Sykepleierstudent i psykiatrisk praksis

[AnonymBruker]

Hei .... jeg har nylig begynt i min psykiatriske praksis i sykepleierutdanningen.

Det var en av mine pasienter som kom med en bemerkning; "du ser sliten ut". Og jeg følte meg i bunn og grunn ganske kjent ut med den kommentaren.

I det siste har det vært mye fram og tilbake i kjærlighetsfronten. Veldig mye frustrasjon som lå i bakgrunnen og jeg klarte ikke å holde tilbake med historien.. Det var ikke sånn at det ble full eksplosjon av detaljer og slikt, men nok til at det hele kunne bli hørt og forstått.

Men jeg kjenner på at jeg kunne ha avfeid selve diskusjonstemaet ved å si "jo du har rett" og thats it. Praksisen handler mye om å skape tillit og forhold til pasientene sine. Dersom jeg var i en posisjon hvor jeg virkelig ikke ville ha snakket om det hadde jeg ikke hatt noen problemer med å si "du har rett men jeg føler ikke for å snakke om det". Men jeg følte virkelig at det måtte ut der og da. Og jeg gjør meg noen tanker i ettertid om det var det mest lure å gjøre?

Når jeg fortalte hvordan jeg følte meg og hvorfor jeg virket sliten så ble jeg møtt med forståelse, Pasienten ga meg til og med råd underveis. Kanskje har det seg at hun har vært utfor en slik situasjon før og følte bare for å oppmuntre meg og hjelpe.

Jeg lurer litt på sykepleier-pasient-forholdet? I en slik situasjon?

I ettertid tenker jeg at jeg kanskje gikk litt langt i å legge ut om min situasjon, men der og da kjente jeg bare at jeg måtte få det ut. Jeg er redd for at det kanskje ødelegger det profesjonelle forholdet en sykepleier skal yte til en pasient.

Men en psykiatrisk praksis, hvor psykiatrien i seg selv settes i fokus, Det handler om å tenke/føle/kjenne. Hvordan skal en kunne forlange at pasientene legger ut om det som eventuelt plager dem, og de møte motstand dersom de observerer at miljøkontakten plages med noe selv?...

Jeg vet ikke.. det hele er vanskelig... Håper noen kan gi meg en liten pekepinn før jeg går av skaftet her

Anonymous poster hash: c472b...b1f

Anonymous poster hash: c472b...b1f

[AnonymBruker]

Jeg synes ærlig talt at du gikk langt over streken. Du skal være personlig, men ikke privat, og å fortelle en pasient om problemer i kjærlighetslivet osv. er langt over på det private. Når du er på jobb, er det ingenting som heter at noen bare må ut.

Anonymous poster hash: e66ad...482

[neon_sun]

Jeg har jobbet 4 år som sykepleier i psykiatrien nå... selvsagt har jeg dårlige dager og perioder. Når pasienter kommer med slike kommentarer pleier jeg å svare ar vi alle er mennesker og har vårt å slite med. Jeg går aldri inn i mine private probllemer sammen med pasientene. Jeg synes ikke vi skal være så profesjonelle at vi fremstår kalde og umenneskelige, men pasientene er mennesker i krise som som regel har mer enn nok med sine egne problemer der og da. Det kreves tid og erfaring for å finne "sin rolle" innen psykiatrien, man må bruke personligheten sin mye mer aktivt her. Et tips er å følge med på hvordan de ansatte kommuniserer med pasientene, vær både lærevillig og kritisk. Lykke til

[Bellsen]

Jeg har jobbet 4 år som sykepleier i psykiatrien nå... selvsagt har jeg dårlige dager og perioder. Når pasienter kommer med slike kommentarer pleier jeg å svare ar vi alle er mennesker og har vårt å slite med. Jeg går aldri inn i mine private probllemer sammen med pasientene. Jeg synes ikke vi skal være så profesjonelle at vi fremstår kalde og umenneskelige, men pasientene er mennesker i krise som som regel har mer enn nok med sine egne problemer der og da. Det kreves tid og erfaring for å finne "sin rolle" innen psykiatrien, man må bruke personligheten sin mye mer aktivt her. Et tips er å følge med på hvordan de ansatte kommuniserer med pasientene, vær både lærevillig og kritisk. Lykke til

Du er absolutt inne på noe Jeg er vanligvis en veldig lukket person og det er så ulikt meg å dele noe slikt med andre som jeg knapt kjenner.

[AnonymBruker]

Det er ikke noen strek.

Gjør hva faen du vil.

Det eneste som kan bremse deg, er kollegaene og fylkeslege.

Reagerte pasienten negativt? Nei? Lykke til å gi en konsekvensetisk argumentasjonsrekke i mot.

JEG ville ikke delt av følelseslivet mitt, og heller valgt løsning nr 1, vennlig distanse, men da hadde du sikkert behov for å prate litt, da...

