Moren min går meg på nervene..

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig alltid hatt et godt forhold til min mor, men de siste årene merker jeg at hun irriterer meg mer og mer. Jeg er 22 år og bor fremdeles hjemme pga studier, men holder på å lete etter leilighet.. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fortsatt får bo hjemme, men føler hun ikke skjønner at jeg er voksen og hun ikke kan blande seg/mase/få vite alt. 90% av det hun sier irriterer meg så jeg må anstrenge meg for å ikke være sur eller svare ironisk. Bare jeg hører hun kommer hjem, kjenner jeg det bobler inni meg for da vet jeg at jeg ikke får slappet av lenger. Føler jeg blir bomba med alle mulige spørsmål, og hvis jeg er litt sliten å ligger å ser på tv kommer denne: " Er det noe? Er du syk? Er du lei deg? Hva har skjedd? Skal du ikke jobbe med oppgaven?" Jeg blir irritert, så fortsetter det i " Er du sur? Hva er det daa?". JEG BLIR SPRØ! Hvis vi sitter i stua og ser på tv og telefonen min ringer vil hun alltid vite hvem det var og hva den lurte på. Jeg har flere ganger sagt i fra på en rolig og høflig måte, men synes ikke det virker som hun skjønner det..

Anonymous poster hash: fbd3a...8c3

[AnonymBruker]

Må legge til at jeg alltid får veldig dårlig samvittighet når jeg tar meg selv i å være irritert eller overse henne. Hun er veldig snill, og mener alt godt, men det blir litt i overkant!!

Anonymous poster hash: fbd3a...8c3

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg igjen. Det er da det er på tide å flytte hjemmefra. Foreldre er ikke alltid like flinke til å inne at barna er voksne. Så om man vil bli behandlet som en voksen, må man leve som en (finne et eget sted å bo). Du kan jo i mellomtiden si til moren din at du gjerne vil ha styre ditt eget liv, og ikke stå til regnskap for alt du gjør, bestemme selv når du skal skrive på oppgaven osv.

Anonymous poster hash: 84187...f6d

[AnonymBruker]

Du bor hjemme hos moren din og hun er snill som lar deg bo hjemme i en alder av 22, så du burde for all del ta deg sammen og oppføre deg mot henne. Når du vil ha litt fred, kan du gi henne beskjed om det: "jeg trenger litt alenetid nå." eller "jeg skal gjøre lekser og trenger å være alene for å klare å konsentrere meg."

Anonymous poster hash: ec3cb...fda

[Furstina]

Det är väl dags att flytat hemifrån som någon säger ovan.

Annars kan du bara svara; "det är privat" när det ringer.

Säga till henne: "Tack för att du bryr dig, men det är bra du behöve inte oroa dig. Jag är 22 år och även om jag bor hemma så är jag vuxen och behöver vara lite självständig/i fred/i ro/styra mig själv"

[AnonymBruker]

Du er nok på overtid, få deg egen plass å bo så fort du kan du

Anonymous poster hash: b0212...984

[Avalon]

Noen foreldre er bare slik, uansett hvor gamle barna er og om de bor hjemme eller ei.

Min samboer er 29 år. Har ikke bodd hjemme siden han var 18. Faren ringer x-antall ganger hver dag, "hva har du gjort i dag? Hvor er du? Hva skal du der? Hvem er du med? Har du spist middag? Hva har du spist? Hva skal du i dag?" osv.

Og den mannen der er det umulig å sette på plass. Heldigvis har han iallefall sluttet med å komme kjørende ned til oss når samboer ikke tar telefonen, for å dundre på vinduene til alle tider på døgnet. Stå å banne høyt uten for "HVA I HELVETE? JÆVLA! HAR DE DØDD DER INNE HELLER. FAEEEEEEEN!!!!" osv.

[ViljaH]

Avalon- jeg hadde truet med å få han innlagt på psykiatrisk. Seriøst.

[AnonymBruker]

Når du flytter ut så slutter du å irritere deg

Anonymous poster hash: ba0b8...335

[Avalon]

Avalon- jeg hadde truet med å få han innlagt på psykiatrisk. Seriøst.

Jeg har vurdert det

Men, han er ikke min far. Samboer har prøvd, og har endelig fått igjennom at det å komme ned til oss slik er uaktuelt. Han fortsetter å ringe da.

[Alvina]

Jeg har egentlig alltid hatt et godt forhold til min mor, men de siste årene merker jeg at hun irriterer meg mer og mer. Jeg er 22 år og bor fremdeles hjemme pga studier, men holder på å lete etter leilighet.. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fortsatt får bo hjemme, men føler hun ikke skjønner at jeg er voksen og hun ikke kan blande seg/mase/få vite alt. 90% av det hun sier irriterer meg så jeg må anstrenge meg for å ikke være sur eller svare ironisk. Bare jeg hører hun kommer hjem, kjenner jeg det bobler inni meg for da vet jeg at jeg ikke får slappet av lenger. Føler jeg blir bomba med alle mulige spørsmål, og hvis jeg er litt sliten å ligger å ser på tv kommer denne: " Er det noe? Er du syk? Er du lei deg? Hva har skjedd? Skal du ikke jobbe med oppgaven?" Jeg blir irritert, så fortsetter det i " Er du sur? Hva er det daa?". JEG BLIR SPRØ! Hvis vi sitter i stua og ser på tv og telefonen min ringer vil hun alltid vite hvem det var og hva den lurte på. Jeg har flere ganger sagt i fra på en rolig og høflig måte, men synes ikke det virker som hun skjønner det..

Anonymous poster hash: fbd3a...8c3

BE henne slutte å snuse. Du må gjenta det, men det er ofte det man må. Innse at det er en overgang, sett grenser og si at dette blir for tett og at du mener bla bla bla.

Det vil rense lufta.

be henne slutte være så nysgjerrig. Og ta deg selv i å være det samme, slutt å spørr. Si fra at dette er slitsomt, men det skal ikke vare evig og at dere begge må ta hensyn, men vet, mødre kan være mødre verst.

Endret 8. november 2013 av Alvina