Hva er mann nok for en kvinne?

[AnonymBruker]

Det er en ting jeg har lurt på en stund og det er hva en kvinne behøver for at hun skal oppleve partneren sin som en ekte mann?

Er det noen av kvinnene i forumet som har noen tanker om hvordan de ønsker seg at mannen hennes er, for at de skulle oppleve han som maskulin nok for henne?

Er det feks. enkelte ting de ville oppleve som en dealbreaker? Altså ting som ville fungere sånn at han ikke lenger var særlig attraktiv som partner, fordi han oppførte seg for feminint og/eller pinglete?

Jeg som spør er en fyr i slutten av tjueåra som lever i et fast forhold. Men jeg opplever at jeg kanske ikke er maskulin nok for henne i forholdet.

Hun forteller meg at det er flere ting ved meg som gjør at hun opplever at jeg er mann nok for henne, men jeg føler det ikke på samme måten selv.

Jeg mistenker at hun gjerne sier det hun gjør for å ikke såre meg.

Så derfor ville jeg spørre her, hvor jeg regner med at det befinner seg kvinner som har meninger om hva de ville forutsette, for å se på partneren sin som mandig og ikke som en ganske så pinglete, feminin fyr.

Anonymous poster hash: 0a476...97e

[Cathrine88]

Det er en ting jeg har lurt på en stund og det er hva en kvinne behøver for at hun skal oppleve partneren sin som en ekte mann?

En penis?

Og at han ser på seg selv som mann.

Noen kvinner liker grove trekk, helskjegg og at fyren grynter misfornøyd og raper i protest hvis noen nevner såpe eller ansiktskrem, mens andre liker menn med sminke og høye hæler - eller noe midt imellom.

Dama di har valgt å være sammen med deg, altså er du mann nok for henne.

[zen]

Kvinner har veldig forskjellige preferanser hva gjelder "maskulinitetsnivå". Det kan til og med variere med de svingende hormonnivåene i løpet av en måned, som du sikkert har hørt. Til og med forskjellig oppfatning av hva maskulinitet er.

Jeg tenker som så at det å være beskyttende, trofast, trygg og stødig er noe av det som virkelig definerer en bra mann. Disse trekkene blir dermed definisjonen på maskulinitet i mine øyne. Jeg foretrekker også at mennene bruker kroppen sin regelmessig. Om vi definerer det å snakke om følelser, vise følelser etc. som feminint, setter jeg veldig pris på om han har feminine trekk også. Om han driver med antirynkekremer for menn legger jeg meg ikke så mye borti med mindre han vil, det samme med hvordan han kler seg - så lenge han kler seg godt nok ut fra situasjonen.

Andre vil definere maskulinitet til å innebære grynting, ikke snakke om følelser, masse muskler og tøffhet. For meg er ikke det nødvendigvis noe jeg assosierer med annet enn primitiv umodenhet, som ikke er så attraktivt for min del.

Så er det igjen noe med hva den enkelte kvinne ser på som normalt. Noen vil ha en tømmerhogger, andre liker litt metrofilitet.

Edit: Så ikke før nå at dama di IKKE er misfornøyd, men at det er du selv som er usikker. Greit. Spør henne om hva hun foretrekker hos en mann, da vel

Endret 9. november 2013 av zen

[AnonymBruker]

Det er selvbildet og selvtilliten din det er noe galt med.

Anonymous poster hash: f51a3...951

[kuda]

Mann med selvtillit. Det liker jenter.

Jeg vet ikke om dette er aktuelt her, men de gangene jeg er mest forelska i kjæresten min er når han forsvarer meg foran andre; vennene sine, eller familien sin. Det er jo ganske maskulint?

[AnonymBruker]

Du må prøve å bygge opp selvbildet og selvtilliten din, hun er mest sannsynlig ærlig med deg.

Anonymous poster hash: b6035...51c

[AnonymBruker]

Mja. At det er selvtilliten som mangler noe er uten tvil..

