Kontakte avdød venninnes mor? Komplisert.

[AnonymBruker]

Jeg skriver som anonym nå og beklager hvis dette blir litt langt men må forklare omstendighetene rundt.

En nær venninne døde av overdose heroin for cirka 20 år siden. Hun hadde vært nykter noen år men sprakk og havnet på kjøret igjen. Hennes foreldre ble skilt når hun var tenåring og begynte med stoff. Hennes mor anklaget hennes far siden han var glad i å ta en øl (han jobbet og var aldri borte fra arbeid) og datteren ble en kasteball mellom foreldrene, i alle fall følte hun det på den måten.

Jeg møtte faren hennes flere ganger, han var hyggelig og hun foretrakk å bo hos han og hadde mest kontakt med sin far. I høst døde faren hennes og han ble gravlagt der datteren ligger, men moren hadde sterke innvendinger og siden jeg tilfeldigvis kjenner en som jobber på gravlunden fikk jeg vite dette.

Det gjorde meg trist at hennes mor ikke er kommet videre. Jeg har et smykke som min venninne glemte hos meg. Vil det være riktig å ta kontakt med moren, som jeg ikke kjenner og gi tilbake smykket? Jeg kan mye om rus og medavhengighet og hvis hun vil møte meg kunne vi tatt en prat hvis hun føler for det, dele minner om datteren som var en av de som stod meg nær i flere år.

Men jeg husker ikke hva moren heter til etternavn. Vet jeg kan få rede på det gjennom h*n som jobber på gravlunden, men de har vel taushetsplikt? Kan ansatte på en gravlund foreksempel sende en mail til henne og henvise til at jeg har et smykke som tilhører hennes avdøde datter?

Jeg er usikker på om det vil ha noen misjon, og vet ikke hvordan en mor vil reagere på at en venninne fra fortiden dukker opp, en hun aldri kjente. Må legge til at jeg aldri har ruset meg på heroin og at jeg forsøkte støtte min venninne når hun havnet på kjøret igjen.

Hva ville dere gjort? Tanken på å legge et brev på gravstedet før julaften har slått meg, men det vil kanskje forstyrre hele høytiden for moren.

Anonymous poster hash: 0780e...986

[Katniss]

Dropp det. Det høres ut som smykke er en (dårlig) unnskyldning for å ta kontakt. Innlegget lyser av forakt du har for moren til din avdøde vennine.

Helt seriøst, du har ikke sett eller snakket med dama på 20 år, og nå tror du at hun vil ha intime samtaler med deg om den vondeste hun har opplevd i livet?????

[QueenOfTheSidewalk]

Synes du skal la være. At moren er sint, er bare fordi hun har skyldfølelse selv. Hun skylder på andre, for ikke å ta hele dødsfallet på sin egen kappe. Ikke gi henne mere skyldfølelse, tror du bare strør salt i såret hennes da.

[AnonymBruker]

Magefølelsen har fortalt at det kanskje er dumt å kontakte henne, men jeg hadde ikke tenkt å bli venninne med moren eller bli fortrolig med henne. Vet ikke hva jeg tenkte, men ble veldig trist når jeg hørte at moren ikke har begravd stridsøksa overfor faren etter så mange år siden dødsfallet og skilsmissen. Det var tilfeldig at jeg fikk vite hvor min venninne er begravlagt etter at jeg flyttet til samme by, og jeg tenkte at hennes mor kanskje vil lure på hvem som tenner lys på hennes grav, ikke noe annet. Jeg fant graven hennes når en venn av meg døde i høst og gravstedene er et steinkast unna hverandre.

Kanskje jeg bare trengte å lufte tankene. Det er jo ikke mitt problem om moren lurer på hvem som tenner lys hvis hun legger merke til det.

TS

Anonymous poster hash: 0780e...986

[AnonymBruker]

Dropp det. Det høres ut som smykke er en (dårlig) unnskyldning for å ta kontakt. Innlegget lyser av forakt du har for moren til din avdøde vennine.

Helt seriøst, du har ikke sett eller snakket med dama på 20 år, og nå tror du at hun vil ha intime samtaler med deg om den vondeste hun har opplevd i livet?????

