borderline / emosjonellt ustabil pers. forstyrrelse og barnevernet

[lunalita]

hei.

hvor mange mødre/fedre/foreldre har opplevd problemer med det å ha barn, vente barn, bli frattatt ungen pga diagnosen? få seriøse problemer med barnevernet? føles det som barnevernet har stillt opp med troen på deg/dere eller gått imot deg/ dere? savner erfaring fra andre i samme posisjon,

jeg har ingen barn, er heller ikke gravid, men mitt største ønske er å stifte familie,

jeg tviler overhode ikke på mine evner som en ansvarlig god mor, hverken min partner eller min familie, men etter å ha lest om diagnose på nettet mtp barn....det er skremmende lesestoff for meg :frown: !!!

på forhånd takk,

[AnonymBruker]

psychforums.com/borderline-personality

Spør der. EUPF er ikke en allemannsdiagnose, bare et knippe av disse igjen er på KG, og av dem er det nok heller et fåtall som har erfaringer med det du spør om.

Anonymous poster hash: aa3ff...110

[AnonymBruker]

Min mor har borderline, og jeg skulle ønske hun ikke hadde fått lov til å oppdra barn Hun har ødelagt en hel søskenflokk.

Anonymous poster hash: 46d0d...fe9

[AnonymBruker]

De som har denne diagnosen og blitt fratatt barna vil selvsagt si de er urettmessig fratatt barna pga diagnosen. Ingen som har blitt fratatt barna sine vil være villige til å si at det har vært rettferdig vil jeg tro.

Jeg har jobbet i flere saker (uten denne diagnosen) hvor barnevernet har ønsket å flaskene barna i fosterfamilie men hvor fylkesnemnda har sakt nei. I disse sakene har jeg derfor sett at det skal sterk grad av omsorgssvikt til for at fylkesnemnda støtter at foreldrene mister retten på barna sine. I den ene saken var det tydelig snakk om sterk alkoholmisbruk hvor barna havnet i farlige situasjoner og måtte ta vare på seg selv, selv da sa fylkesnemnda nei til fosterfamilieplassering.

Det jeg vil frem til er at det skal mye til for at foreldre fratas foreldreretten. Man får ikke dette bare pga en diagnose, selv om du nok vil finne mange på nett som likeve påstår dette (ingen av dem vil som sagt innse hva de selv har gjort galt). Det er ikke diagnosen i seg selv som avgjør hva barnevernet gjør, men hvordan man fungerer som forelder. Og desverre kan man drikke og være en elendig forelder som kritiserer barnet noe enormt men likevel få lov til å beholde foreldreretten.

Anonymous poster hash: d2d51...42c

[lunalita]

tusen tusen takk for svar!

[lunalita]

...mange mener jeg er feildiagnostifisert mtp borderline diagnosen, så...da får jeg gå en ekstra runde i utredning og forstsette i terapi, så får vi se jeg forhaster meg ikke, og tar heller ingen forhastede valg. derfor spør jeg. har veldig godt forhold til mine nieser og nevøer, itillegg jobba lenge med barn og eldre....tror ikke selv jeg er en ekte borderline, men har trodd jeg har vært det nå i hele 3år, den som ikke erkjenner sin sykdom er iallefall syk mener nå jeg, men min fastsatte diagnose er PTSD. jeg har hunder idag, de er velbalanserte og det pleier ikke hunder å være om eieren er helt klikk...for å si det sånn, hundeeiere forstår hva jeg prater om ;-)

uansett, takk for svar

[AnonymBruker]

Jeg har borderline, og er i tvil om jeg skal få barn. Jeg vil gjerne gi eventuelle barn en bedre oppvekst enn jeg selv fikk. Jeg venter og ser om behandling kan hjelpe før jeg tar noen avgjørelse. Tenk deg godt om, men det er ingen fasitløsning her. Om du er i et stabilt forhold (noe man ofte ikke er med borderline), så taler f

Det for barn. Om du ikke er i stabile forhold, ikke få barn.