Det kommer en gang når pasienten er tilbake for n-te gang, og du har faen ikke lyst til å være så familiær, men bare get-on-with-it. Derfor kan du gjøre det vanskeligere for deg selv. Det er en ren praktisk betraktning. Det har ingenting med etikk å gjøre.

Etikk er bare piss.

Men nå jobber jeg med ortopedi, og ikke med tulle-medisin, så jeg vet ikke...

Anonymous poster hash: 44971...0ec

[AnonymBruker]

Synes ikke man skal dele sånne ting.

Anonymous poster hash: 3ae72...99b

[Gjest Hyssingen]

For min del, som pasient, er det helt greit. Jeg har vært bortpå en del behandlere, og de jeg har fått mest hjelp av er de som har åpnet seg litt for meg også innimellom. Da føler jeg meg trygg på å åpne meg tilbake.

Men det må ikke bli hele tiden, eller i hver time. Det blir for mye.

[AnonymBruker]

Langt over streken. Uprofesjonelt.

Anonymous poster hash: 7f65d...75d

[Bellsen]

For min del, som pasient, er det helt greit. Jeg har vært bortpå en del behandlere, og de jeg har fått mest hjelp av er de som har åpnet seg litt for meg også innimellom. Da føler jeg meg trygg på å åpne meg tilbake.

Men det må ikke bli hele tiden, eller i hver time. Det blir for mye.

Godt å høre en annens mening

[AnonymBruker]

Jeg har også vært pasient og mister totalt tillitt om behandler blir privat.

Anonymous poster hash: e66ad...482

[AnonymBruker]

Jeg syns også det høres ut om om du kanskje gikk litt over streken her. Det kan være greit å dele enkelte personlige ting med pasienten i en slik setting, men da bør det være av hensyn til pasienten(for å skape tillit), og ikke fordi man føler man trenger det selv.

Anonymous poster hash: 45c3e...653

[AnonymBruker]

Jeg er sykepleier og kontaktsykepleier for studenter. Jeg hadde strøket deg på bakgrunn av denne situasjonen. Du beskriver "at der og da måtte du få det ut" , noe jeg syns ikke er en akseptabel tanke. Det positive er at du tydeligvis har selvinnsikt nok til å reflektere over situasjonen, men hadde nok ikke hjulpet. Du har gått langt over streken, selv som student.

Anonymous poster hash: 526c7...649

[AnonymBruker]

Du behandler altså pasient som terapeut. Utrolig uprofesjonelt...

Anonymous poster hash: b42c6...939

[AnonymBruker]

Jeg er sykepleier og kontaktsykepleier for studenter. Jeg hadde strøket deg på bakgrunn av denne situasjonen. Du beskriver "at der og da måtte du få det ut" , noe jeg syns ikke er en akseptabel tanke. Det positive er at du tydeligvis har selvinnsikt nok til å reflektere over situasjonen, men hadde nok ikke hjulpet. Du har gått langt over streken, selv som student.

Anonymous poster hash: 526c7...649

Er nok dessverre nokså enig i denne... Hadde jeg overhørt denne situasjonen ville jeg sterkt vurdert din egnethet til yrket.. Som sykepleier (og annet helsepersonell) må man gå på jobb og "legge vekk" egne tanker og plager i størst mulig grad og ihvertfall ikke dytte problemene sine over på pasienten! Det er noe som heter profesjonell distanse, man skal vise omsorg og man skal være profesjonell - men ikke være personlig! Den streken gikk du laaaangt over med dette - du satte deg selv først foran pasienten og det er strykgrunnlag.....

Hilsen annen sykepleier...

Anonymous poster hash: 02aa8...49f

[AnonymBruker]

Jeg er selv utdannet sykepleier. Jeg mener det du gjorde var uprofesjonelt.

Du er den profesjonelle i forholdet. Det innebærer å ikke bli "pasienten", noe du på en måte ble i denne situasjonen. Det bryter ned den tilliten pasientene skal ha til helsesystemet.

Man skal balansere mellom nærhet og avstand, og det gjelder å finne en balanse. Man skal ikke være for fjern og utilnærmelig, men samtidig må man ikke belaste pasienten med ubearbeidede personlige opplevelser.

Det er pasienten som trenger en å betro seg til, som kan lytte og og være den trygge omsorgspersonen som pasienten trenger for en periode. Pasienten skal ikke være din terapeut.

Om du sliter så mye at det er fare for at du bryter sammen foran pasienten, synes jeg du skal få en sykemelding. Da må man ta ansvar for situasjonen og innse at man trenger hjelp selv (før man kan hjelpe andre).

Anonymous poster hash: 43cee...b49

[AnonymBruker]

Men du skal ha et lite pluss for at du reflekterer over det i etterkant. Noen hadde ikke en gang jort det. da er det håp. Håper du lærer noe av det - og at kjærlighetslivet ordner seg.

(Samme AB som over)

Anonymous poster hash: 43cee...b49

[Sofie_22]

Det er ikke noen strek.