Jeg føler ikke forakt overfor moren og forstår at hun har reagert som hun gjorde den gangen. Må svare deg bare for å poengtere dette. Datter og mor var heller ikke uvenner, men foreldrene håndterte hennes rusbruk forskjellig.

TS

Anonymous poster hash: 0780e...986

[AnonymBruker]

Synes du skal la være. At moren er sint, er bare fordi hun har skyldfølelse selv. Hun skylder på andre, for ikke å ta hele dødsfallet på sin egen kappe. Ikke gi henne mere skyldfølelse, tror du bare strør salt i såret hennes da.

Takk for svar. Jeg er enig med deg. Tanken var ikke å gi henne skyldfølelse.

TS

Anonymous poster hash: 0780e...986

[kuda]

I motsetning til de fleste som har svart deg her, synes jeg det kan være en fin ting å kontakte moren, så lenge dere bare tar opp gode minner, og ikke fordeler skyld.

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke å bli kontaktet av venner av de som er døde i min familie utallige år etter på. Jeg synes det er vondt å bli påminnet hva som skjedde. Og snakke med noen jeg absolutt ikke kjenner om det blir bare enda verre.

Anonymous poster hash: d0182...795

[AnonymBruker]

Jeg synes dette virker veldig rart, og skjønner ikke hvorfor du skal dra dette opp etter 20 år? At du ikke har vært på graven før nylig synes jeg også er merkelig. Hvorfor i alle dager skal du dra å besøke et menneske du ikke kjenner, fordi DU synes det er synd at hun fremdeles sliter med vonde tanker. Nei, vet du hva, dette har du absolutt ingenting med. Det du derimot kan gjøre er å kontakte moren, gi smykket og si at du tenkte hun kanskje ville ha det. That's it.

Anonymous poster hash: 6cf6e...34c

[AnonymBruker]

Jeg synes dette virker veldig rart, og skjønner ikke hvorfor du skal dra dette opp etter 20 år? At du ikke har vært på graven før nylig synes jeg også er merkelig. Hvorfor i alle dager skal du dra å besøke et menneske du ikke kjenner, fordi DU synes det er synd at hun fremdeles sliter med vonde tanker. Nei, vet du hva, dette har du absolutt ingenting med. Det du derimot kan gjøre er å kontakte moren, gi smykket og si at du tenkte hun kanskje ville ha det. That's it.

Anonymous poster hash: 6cf6e...34c

Jeg hadde ikke tenkt annet enn å gi smykket tilbake hvis ikke moren selv vil ta en prat. Jeg hadde ikke tenkt å oppsøke henne i hjemmet, men enten sende smykket eller foreslå å møte henne på en cafe.

Jeg husket ikke hva hennes foreldre heter og fikk ikke vite at hun var død før det var gått noen måneder og jeg har ikke bodd i samme by på alle disse årene. Det er en av grunnene til at jeg ikke har besøkt graven før. Tilfeldighetene gjorde at jeg fant hennes grav når en god venn døde i høst siden de er gravlagt få meter unna hverandre.

Du har rett i at jeg tror at moren sliter med vonde tanker og jeg har også dårlig samvittighet fordi jeg følte at jeg kunne gjort mer for å hjelpe venninnen min. Det var bare en tanke å kontakte moren og gi henne smykket. Hvis hun vil prate må det være opp til henne. Jeg har bare gode minner om min venninne og vil ikke dra frem detaljer om det som var med i rushistorien, den siden kjenner moren sikkert mer enn jeg gjør og på en annen måte som ingen kan forstå som ikke har barn som sliter med det samme.

Men jeg er usikker og tror jeg skal la dette ligge inntil videre.

TS

Anonymous poster hash: 0780e...986

[AnonymBruker]

Let eventuelt opp adressen og send det i posten.

