noen stemødre uten egne barn her?

[HappyToughts]

Hei på dere.

Jeg oppsumerer innlegget mitt her:

hvordan takler dere stemorrollen?

Hvordan ta avgjørelse på om jeg ønsker egne barn?

(jeg tror nok jeg hadde fått barn dersom jeg hadde en mann som ikke hadde hatt barn i fra før. så det er urettferdig at jeg tenker at hans barn skal stoppe meg i fra å ønske egne?)

Har fått med meg ryktet om at stemødre ikke er så godt likt her på forumet, så setter pris på bare oppmuntrende og positive tilbakemeldinger, takk:)

Jeg er i mitt første samboerforhold. Han har to barn i fra før, jeg har ingen. Jeg har egentlig aldri vært interessert barn, men det er fordi jeg har vært usikker rundt dem. Dette har kommet seg betraktelig de siste to årene:)

Begge hans unger går på barneskolen.

Jeg synes jeg takler stemorrollen godt. Jeg har bare fått ros, både i fra sambo, hans foreldre, familievernkontoret (her har vi gått av andre grunner, men jeg har snakket litt om stemorrollen) og mine foreldre.

Jeg og min samboer opplever begge bølgedaler ang mitt engasjemang til tider, av og til kobler jeg litt ut....men det synes jeg på en måte må være lov? Jeg har akkuratt fått en ny jobb, og jeg er tross alt "bare" en støtte for ungene, jeg prøver ikke å være en mor nr 2. Det er han som har hovedoppdragerrollen når ungene er hos oss. men jeg forsøker å bidra her også. ikke alltid vi er enige, men vi er flinke til å danne kompromisser.

men samtidig så ser jeg at jeg er litt strengere enn sambo når det gjelder at de skal delta mer i husarbeid osv. Jeg har lest et sted at stemødre uten barn er strengere enn stemødre med barn. kjenner meg igjen her.

det skal sies at ungene er fantastiske. krangler sjeldent, og gjør som de blir bedt om:) de har godtatt meg i fra første møte, og de hører på meg de få gangene jeg må irettesette. så jeg føler meg heldig som har fått akkuratt disse to som stebarn.

Men: Jeg er veldig ambivalent til om jeg vil ha egne barn. nå skal det sies at jeg bekymrer meg en del for ting jeg ikke kjenner til...så jeg ser nok bare arbeidet med en baby.....når jeg først er med veninner som har både en og to små, så kommer alltid den følelsen at det er jo så mye mer enn "arbeid og tidstjuver"! På en side ønsker jeg meg egne barn. men på en annen side så er jeg usikker på om jeg vil, fordi jeg ikke vet hva jeg går til.

Jeg er en av de som har vært singel siden tidlig i 20 årene....så jeg vet at jeg tenker egoistisk med tanke på fritid osv.

Noen stemødre uten egne barn som har det litt som meg? Har dere evt. fått egne barn?

Jeg er så redd for at jeg skal favorisere barnet mitt selv om jeg selvfølgelig ikke ønsker å gjøre det. og at det skal bli problemer siden sambo føler at jeg av og til "kobler litt ut" ang hans barn. og det er FØR vi har eget barn.

Jeg føler egentlig at dette ble et negativt innlegg....det er ikke meningen. Jeg trives veldig godt i mitt nye liv!

noen erfaringer/råd?

[Euphemia]

Jeg har ingen råd å komme med, men jeg er i samme situasjon som deg og ville bare takke for at du tar opp et tema jeg har tenkt en god del på selv.

Mannen min vil gjerne ha barn med meg. Inntil nylig for ett års tid siden var jeg helt sikker på at jeg ønsket barn, men etter at vi ble sammen, og ideen om barn gikk fra å være et helt hypotetisk fremtidsscenario til å bli noe nært og mye mer ekte, har jeg begynt å tenke at jeg kanskje ikke ønsker egne barn.

For min del dreier det seg om at selv om jeg synes ukene med barna (han har 50/50 deling) er herlige – de er virkelig to flotte jenter – så nyter jeg de barnefri ukene veldig. jeg elsker friheten vi har til å bruke tid på hverandre, gjøre ting vi selv har lyst til, ikke bruke hvert øyeblikk og all oppmerksomhet på det barna til enhver tid ønsker.

Slik jeg ser det, har vi nå en drømmesituasjon med det beste fra begge verdener.

På den annen side vet jeg ikke om eggstokkene mine en dag vil begynne å verke. Akkurat nå tenker jeg at jeg skal nyte situasjonen jeg er i, og dersom ønsket om barn virkelig kommer, så tar vi stilling til det da.

(edit: nylig og nylig.)

Endret 8. november 2013 av Euphemia