Men altså. Hun har på en måte åpnet opp noe i meg som gjør at jeg syns jeg har begynt å oppføre meg som en pingle og ikke helt skjønner at hun kan kunne fortsette å oppfatte meg som spesielt mannlig.

Hun sier selv at hun har opplevd meg som beskyttende og støttende i mange situasjoner, men jeg vet ikke helt om jeg gjør nok av det i forhold til denne andre siden som har kommet fram det siste året.

Det er altså sånn at hun har fått meg å snakke med henne om alle mulige følelser for forskjellige ting.

Jeg synes det blir masse snakk om hva jeg føler om alt mulig.

Samtidig gir hun bort noen klemmer som jeg ikke tror jeg overlever uten på nåværende tidspunkt.

Så jeg føler jeg er blitt en feminin pingle av dimensjoner.

Men hun sier altså at hun husker mest de tingene ved meg som jeg personlig syns er bedre sider av meg, mens hun ikke legger så mye vekt på at jeg oppfører meg som en følsom pingle.

Men jeg lurer altså på hvor mye en dame tåler av følsomhet før hun sier til seg selv at nok er nok.

Anonymous poster hash: 0a476...97e

[AnonymBruker]

Det du beskriver er humanitet, nærhet og kjærlighet.

Anonymous poster hash: f51a3...951

[zen]

Du har bare havnet i et forhold, kjære deg

Hvis du synes det blir for mye til tider så kan du godt trekke deg litt tilbake og gjøre "gutteting". Vi damer forstår at gutta kan ha behov for en liten timeout. Men ikke gjør det fordi du er redd for å være feminin

..Eksempel på hva jeg mener med gutteting: Henge med kompiser, trene, gå på jakt, spille playstation. Det er forståelig at det kan bli litt intenst med veldig mye følelser hele tiden, og at man kan ha behov for å være litt for seg selv og ikke være som sammensmeltet med kjæresten

Endret 9. november 2013 av zen

[Cathrine88]

Du viser at du trenger henne og tør å fortelle hva du føler? En mann som det står nok på ønskelista til mange kvinner.

Er det hun som bruker ordene 'følsom pingle', eller er det du?

[AnonymBruker]

Det du beskriver er humanitet, nærhet og kjærlighet.

Anonymous poster hash: f51a3...951

Jo, men er det humanitet når man har begynt med grining?

Jeg har nemlig begynt med grining, også...

Spesielt når hun spør om ting som har vært vanskelig for meg da jeg var liten.

Hun drar liksom ting ut av meg og gir seg ikke før jeg sier det som det er. Med grining på kjøpet..

Men da gir hun altså bort disse klemmene...

Herre...

Jeg føler det som om jeg behøver å grave meg ned i bakken, snart.

Anonymous poster hash: 0a476...97e

[AnonymBruker]

Se der. Jeg FØLER...

o.O

Anonymous poster hash: 0a476...97e

[zen]

Jo, men er det humanitet når man har begynt med grining?

Jeg har nemlig begynt med grining, også...

Spesielt når hun spør om ting som har vært vanskelig for meg da jeg var liten.

Hun drar liksom ting ut av meg og gir seg ikke før jeg sier det som det er. Med grining på kjøpet..

Men da gir hun altså bort disse klemmene...

Herre...

Jeg føler det som om jeg behøver å grave meg ned i bakken, snart.

Anonymous poster hash: 0a476...97e

Ja, bare grin i vei Flott at du har fått en partner som gjør at du kan få bukt med gørra fra barndommen. Absolutt ikke noe å være flau over Nyt kjærligheten!

(men husk at du også har lov til å sette grenser for hva du vil snakke om og når du vil snakke om det.)

Endret 9. november 2013 av zen

[AnonymBruker]

Jo, men er det humanitet når man har begynt med grining?

Jeg har nemlig begynt med grining, også...

Spesielt når hun spør om ting som har vært vanskelig for meg da jeg var liten.

