Barnemas! Vil ikke ha barn, men føler meg presset til å få.

[AnonymBruker]

Jeg er 26 år gammel og er fast bestemt på at jeg ikke vil ha barn, så sikker at jeg vurderer sterilisering i nærmeste fremtid. Jeg har en samboer som jeg elsker og som jeg selvfølgelig har fortalt dette, at jeg ikke vil ha barn.

Idag da vi pratet med ei bekjent så svarte hun: "Du endrer vel kanskje mening om noen år?" da jeg sa at jeg ikke vil ha barn. Dette ga tydeligvis samboer forhåpninger( selv om jeg svarte nei på spørsmålet). Da vi kom hjem så snakket han om dette med håp i stemmen: "Tror du ikke du forandrer mening da? Du virker så bestemt", så med videre snakk om at det hadde vært fint å skape noe sammen og føre slekta videre. Jeg svarte at nei, jeg kommer ikke til å endre mening. Jeg føler meg på en måte pressa til å endre mening, men jeg merker jo for hvert år som går at jeg blir mer og mer sikker, nei, jeg vil ikke ha barn, det er ikke et fiber i kroppen min som vil. Skal jeg liksom få barn for å glede andre og min samboer? Han sier jo at det er greit at jeg ikke vil ha barn, men jeg merker at han har forhåpninger.

Noe som er ironisk er at han sier han ikke vil ha hund pga det blir så mye jobb, men barn kan han altså gjerne ha? Den forstår jeg ikke, barn er jo enda mer arbeid.

Noen tips til hvordan jeg kan gjøre det klinkende klart at jeg ikke vil ha barn? Det blir jo bare avfeid med "du endrer nok mening om noen år".

Anonymous poster hash: af072...2f7

[AnonymBruker]

Nei, du skal ikke få barn for å glede andre og din samboer.

Jeg skjønner deg godt, selv om jeg har barn selv.

Alt folk skal legge seg borti.

Jeg har selv snakket med lege og gynekolog om sterilisering, men de sier bare "Du er jo så ung (jeg er 26), vent noen år så får du sikkert lyst på flere".

Utrolig teit. Mitt liv, mitt valg. Jeg skal absolutt ikke ha flere barn.

Anonymous poster hash: 936fa...ffa

[AnonymBruker]

IKKE FÅ BARN MED MINDRE DU VIL!!!!

Virkelig, jeg kan ikke understreke det nok.

Selvsagt kan det hende du endrer mening, men det får du i så fall ta når det kommer. Det er ikke noe andre skal blande seg opp i uansett. Du vet hva som er riktig for deg NÅ, og det er det eneste som kan tas til hensyn i en slik situasjon. Forhåpninger og mas er en uting!

Jeg synes du burde sette deg ned med kjæresten din og snakke med ham om dette. Gjør det klart for ham at du ikke vil - og husk, du trenger ikke utbrodere dette i det uendelige, at man enkelt og greit ikke har lyst på unger er en helt legitim grunn! - og oppmuntre til en åpen samtale. Dere trenger ikke bestemme noe med en gang, men det er viktig at dere får det opp i lyset. Om han går rundt med et lite håp om unger mens du vet med deg selv at du ikke vil, er det såpass grunnleggende for deres forhold videre at det ikke kan skyves unna og dekkes over.

Anonymous poster hash: d5c91...8f5

[Gjest s@nd]

Det er vanskelig å si hva du skal gjøre. Mitt beste råd er å gjøre det klinkende klart for han at du ikke vil ha barn, at du er 100 % sikker at du ikke vil det noen gang. Ta en prat med han, og forklar han situasjonen. At du er lei av at andre har forventninger til deg, osv.

[Leanne]

Det er helt greit å ha bestemt seg som 26åring, men noen skifter mening etter noen år. Jeg sier ikke at dette nødvendigvis vil skje med deg, men det er drastisk å sterilisere seg. Da er det ingen vei tilbake om du skulle ombestemme deg. Om du ikke ombestemmer deg, så bruk en form for prevensjon.

Men skjønner godt du blir lei mas fra andre om barn...

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare anlegge en trist mine og si at det ikke er alle som kan få barn? Det stopper kjeften på masere.

Jeg ville ellers tatt en helt saklig diskusjon rundt barn eller ikke med samboeren. Han bør få muligheten til å avgjøre hvor viktig barn er for ham. Er det helt uaktuelt for deg, må du være tydelig på det.

