Livet raste sammen.....

[Coolcat]

Hei!

Er ny her, håper å få noen gode råd i en vanskelig tid.

Saken er:

Samboer i 8 år, to barn.

I alle år har vi hatt et godt forhold, selv om det siste året har det blitt noe mindre lidenskapelig, og mindre sex.

Til tross for det har vi hatt fin kjemi, og hatt det fint sammen.

For en måned siden, fant vi ut at lidenskapen var stadig fraværende og vi satte oss ned sammen og pratet mye om det. Det endte opp med at vi gjorde opp status, og prøvde å se i glasskulen vedr. en felles fremtid sammen.

Vi ble enige om å prøve å få fart på forholdet igjen.

En uke etter dette, finner jeg ut at hun har et forhold på si. Dette fant jeg ut via sjekk av mobilen hennes.

Det ble et helvete, og påfølgende tunge dager. Hun er ferdig med forholdet, hun kaller det et "fantasiforhold" som ikke var ment å vare uansett. Forholdet bestod av sex og flørt.

Jeg føler meg forferdelig sviktet, hun holdt jo på med dette mens vi sammen satte en ny felles kurs i vårt forhold.

Hun har etter avslørelsen vist liten vilje til å "rydde opp" i skaden hun har påført meg/oss. Sier hun trenger tid og må jobbe med seg selv. Jeg frustrert fordi jeg ikke vet hvor hun står i forhold til meg og på bakgrunn av hennes usikkerthet og mangel på ekte "anger" blir jeg usikker på om jeg kan klare å fortsettte.

Jeg har behov for å prate mye om det som har skjdd, og om hva vi skal gjøre nå, hun vil helst ikke prate, og er veldig tafatt.

Dette sliter noe vanvittig på meg, og jeg har det forferdelig vondt.

Noen gode råd?

[LilleBille]

Det du opplever er veldig vondt. Det å bli sviktet av den du tror på, og ikke minst når hun svikter samtidig som hun "later" som hun vil gjøre noe med forholdet dere imellom.

Men hvis hun virkelig ikke vil gjøre et alvorlig forsøk - gjerne ved hjelp av familieterapi.. er det desverre lite du kan gjøre.. annet enn å ta vare på deg selv i denne tiden.

Du må ta en avgjørelse på hva DU vil.. hva DU tror er best for deg og barna.

Ønsker deg uansett lykke til, og har du en god venn - ikke vær redd for å bruke ham/henne i denne vanskelige tiden - du trenger det!

[Gjest Anonymous]

Jeg har vært der du er nå. Nesten på dagen ett år siden nå oppdaget jeg at min samboer hadde sveket meg på det groveste. RIKTIGNOK hadde de ikke hatt sex, men det dreide seg om følelser, SMS-sex og telefon-sex. Og han kjenner jeg godt. Det var jeg som oppdaget dette.

Først nå - ett år etter - kan jeg si at vi er i ferd med å legge dette bak oss. Det har vært en sinnsykt år, med voldsomme opp- og nedturer. Mest nedturer.

At vi har kommet oss gjennom dette skyldes særlig en ting: Hun har vist EKTE og dyp anger. Hun tryglet om at vi skulle fortsette. Hun har stått utallige gang i stormen som fulgte i mitt raseri, sorg og dyp fortvielse. Aldri har hun bedt meg holde opp eller krevd at jeg skulle legge dette bak meg. Derfor har jeg vært i stand til å ha en faktisk sorgbearbeidelse.

I tillegg svarte hun på alt jeg spurte om igjen og igjen og igjen.

Det jeg prøver å si: Dersom du opplever at du samboer nå ikke viser en ekte vilje til at dere skal jobbe dere gjennom dette - rett og slett at hun ikke fatter hvordan du lider - tror jeg ikke det er mulig å berge forholdet. Det hadde i alle fall vært tilfelle hos oss.

Nå hadde vi mye å kjempe for. Vi har mine, dine og våre barn. Men vi visste begge hvor glade vi er i hverandre, og jeg tvilte aldri på hennes kjærlighet overfor meg. Og at utroskapen hadde en årsak.

Mitt råd: Du må forklare henne at dere må samarbeide, og snakke og snakke for at forholdet skal ha den minste sjans. Og at hun legger seg totalt langflat for det hun har gjort.

[Gjest Madam Felle]

Det første jeg reagerer på er at det er hun som har vært utro, og det er hun som behøver tid. Du blir liksom plassert på sidelinjen, og det synes jeg er veldig egoistisk av henne.

Om hun er villig til å satse på deg, så bør hun også vise at det er det hun ønsker. Du må få snakke ferdig om ting du lurer på uten at hun har lov til å bli sur, for det er tross alt hun som har gjort noe gale her.

Hvor mye har du egentlig lyst til å reparere deg dere har sammen?

Sett deg ned og skriv alle fordelene med å fortsette et forhold med henne, og alle bakdelene. Se deretter på hva som veier tyngst, og det er ikke alltid kjærligheten er den tyngste. For en kan være glad i et menneske uten å kunne leve sammen med det menneske.

[Coolcat]

Takker for innspill.

