tanker som deg?

Anonymous poster hash: 5708e...e57

[AnonymBruker]

Jeg synes dere må gå fra hverandre, for det er ikke særlig fruktbart å være sammen når du har det sånn som dette etter såpass kort tid.

Anonymous poster hash: 162cf...497

[AnonymBruker]

Høres ganske åpenbart ut som om du både kan, og absolutt burde avslutte forholdet.

Anonymous poster hash: 39357...363

[Gjest Raptuza]

Er du glad i henne? Jeg ville ikke gjort noe jeg kan angre på. Ikke sikkert gresset er så grønt med noen nye når livets tralt setter inn...

[Gjest Heartbeat]

Jeg regner med du har snakket med henne om dette? Luftet tankene dine?

Hvis ikke synes jeg det er feigt og du lurer henne.

[AnonymBruker]

Så klart. Jeg formulerer det litt klønete, jeg vet jo at jeg kan, men blir så usikker på om det er en for egoistisk innstilling, eller om man er i sin fulle rett til å følge hjertet. Hører gjerne andres erfaringer også. I tillegg er det sånn at jeg kvier meg for hele prosessen, fordi min samboer er et klassisk "sammenbruddsmenneske" som gjerne lar ting gå veldig sterkt inn på seg. Jeg vet at jeg ikke må la det styre meg, men også dette henger som en sky over beslutningen.

Edit: Vet ikke hvorfor jeg postet det første som "anonym", jeg kan ikke knappene her enda. Anonym nok med nick Og takk for svar.

Hei, TS, hvordan går det?

Anonymous poster hash: 1cc74...102