Anonymous poster hash: 6cf6e...34c

[AnonymBruker]

Magefølelsen har fortalt at det kanskje er dumt å kontakte henne, men jeg hadde ikke tenkt å bli venninne med moren eller bli fortrolig med henne. Vet ikke hva jeg tenkte, men ble veldig trist når jeg hørte at moren ikke har begravd stridsøksa overfor faren etter så mange år siden dødsfallet og skilsmissen. Det var tilfeldig at jeg fikk vite hvor min venninne er begravlagt etter at jeg flyttet til samme by, og jeg tenkte at hennes mor kanskje vil lure på hvem som tenner lys på hennes grav, ikke noe annet. Jeg fant graven hennes når en venn av meg døde i høst og gravstedene er et steinkast unna hverandre.

Kanskje jeg bare trengte å lufte tankene. Det er jo ikke mitt problem om moren lurer på hvem som tenner lys hvis hun legger merke til det.

TS

Anonymous poster hash: 0780e...986

Ikke for å virke brysk, men du har ingenting med morens følelser rundt eksmannen.

Vedr. om moren lurer på hvem som tenner lys: Hvis du har lyst at moren skal få smykket, kan du sende et kort brev der du skriver at du har vært på graven og tent lys, og at du da kom på smykket. Legge smykket i brevet, og skrive at du ønsker at moren skal få det.

Anonymous poster hash: 664c2...67e

[Rakel]

Selvfølgelig skal du ta kontakt.

Jeg ville tatt en telefon bare, og sagt hvem du var og at du plutselig fikk det for deg at du ville gi henne smykket.

Kan være mer i dette enn hva man tror...

Ta bare en telefon så ser du hva som kommer ut av det.

[AnonymBruker]

Men hvorfor har du tatt vare på det smykket i 20 år? Hvorfor har du ikke overrakt det til faren når venninnen din døde?

Ellers kan du jo skrive et kort brev, der det feks står: Jeg har tatt vare på dette smykket etter din datter siden hun etterlot det hos meg den siste gangen hun besøkte meg. Hun var en av mine beste venner, og nå vil jeg gjerne at du skal ha smykket fordi det tilhørte din datter. Hilsen xxxxxx + telefonnummer

Så leverer du det til den ansvarlige på kirkegården, eller presten og spør om de kan overrekke det siden du ikke ønsker å presse deg på.

Da kan moren velge selv, og du får uttrykt at du tenker på henne.

Anonymous poster hash: 821ea...04a

[strawberry]

Veldig merkelig at du ikke engang visste hvor graven til din "gode venninne" var hen før ca 20 år etterpå. Pga det synes jeg det vil være rart å ta kontakt med moren, hadde vært annerledes om moren husket deg og du hadde besøkt graven med jevne mellomrom.

[AnonymBruker]

Men hvorfor har du tatt vare på det smykket i 20 år? Hvorfor har du ikke overrakt det til faren når venninnen din døde?

Ellers kan du jo skrive et kort brev, der det feks står: Jeg har tatt vare på dette smykket etter din datter siden hun etterlot det hos meg den siste gangen hun besøkte meg. Hun var en av mine beste venner, og nå vil jeg gjerne at du skal ha smykket fordi det tilhørte din datter. Hilsen xxxxxx + telefonnummer

Så leverer du det til den ansvarlige på kirkegården, eller presten og spør om de kan overrekke det siden du ikke ønsker å presse deg på.

Da kan moren velge selv, og du får uttrykt at du tenker på henne.

Anonymous poster hash: 821ea...04a

Jeg hegner litt til ditt forslag, men vil ikke at moren skal få sjokk og vet ikke om det beste er at jeg lar fortiden ligge siden jeg ikke vet hvilken fase hun er i og hva som ellers skjer i livet hennes, om det bare vil vekke vonde minner hvis hun blir pådyttet smykket.

Jeg tar meg ikke mer bry med å forklare hvorfor jeg ikke har tatt kontakt tidligere. Jeg var ikke i begravelsen og fikk ikke vite at hun døde før noen måneder etterpå. Hun var på kjøret og det var ikke uvanlig å ikke høre fra henne på en tid. Jeg vurderte å kontakte faren hennes på jobb (jeg visste hvor han jobbet, men ikke hvor han bodde), men følte at det ville være upassende.

Selve smykket er ikke arvet, men gitt i gave. Det er ikke verdifullt. Det ender vel opp med at jeg lar det ligge i smykkeskrinet der det har ligget i over tjue år.

Ts

Anonymous poster hash: 0780e...986