Det er tungt, jeg er langt ned, men det svinger samtidig fra håp til fortvilelse.

Har fått ut av henne at det fremdeles er følelser for den andre personen. Selv om hun sier det aldri vil bli mer kontakt er det fortsatt følelser.

Hun sier at hun ikke vet hvor sterke følelesene er, eller hvorvidt hun klarer å viske dem ut.

Det forklarer hvorfor hun har vært tafatt og initiativløs.

Eller??

[Gjest Ninne]

Vi er også der. Min mann har hatt et forhold og har ikke de samme følelsene for meg lengre. Dette er et halvt år siden jeg fant ut. Det tok en stund før han ble kvitt følelsene for hun andre og bestemte seg for hva han ville. Jeg føler også at han ikke gjør noe for å vise at han angrer, og det er veldig vont.

Har ingen gode råd dessverre. Prøver å holde ut hverdagen uten at det blir for mange krangler.

Lykke til !

[Gjest Anonymous]

Det er jeg som er gjest rett over.

Også min samboer hadde følelser for den fyren etter at jeg oppdaget det. Selvsagt, det er jo ikke bare å knipse så var følelsene over. Det skjønte jeg godt, og ga henne tid på akkurat dette.

MEN: Pga av dette visste jeg også at hun ikke ville klare å bryte tvert. Hun hadde behov for å bryte på et eller annet vis. Det sa jeg hundre ganger til henne, men at hun ikke måtte gå bak ryggen min igjen. Dvs ha noen som helst kontakt uten at jeg var involvcert. Jeg ga henne altså en sjanse til å bryte, men jeg ville vite hva og hvordan ting foregikk.

Men igjen og igjen avviste hun at hun hadde noe behov for dette. Dette plaget meg imidlertid så mye at jeg tilslutt (etter et par måneder) bestilte telefonutskrift av mobilen henne. Og der kom det fram at de hadde hatt kontakt. 3-4 SMS-meldinger var sendt fra henne.

Dette knuste meg fullstendig, og sviket føltes nesten verre enn selve oppdagelsen. Det bragte oss direkte tilbake til mål og enda lenger tilbake.

De dagene står som i en tåke for meg, men det viste seg altså at dette var bruddet jeg godt visste hun måtte ha. DERFOR ga jeg henne nok en sjanse.

Selv om vi i dag så og si har lagt dette bak oss etter ett år, er likevel alle mine illusjoner om at hun aldri mer vil lyve til meg knuste. Jeg vurderer mye av det hun sier og kontrollere om jeg føler for det (om hun har vært der hun har sagt hun var, feks). Dette skjønner hun, hun vet det er slik ting må være for at vi skal komme totalt over dette.

Det er tragisk at det slik, og jeg håper at jeg etter hvert kan slutte å ha det sånn.

Jeg tror du må gi henne 1-2 uker på å tenke på, for så å stille et ultimatum: Enten går hundre prosent inn for deres forhold, det vil si jobber skikkelig med bearbeidelsen eller så bryter dere. Du bør vurderer det som er reelt alternativ, fordi framfor deg vil du ha mange måneder - kanskje år - i helvete som kanskje likevel ender i brudd.

[Gjest Anonymous]

Jeg opplevde en gang at han jeg var sammen med var utro mot meg. Det tok ham mange mnd. før han kom og fortalte det. Hele verden raste sammen. Jeg kunne ikke tro det!! Han sa han angret og hadde angret fra første stund, for det hadde hele tiden vært meg han ville ha. Den jenten han var med var et engangstilfelle.

Jeg var helt i fra meg og ville gjort hva som helst for å beholde ham. Jeg bestemte meg for at jeg ville gi ham en sjanse til.

Men det som skjedde var at når det hadde gått et par uker, så begynte jeg å se på ham på en annen måte. Jeg begynte å se ham slik det krypet han var. Han hadde såret meg SÅ mye. Dermed begynte følelsene mine å endre seg også.

Det kan være at vi kunne reddet forholdet, for vi var virkelig kjempeforelsket. Men da måtte han ha lagt seg helt flat, tryglet, bedt, grått, fortalt hvor mye han elsket meg og at det var meg han ville ha for alltid og innrømmet all skyld. Også måtte han ha gitt meg muligheten til å få innsyn i alt han holdt på med slik at jeg etterhvert ville sett at kontakten med den jenten ikke var lenger og at jeg kunne stole på ham. Han gjorde noe av dette, men jeg synes ikke han gjorde nok. Dermed var det vanskelig for meg å fortsette forholdet. Han er fremdeles fortvilet og vil ha meg tilbake. Men for at jeg skulle ha klart å leve med hva han har gjort må han virkelig være villig til å jobbe med saken.

Slik tror jeg det vil bli for deg også. Følelsene dine for henne vil endre seg og kanskje de forsvinner. Det er kun i begynnelsen når du hører om utroskapen at følelsene er kjempesterke for henne. Det er fordi det er litt stolthet inni dette også: at du ikke vil at den andre mannen skal ha henne i hvertfall. Men når du ser at det er opp til deg om du vil ha henne, så vil du ikke. Da får du mer imot henne.

Lykke til i alle fall!