Selv var jeg fast bestemt på å forbli barnløs på din alder. Men i løpet av fem år endret det seg. Jeg sier ikke at det vil skje med deg, men vil bare påpeke at situasjonen kan endre seg, du kan endre deg -uten at det er noe galt eller feil med det. Det er sånn livet er, det som er viktig en dag, kan ha liten betydning fem-ti år senere.

Anonymous poster hash: 7cc5b...f28

[AnonymBruker]

Skaff deg ryggrad, å si at du ikke skal ha barn?

Hva har hennes mening å si uansett?

Anonymous poster hash: 3b3eb...48e

[Sissan1]

Jeg syns du skal fortelle samboeren din HVORFOR du ikke vil ha barn, jeg. Om han skal leve livet med deg - uten barn - mens han selv egentlig vil, vil det være en hjelp for ham å vite grunnen til det.

Det virker litt dramatisk å sterilisere seg. Om du velger det, må du være sikker på at du gjør det for din egen del, og ikke fordi du vil slippe andres mas.

Da jeg var 26 var jeg overbevist om at jeg aldri ville ha barn. Og jeg hadde gode grunner til det. Jeg ble også møtt med "bare vent - du endrer deg nok", noe som gjorde meg enda mer overbevist om at det skulle jeg IKKE.

I dag har jeg to. Og prosessen som gjorde at jeg endret mening kunne jeg aldri forutsett eller forestilt meg. En del av den var å slippe mine egne forestillinger om at det er klokt med "aldri" "alltid" "garantert" osv når det gjelder livet.

Jeg sier ikke at du sikker vil endre mening. Jeg sier at ingenting er sikkert. Men om du steriliserer deg, er det sikkert at det blir unødig vanskelig for deg DERSOM du en gang de nærmeste 15 årene skulle endre mening.

Da jeg ble spurt av folk jeg mente ikke hadde noe med det pleide jeg å si "det er ikke alle som KAN få barn vet du". Det stoppet stort sett kjeften. Men samboeren din? Han fortjener vel hele historien, eller?

(Det er for øvrig STOR forskjell på barn og hund. Har to barn - ville ikke orket jobben med hund verken før eller nå. Det er noe med hva du får igjen for jobben også, og selv om jeg elsker hunder syns jeg ikke det er verdt innsatsen og begrensningene det medfører)

[AnonymBruker]

Noen tips til hvordan jeg kan gjøre det klinkende klart at jeg ikke vil ha barn? Det blir jo bare avfeid med "du endrer nok mening om noen år".

Anonymous poster hash: af072...2f7

Den eneste måten er antagelig å sterilisere seg, da må folk forstå at valget er tatt. Ellers kommer de bare med at du kommer til å ombestemme deg, det ser du jo i denne tråden også.

Anonymous poster hash: 1aade...239

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg ikke vil ha barn er utallig mange, men hovedgrunnen er jo at jeg IKKE vil ha barn, verre er det ikke. I tillegg har jeg en psykisk sykdom som ligger i familien, noe jeg ikke vil føre videre. Pga sykdommen tar jeg medisin og om jeg hadde blitt gravid så måtte jeg sluttet på dem, noe som hadde ført til at jeg hadde vært veldig psykisk syk månedene jeg hadde gått gravid. Men siden jeg ikke vil ha barn så er ikke det noe jeg bekymrer meg for.

Ser at mange har endret mening, men slik blir det nok ikke med meg i og med at jeg føler at jeg blir mer og mer sikker for hvert år som går.

Anonymous poster hash: af072...2f7

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal fortelle samboeren din HVORFOR du ikke vil ha barn, jeg. Om han skal leve livet med deg - uten barn - mens han selv egentlig vil, vil det være en hjelp for ham å vite grunnen til det.

Det virker litt dramatisk å sterilisere seg. Om du velger det, må du være sikker på at du gjør det for din egen del, og ikke fordi du vil slippe andres mas.

Da jeg var 26 var jeg overbevist om at jeg aldri ville ha barn. Og jeg hadde gode grunner til det. Jeg ble også møtt med "bare vent - du endrer deg nok", noe som gjorde meg enda mer overbevist om at det skulle jeg IKKE.