Gjør hva faen du vil.

Det eneste som kan bremse deg, er kollegaene og fylkeslege.

Reagerte pasienten negativt? Nei? Lykke til å gi en konsekvensetisk argumentasjonsrekke i mot.

JEG ville ikke delt av følelseslivet mitt, og heller valgt løsning nr 1, vennlig distanse, men da hadde du sikkert behov for å prate litt, da...

Det kommer en gang når pasienten er tilbake for n-te gang, og du har faen ikke lyst til å være så familiær, men bare get-on-with-it. Derfor kan du gjøre det vanskeligere for deg selv. Det er en ren praktisk betraktning. Det har ingenting med etikk å gjøre.

Etikk er bare piss.

Men nå jobber jeg med ortopedi, og ikke med tulle-medisin, så jeg vet ikke...

Anonymous poster hash: 44971...0ec

Tulle-medisin? Så du mener at alle ikke har en psykisk helse?

[AnonymBruker]

Fryktelig uproft av deg, men samtidig menneskelig. Alle gjør feil, og du reflekterer tross alt over dette i etterkant. Jeg er selv sykepleier som har gjort mye dumt, det samme har mine kollegaer. Men dette bør selvsagt ikke skje flere ganger, og du bør være bevisst på hvordan du balanserer jobb og privatliv i fremtiden. Hvis du sliter med noe, må du heller skaffe deg hjelp slik at du ikke føler behov for å snakke med pasienter om saken. Du kan snakke med venner, familie, profesjonelle, men ikke med pasienter. En annen ting er at som sykepleier ser man noen ganger ganske sliten ut, og det hender at pasienter kommenterer nettopp det. Mitt råd er at du tenker litt over hvordan du kan møte slike kommentarer på en måte som er høflig, men som ikke går inn på privat område og dermed over grensen for hva du som helsepersonell bør dele av deg selv.

Anonymous poster hash: b66e8...801

[Sofie_22]

Det er ikke noen strek.

Gjør hva faen du vil.

Det eneste som kan bremse deg, er kollegaene og fylkeslege.

Reagerte pasienten negativt? Nei? Lykke til å gi en konsekvensetisk argumentasjonsrekke i mot.

JEG ville ikke delt av følelseslivet mitt, og heller valgt løsning nr 1, vennlig distanse, men da hadde du sikkert behov for å prate litt, da...

Det kommer en gang når pasienten er tilbake for n-te gang, og du har faen ikke lyst til å være så familiær, men bare get-on-with-it. Derfor kan du gjøre det vanskeligere for deg selv. Det er en ren praktisk betraktning. Det har ingenting med etikk å gjøre.

Etikk er bare piss.

Men nå jobber jeg med ortopedi, og ikke med tulle-medisin, så jeg vet ikke...

Anonymous poster hash: 44971...0ec

Håper inderlig du ikke jobber som sykepleier? 😳

[AnonymBruker]

Den 8. november 2013 at 17.08, AnonymBruker skrev:

Det er ikke noen strek.

 

Gjør hva faen du vil.

 

Det eneste som kan bremse deg, er kollegaene og fylkeslege.

 

Reagerte pasienten negativt? Nei? Lykke til å gi en konsekvensetisk argumentasjonsrekke i mot.

 

JEG ville ikke delt av følelseslivet mitt, og heller valgt løsning nr 1, vennlig distanse, men da hadde du sikkert behov for å prate litt, da...

 

Det kommer en gang når pasienten er tilbake for n-te gang, og du har faen ikke lyst til å være så familiær, men bare get-on-with-it. Derfor kan du gjøre det vanskeligere for deg selv. Det er en ren praktisk betraktning. Det har ingenting med etikk å gjøre.

 

Etikk er bare piss.

 

Men nå jobber jeg med ortopedi, og ikke med tulle-medisin, så jeg vet ikke...

 

Anonymous poster hash: 44971...0ec

 

Er ikke enig at etikk bare er piss. Men kan være enig at psykiatri er "tulle-medisin" spesielt for sykepleiere. 

Ser virkelig ikke behovet for å ha så mange sykepleiere og vernepleiere på en psyk.avdeling hvor det kunne vært nesten bare bemannet med hjelpepleiere og assistenter. Skjønner heller ikke hvorfor staten bruker så mye penger på psyk. og da særlig rus. Alle sprekker jo og kommer tilbake hele tiden og forlanger å dra på turen hit og dit på instutisjonens regning, mens somatikken må spare på et jævla plaster fordi det er dårlig med penger. 

Jeg er forøvrig lei av å høre at rusavhengighet som en stakkarslig sykdom. Rusavhengighet er en livsstilssykdom på lik linje med fedme osv. Måtte bare få ut litt frustrasjon. 

TS du gikk kanskje litt over streken, men du har allikevel selvinnsikt noe mange spl mangler

Anonymkode: 7344c...2a9