Hun drar liksom ting ut av meg og gir seg ikke før jeg sier det som det er. Med grining på kjøpet..

Men da gir hun altså bort disse klemmene...

Herre...

Jeg føler det som om jeg behøver å grave meg ned i bakken, snart.

Anonymous poster hash: 0a476...97e

Du bør prøve å akseptere at du er et menneske som har funnet et menneske som virkelig bryr seg om deg. Du føler tydeligvis at du må fylle "mannsrollen", du er usikker og derfor litt forfengelig. Takle barndommen din, la forholdet være intimt - genuin nærhet er liksom "greia" med romantiske forhold nå til dags! Hun er glad i hele deg, ikke en "maskulin" attenhundretalls forsørgerrobot.

Nå får du til og med klemmer av fremmede. Det ordner seg.

Anonymous poster hash: f51a3...951

[AnonymBruker]

Ja, bare grin i vei Flott at du har fått en partner som gjør at du kan få bukt med gørra fra barndommen. Absolutt ikke noe å være flau over Nyt kjærligheten!

(men husk at du også har lov til å sette grenser for hva du vil snakke om og når du vil snakke om det.)

Takker for oppmuntrende svar.

Saken er altså at jeg har opplevd mishandling og misbruk da jeg var liten. Over ganske lang tid.

Så spør hun meg om ting -og hun gir seg ikke før jeg svarer.

Fordi hun vil bli ordentlig kjent med meg,og vite alt, sier hun.

Så da forteller jeg siden jeg har blitt så glad i henne og jeg stoler på henne.

For jeg har merket at hun holder ting for seg selv og prater ikek videre til veninner om alt mulig som er privat.

Men da har jeg altså etterhvert utviklet meg fra å være ganske hard og ha en "gi fullstendig faen holding" (og kunne bli voldelig mot spesielt møbler når jeg er frustret av ting) til å bli en pinglete fyr som helst vil at hun hører på hva jeg sier og gir vekk trygghet..

Hun sier dette jeg tenker om å være pinglete bare er fordi jeg prøver å være selvstendig og "frigjøre meg" fra å behøve henne så mye, men jeg tror jeg er en belastning og at hun forsøker å være snill...Og da tenker jeg: Hvor lenge gidder hun å ha det sånn?

Anonymous poster hash: 0a476...97e

[Cathrine88]

Jo, men er det humanitet når man har begynt med grining?

Jeg har nemlig begynt med grining, også...

Spesielt når hun spør om ting som har vært vanskelig for meg da jeg var liten.

Hun drar liksom ting ut av meg og gir seg ikke før jeg sier det som det er. Med grining på kjøpet..

Men da gir hun altså bort disse klemmene...

Herre...

Jeg føler det som om jeg behøver å grave meg ned i bakken, snart.

Anonymous poster hash: 0a476...97e

Det er sånn det føles når demningen brister etter å ha holdt alt tilbake så lenge.

Etterhvert lærer du deg at det å kunne vise følelser er en styrke, ikke en svakhet.

[AnonymBruker]

Det er sånn det føles når demningen brister etter å ha holdt alt tilbake så lenge.

Etterhvert lærer du deg at det å kunne vise følelser er en styrke, ikke en svakhet.

Jo, det kan hende.

Men det jeg lurer på er hvor lenge andre kvinner ville ha giddet å hatt en samboer som helst ville få hjelp med å bli holdt rundt når han ble helt nervøs av å huske ting som har hendt før i livet? OG at han hadde begynt å grine for ting?

Hun sier hun synes det er bedre at jeg har begynt med det, enn at jeg slenger kjøkkenstoler i veggen, for å si det sånn.

(Men det med stolene skjer ikke når hun er i rommet, da... )

Men jeg tenker at det må være grenser for hvor mye man kan holde på å bli trøstet av en dame, før hun begynner å se seg rundt etter noen som faktisk er en mann.

Anonymous poster hash: 0a476...97e

[zen]

Takker for oppmuntrende svar.