I dag har jeg to. Og prosessen som gjorde at jeg endret mening kunne jeg aldri forutsett eller forestilt meg. En del av den var å slippe mine egne forestillinger om at det er klokt med "aldri" "alltid" "garantert" osv når det gjelder livet.

Jeg sier ikke at du sikker vil endre mening. Jeg sier at ingenting er sikkert. Men om du steriliserer deg, er det sikkert at det blir unødig vanskelig for deg DERSOM du en gang de nærmeste 15 årene skulle endre mening.

Da jeg ble spurt av folk jeg mente ikke hadde noe med det pleide jeg å si "det er ikke alle som KAN få barn vet du". Det stoppet stort sett kjeften. Men samboeren din? Han fortjener vel hele historien, eller?

(Det er for øvrig STOR forskjell på barn og hund. Har to barn - ville ikke orket jobben med hund verken før eller nå. Det er noe med hva du får igjen for jobben også, og selv om jeg elsker hunder syns jeg ikke det er verdt innsatsen og begrensningene det medfører)

Han har fått hele historien.

Anonymous poster hash: af072...2f7

[Sissan1]

Så fint at du har fortalt

Frykt for egen sykdom og for å videreføre sykdom er jo et veldig sterkt argument, jeg håper din samboer forstår det.

Det virker på det du skriver som at han virkelig håper du vil endre mening, og da bør du kanskje ta enda en prat med ham rundt dette. Jeg tror det er veldig vanskelig å leve et liv uten barn dersom man gjerne vil ha det, og dette kan bli veldig vanskelig fremover i tid om dere ikke er på linje.

Når det gjelder andre folk, syns jeg du skal ta "rennafart og drite i dem". Rett og slett. Om de reagerer er det jo deres problem, om de vil tillegge deg ting du ikke har for å tilfredsstille sitt eget behov for å forstå, er jo det også deres problem. Det blir bare ditt om du tar det til deg. Og dessverre er det nok ofte slik at om man avviker fra gjennomsnittet må man ha litt hardere hud enn andre :frown:

[AnonymBruker]

TS, jeg synes du har tatt et reflektert om modent valg som det står respekt av! Ikke la deg presse av noen når du ikke vil.

Anonymous poster hash: a04f6...300

[Gjest Mrs Sunflower]

Kan skjónne at du fóler deg presset. Noe jeg ikke skjónner er at om noen ikke kan fá barn og ónsker seg det, sá vil mennesker ha lett empati og forstáelse for dem. Om noen kan fá seg barn og fár dem, da syns flest mennesker at dette er flott. Men om noen velger á ikke ville fá barn, da virker det som om mange mennesker ikke kan takle et sánt valg, og du má jo ogsá vaere en form for "barne hater".

Her hvor jeg bor sá har det til og med vaert mennesker som har klaget over de som velger á vaere barnlóse, de mener at alle par burde fá seg barn sánn at de vil passe mer inn i samfunnet. Det virker som hvis du velger dette for deg sjólv sá blir det en STOR TABU for de fleste rundt deg. Det er jo egentlig ganske dumt, hvorfor á bry seg sá mye om akkurat dette?! De burde heller bry seg om sine egne liv og la andre leve sitt pá den máten de ónsker det!

Jeg og mannen min har valgt á ikke ville fá barn, vi er begge 100% sikre pá dette. Hadde mye folk som ikke skjónte dette sánn i starten, spessielt pá jobben til mannen min var det virkelig mange som var meget irriterende, men heldigivis har de gitt opp ná, og respekterer det faktum at vi ikke ónsker oss barn. Vi har ná en hund da, og har planer om á fá oss en til hund en gang snart.

Du má bare fortsette á velge hva du mener er rette valget for deg, og om din samboer virkelig elsker deg sá tror jeg nok at han ville kunne ofre det á ikke mátte ha barn. Om han sá ónsker seg dette en gang senere, er det da verdt det á fortsette á vaere i det forholdet? Du má ikke gjóre et valg ut i fra andre's forventninger av deg og heller ikke pá grunn av press. Jeg tror det finnes mange der ute som velger á gjóre hva andre forventer av dem eller pá grunn av mye press, men jeg tror ná ikke at de fóler seg lykkelige av det, uansett hvor hardt de próver á overbevise seg sjólve og andre om det.

