Hvordan "temme" meg selv?

[AnonymBruker]

Jeg virkelig elsker kjæresten min over alt på jord. Vi har vært sammen i et par år, og før vi ble sammen var jeg vel en lykkejeger - om det er rett ord å bruke. Jeg elsket å reise og finne på ting med venniner, samt. å ta en fest. Var veldig avhengig av frihet og unngikk følelser så godt jeg kunne.

I begynnelsen av forholdet var det som om skuldrene mine senket seg jeg følte at endelig hadde jeg en trygghet og ro i meg som jeg aldri hadde kjent før. Jeg hadde en person som likte meg akkurat som jeg var, både mine gode og dårligere sider. Når han var borte, var jeg omtrent desperat for å møte ham igjen (dette skjulte jeg jo i en viss grad) og jeg var i min egen lille boble sammen med ham i laaang tid.

Nå har vi flyttet sammen, og selv om vi har bodd sammen i annen by i 4-5 måneder, begynner ting å rakne litt i kantene synes jeg. Jeg kjenner ikke lenger det samme savnet i og med at vi er sammen hele tiden - og jeg begynner å kjenne spenningsbehovet på kroppen igjen. Jeg blir litt rebelsk, kranglete og tar meg selv i å tenke at det kan være grønnere på den andre siden. Fornuften kjefter på meg hele tiden, og sier at jeg kan ikke få det bedre. Jeg har jo alt! Det er forsåvidt sant, og jeg elsker han jo! Jeg klarer ikke å se for meg et liv uten han, men jeg er redd for at jeg skal bli styrt ut i store problemer på grunn av behovet jeg har for adrenalin, oppmerksomhet og ja - rett og slett spenning. Vi må gjøre noe, men jeg vet ikke riktig hva..

Anonymous poster hash: 99bce...52a

[Gjest Vevila]

Hvor gammel er du? For meg bedret det seg egentlig ikke før jeg ble gravid, først da "slo jeg meg til ro". Tror det er ganske vanlig å kjenne på dette i begynnelsen av 20årene. Du må nesten tenke grundig gjennom om han forholdet deres er verdt å "kjempe" for, ikke bare pga fornuften sier det, men også hjertet. Så er det mye mulig at du ikke elsker han så mye som du egentlig tror.

[AnonymBruker]

Jeg er bare 19 år, men trodde jeg hadde levd livet rimelig så langt det er mulig når man er 15-18 år. Har hatt myyyye morsomme opplevelser og følte tidligere at det var deilig å slappe av sammen med en man er glad i. Føler fremdeles det, men likevel kjenner jeg på disse følelsene som en ond og en god engel på hver skulder. Vil la den gode vinne, for å si det sånn. Kjæresten min er snar med å komme med krasse påminnelser om hvordan jeg var tidligere om jeg foreslår en fest for oss, en vennetur for meg og lignende. Han stoler vel ikke 100% på meg, men det føler jeg ikke at jeg har gitt noen grunn til! Jeg er jo til å stole på

Anonymous poster hash: 2fa22...38a

[Enyya]

Kan dere ikke finne på spennende ting sammen da? Få ut litt adrenalin med hverandre. Og dere er så unge og må tåle at dere lever livet litt hver for dere også!

[Gjest Vevila]

Kjenner meg utrolig godt igjen i det du føler! Jeg vet desverre ikke helt selv hvordan man får vekk disse "onde" tankene, siden jeg aldri fikk det til selv. Kan se for meg at det bare er noe man "vokser av seg" når man er skikkelig etablert, eller alle vennene er etablert og man ikke har noen å være spontan med lenger

[AnonymBruker]

19 år og samboer? Ikke rart du får klaus. Bryt ut og lev livet, så deg til ro om 10 år heller.

Anonymous poster hash: c76fc...31b

[AnonymBruker]

19 år og samboer? Ikke rart du får klaus. Bryt ut og lev livet, så deg til ro om 10 år heller.

Anonymous poster hash: c76fc...31b

Takk for den støtten..........

Neida. Men jeg er jo glad i gutten! Og jeg vet jo at jeg har det bedre her med han, enn singel og alene i en annen by. Jeg har jo venninner, men de begynner også å "roe seg" litt ned med sine kjærester, og alt er mye tyngre med å være singel. Jeg får jo gjøre alt jeg vil sett borti fra å rote med andre gutter, så det er så merkelig at jeg likevel får den tanken av at jeg kommer til å bli gammel og angre på "alt jeg ikke gjorde". Ja, det er nettopp der det ligger!

Anonymous poster hash: 2fa22...38a

[AnonymBruker]

Kjenner meg mye igjen i det du skriver, ble sammen med han som 18 åring og samboere da jeg var 19. Jeg er også ei jente som elsker fart og spenning, hadde ikke lyst på kjæreste i det hele tatt, helt til jeg møtte han. Jeg slo meg faktisk fort til ro, før han hadde jeg aldri trodd at jeg skulle trives i et forhold.. Likte friheten og gjøre hva jeg vil. Det jeg tror gikk så greit er at han aksepterer meg for den jeg er, kan dra ut på byen så mye jeg vil, venneturer, henge med kompiser osv. Har tatt meg selv i å tenke et par ganger om hvordan livet ville vært som singel, men det er ikke et savn i det hele tatt når jeg tenker på hvor utrolig heldig jeg er som har funnet nettopp han! En å komme hjem til, kose seg på kveldene, bare nyte livet med en fantastisk samboer, strålende fornøyd etter 4 år

Hva med å prøve å "live" opp forholdet? Prøv nye ting, dra på byen sammen, ferier, ikke ta alt så seriøst

Anonymous poster hash: 5a5b3...017

[Gjest Lincoln]

Utrolig komisk når 19-åringer snakker om at de har "levd livet".

Livet ditt er såvidt i gang, og du har så lite erfaring at du forstår det ikke selv engang.

Endret 8. november 2013 av Lincoln