Saken er altså at jeg har opplevd mishandling og misbruk da jeg var liten. Over ganske lang tid.

Så spør hun meg om ting -og hun gir seg ikke før jeg svarer.

Fordi hun vil bli ordentlig kjent med meg,og vite alt, sier hun.

Så da forteller jeg siden jeg har blitt så glad i henne og jeg stoler på henne.

For jeg har merket at hun holder ting for seg selv og prater ikek videre til veninner om alt mulig som er privat.

Men da har jeg altså etterhvert utviklet meg fra å være ganske hard og ha en "gi fullstendig faen holding" (og kunne bli voldelig mot spesielt møbler når jeg er frustret av ting) til å bli en pinglete fyr som helst vil at hun hører på hva jeg sier og gir vekk trygghet..

Hun sier dette jeg tenker om å være pinglete bare er fordi jeg prøver å være selvstendig og "frigjøre meg" fra å behøve henne så mye, men jeg tror jeg er en belastning og at hun forsøker å være snill...Og da tenker jeg: Hvor lenge gidder hun å ha det sånn?

Anonymous poster hash: 0a476...97e

Det er kanskje nå tiden er inne for å få støtte av en profesjonell også. Mishandling og misbruk er såpass alvorlig at det kan være greit med en psykolog/psykiater. Du og kjæresten skal jo tross alt ha et kjæresteforhold først og fremst, og ikke et behandlerforhold.

Det er utrolig bra for deg at du nå endelig har turt å "la demningen briste" for å bruke metaforen til hun over, for nå kan du endelig begynne helingsprosessen. Du har noen tøffe tak foran deg, men på andre siden venter en livskvalitet og muligheter du ikke visste eksisterte.

Men som sagt, det kan være greit å ha flere bein å stå på, og at ikke kjæresten din skal utfylle alle roller. Da blir du nok litt mindre redd for å legge for mye på henne/at hun ikke tåler alt, og dere kan være mer kjærester og jevnbyrdige partnere.

[Cordelia]

Tja, for meg er den forskjellen mer gutt vs mann. Altså modenhetsniva. En voksen mann som tar ansvar og samtdig tør å gi seg til kjenne for partneren.

Ts jeg tror ikke du skal bekymre deg i det hele tatt. Slik du beskriver har ikke hun gitt noen tegn på at hun synes noe sånt, tvert imot. At du tør å være sårbar og å åpne deg for henne er et sunnhetstegn. Det betyr at du også har kontakt med følelsene dine til forskjell fra å holde det inne slik mange gjør, og du har gjort før. Vil også gratulere deg fordi mht til bakgrunnen din, så ser det ut som du er på veldig riktig vei psykisk også. Ikke overtenk det. Hun er med deg fordi hun vil det, og dere høres så langt ut som et fint par.

Endret 9. november 2013 av Cordelia

[zen]

Jo, det kan hende.

Men det jeg lurer på er hvor lenge andre kvinner ville ha giddet å hatt en samboer som helst ville få hjelp med å bli holdt rundt når han ble helt nervøs av å huske ting som har hendt før i livet? OG at han hadde begynt å grine for ting?

Hun sier hun synes det er bedre at jeg har begynt med det, enn at jeg slenger kjøkkenstoler i veggen, for å si det sånn.

(Men det med stolene skjer ikke når hun er i rommet, da... )

Men jeg tenker at det må være grenser for hvor mye man kan holde på å bli trøstet av en dame, før hun begynner å se seg rundt etter noen som faktisk er en mann.

Anonymous poster hash: 0a476...97e

Det handler ikke om å være "nok mann" eller ikke, men at i et kjærlighetsforhold så må det i det store og hele være en viss gjensidighet, selv om man i kriser fint kan leve med at det går en vei. Det gjelder venneforhold også. Alle kan bli utbrent av å støtte noen, og den som blir støttet blir redd for at de har nådd grensa snart. Derfor: Profesjonell assistanse i tillegg! La heller kjæresten være en tilleggsstøtte.