Har også hund, og man kan da være en god hundeeier selv med borderline. Jeg har hatt glede av å gå på hundetrening, og kan ikke se at hunden er noe påvirket av diagnosen. Er alltid kjærlig overfor den...

Anonymous poster hash: 8ceba...36a

[lunalita]

Jeg har borderline, og er i tvil om jeg skal få barn. Jeg vil gjerne gi eventuelle barn en bedre oppvekst enn jeg selv fikk. Jeg venter og ser om behandling kan hjelpe før jeg tar noen avgjørelse. Tenk deg godt om, men det er ingen fasitløsning her. Om du er i et stabilt forhold (noe man ofte ikke er med borderline), så taler f

Det for barn. Om du ikke er i stabile forhold, ikke få barn.

Har også hund, og man kan da være en god hundeeier selv med borderline. Jeg har hatt glede av å gå på hundetrening, og kan ikke se at hunden er noe påvirket av diagnosen. Er alltid kjærlig overfor den...

Anonymous poster hash: 8ceba...36a

nesten som å høre om meg selv <3

takk for svar, kan jeg spørre sånn ca hvor gammel du er?

Endret 7. november 2013 av lunalita

[AnonymBruker]

Hva tenker du kan bli vanskelig med å ha barn pga diagnosen. Hva med deg er du redd skal påvirke barnet?

Jeg er til utredning for å se om jeg har ustabil personlighetsforstyrelse og jeg er veldig redd for å få barn. At jeg blir å være en ustabil mamma. Men kjæresten min blir å være en fantastisk pappa, han er også endel år eldre enn meg.

Jeg tenker også at man kanskje kan få litt hjelp og at hvis man er klar over at det kan være litt flere utfordringer pga diagnosen så er man kanskje litt mer forberedt. At man ikke bare hopper i et svangerskap.

Anonymous poster hash: b1d4a...a47

[AnonymBruker]

nesten som å høre på meg selv <3

takk for svar, kan jeg spørre sånn ca hvor gammel du er?

Jeg er i tredveårene, så sånn sett kan jeg ikke vente for lenge om jeg vil ha barn. Men jeg kommer ikke til å prøve før jeg eventuelt blir litt bedre (er i et langvarig forhold). Men for min del kan jeg se for meg et liv uten barn også, jeg har aldri følt at jeg MÅ ha barn for å få noen mening med livet. Så lenge jeg sliter med tanker om jeg orker å leve eller ikke, så velger jeg å ikke få barn, for å si det sånn.

Men det er helt individuelt med slike livsvalg. Om du velger å få barn, ikke vær redd for å søke støtte hos en lege eller psykolog. Man kan også få ekstra oppfølging under svangerskapet psykisk og fysisk. Man kan også få innvilget fostervannsprøve med den diagnosen, selv om man er yngre enn 38 år.

<3

Anonymous poster hash: 8ceba...36a

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at Barnevernet er mer positivt innstilt til en mor som går i terapi og jobber med seg selv, som ikke er redd for å søke støtte, enn en som forsøker å skjule problemene. Så vil anbefale å gjøre det beste ut av det i alle fall. En stabil far kan også være avgjørende.

Tenker at man Med EUP også kan ha en følsomhet som også kan sees som noe positivt. Man vet også hvordan det er å ha det vondt. Om man bearbeider dette, kan det være nyttig senere, også som en støtte som barnet.

Anonymous poster hash: 8ceba...36a

[AnonymBruker]

Jeg jobber i barneverntjenesten, og det er ikke dine psykiske problemer vi vektlegger, men hvordan de utarter seg i omsorgen du gir til barnet ditt.

Anonymous poster hash: 5be34...ad4

[minister-mio]

Prøv å se på deg selv og livet ditt som en helhet, uavhengig av diagnosen.

Hvordan fungerer du? Hvordan er livet ditt?

Du har antakeligvis utfordringer ift. diagnosen din, men det hele de og hele livet ditt som avgjør om du blir en god forelder.