Ä velge det á ikke ville ha barn er en vanskelig vei á gá. Mange vil ikke forstá deg, mange vil fordómme deg for á velge dette. Det er lett á fóle mye press, det er til og med lett á fóle skyld ogsá, mest fordi av hva flest i samfunnet forventer av deg, o.s.v... Men sá lenge du er stódig i ditt valg, sá burde ikke det andre mener eller tenker om deg vaere sá viktig.

[AnonymBruker]

Jeg bruker bare å si at jeg ikke vet om jeg kan få barn, da tier folk flest. Og så er det jo sant, har aldri prøvd å lage barn, så jeg vet jo faktisk ikke.

Forøvrig er jeg 33 år, og har aldri ønsket meg barn.

Anonymous poster hash: 81146...a28

[AnonymBruker]

Be dem holde kjeft. De som har snakket om det tidligere altså.

hver gang de nvner noe om det, ber du dem holde kjeft,

Anonymous poster hash: d9cfb...0eb

[Gjest Conradine]

Du må sette deg ned med samboeren og ta en skikkelig alvorsprat.

Si til ham at dersom han tror at han noensinne kommer til å ønske seg barn så må dere gjøre det slutt slik at han får gå videre med det livet han egentlig ønsker.

Nå virker det rett og slett ikke som om du har snakket med ham på en seriøs og skikkelig måte - i såfall så hadde han aldri spurt deg om du kanskje kommer til å endre mening i fremtiden.

Venninnen min har barn fra før og fant seg en ny og yngre mann etter skilsmissen. Hun gav ham klar beskjed fra første stund at det aldri kommer på tale for henne med flere barn, så om han ønsker det så må han "ta hatten og gå". I deres forhold var kjærligheten så sterk at han gikk fra ønsket om egne barn, men det er også menn som ikke kan forsone seg med å ikke "føre slekten sin videre".

Det viktigste er åpenhet .. og da mener jeg SKIKKELIG ÅPENHET og ikke bare noen ord slengt ut tilfeldig. Han må vite at du ALDRI kommer til å bli mor, hvorfor du ikke ønsker det og selvsagt også gi beskjed om at du vurderer sterilisering.

De fleste mennesker ønsker faktisk egne barn, det er noe som ligger naturlig for oss - både menn og kvinner - så man skal ikke ta for gitt at folk forstår hva du mener om du ikke er tydelig.

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal fortelle samboeren din HVORFOR du ikke vil ha barn, jeg. Om han skal leve livet med deg - uten barn - mens han selv egentlig vil, vil det være en hjelp for ham å vite grunnen til det.

Det er i mange tilfeller et umulig krav. Selv om man har visst hele livet at man ikke vil ha barn, er det slett ikke sikkert at man har en grunn til det.

På samme måte som mange som vil ha barn bare vet at de vil det.

Anonymous poster hash: f01f9...e0b

[Gjest Mrs Sunflower]

Det er ofte typisk med at mennesker som ikke ónsker seg barn nár de er allerede unge fár da som svar tilbake; "Men det kan hende at du vil forandre mening om noen ár". Hva om vi sier det samme til de unge som ónsker seg barn at de ogsá kan forandre mening om noen ár? ;-) Kan jo ogsá skje.

Men sá hadde jo dette vaert sett pá som veldig uakseptabelt for mange, mens det er jo greit á ikke motivere de som allerede vet at de ikke ónsker seg barn til á stá sterke i det valget sitt. Om du er fullstendig sikker, stá fast pá valget ditt.

[Sissan1]

Det er i mange tilfeller et umulig krav. Selv om man har visst hele livet at man ikke vil ha barn, er det slett ikke sikkert at man har en grunn til det.

På samme måte som mange som vil ha barn bare vet at de vil det.

Anonymous poster hash: f01f9...e0b

Har ikke lyst til å kverulere med deg , men jeg er overbevist om at alt mennesker gjør og velger har en grunn (eller flere).

Det kan hende den ikke er åpenlys for oss, at vi fortrenger hendelser og tanker eller at vi aldri har reflektert over det. Men et eller annet sted er det gjort en vurdering når man er sikker på hva man vil.

Det jeg mener er et urimelig krav er å forvente at den jeg ønsker å dele livet med bare må godta at jeg på egen hånd, uten å forklare, skal ta valg som former hele livet for oss begge.