Litt frustasjon fra meg..

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i 7 mnd. Vi har begge barn fra før og vi har det 50/50 begge to, men det er ikke samkjørt. Pga min jobb har jeg ungene mine stort sett hele tiden mens jeg er hjemme. Jeg jobber offhore.

Uansett om tidspunktet vi møttes på ikke var det mest gunstige, så har jeg priotert hvert ledige sekund til han og hans barn. Når jeg en sjelden gang har ungefri har jeg reist ut til han å hjulpet han og bare det for å se han.

Han holder på å bygge på huset sitt nå. Denne jobben startet han med i sommer. Hver dag etter jobb drar han hjem å jobber hjemme. Jeg har full forståelse for at dette må han gjøre, men den jobben hans er problemet. Når han ikke har ungene jobber han fra 6.30 om mårningen frem til kvelden. Han sier det vil bli bedre og at det ikke er sånn det skal være.

Jeg ser han innimellom når vi skal legge oss. Han har komt til meg å sovet i det siste. I går kveld kom han kl 21 og jeg kan ikke huske sist vi hadde så "lang" kveld sammen. Han er naturligvis utslitt når han kommer til meg. Jeg har gjort alt for å hjelpe han og pleie han.

Vi har hatt et par diskusjoner pga mangel på tid sammen. Jeg plages mest med dette og har vært i ferd med å gi opp flere ganger. I dag skal han på en fest med jobben. Noe som er obligatorisk. Han skulle komme innom meg å skifte klær før han dro. Jeg sendte han meld tidligere om han kom litt før og va sammen med meg. Fikk til svar at det ble mest sansynlig kun innom for å skifte klær:/

Jeg har det ikke bra inni meg. Jeg vil så gjerne takle dette. Vi kan ikke gjøre noe sammen enn å kun møtes for korte treff som oftes er sent på kvelden. Han er så travel at det er minimalt med kontakt ellers i løpe av dagen. Jeg føler avstanden blir større og større. Jeg har nok større behov for å ha kontakt og det å flørte + sende kjærlighetsærlkleringer enn det han har. Dette er noe vi har snakket om. Han sier han elsker meg.

Jeg er en voksen dame og med erfaringer i bagasjen. For meg er det ikke nok å bare vite at en mann elsker meg. Han er en fantastisk mann, men frykter at jeg vil alltid sitte å "vente" på han. Han sier at han synst det er trist at han ikke kan være der for meg...

Er det noen som har råd/tips/tilbakemelding til meg? Hadde du taklet å ha det sånn? Hvor lenge dette skal holde på aner jeg ikke, men et par mnd til blir det iallefall.

Han har sagt at han trenger ha meg der når det er så kaotisk i livet hans. Jeg tenker at enten så må jeg legge bort mine egne behov en periode og være der for han uten å kreve noe til bake. Ellers bør jeg gjøre det slutt...

Han har nok mer enn nok med seg selv om dagen. Han greier ikke lage planer enn samme dagen. Det er som oftes på kvelden jeg får vite om han kommer til meg eller ikke. Når han har ungene møtes vi sjelden. Jeg liker ikke å være den som må ta intiativ til å møtes hele veien. Har tatt opp dette med han tidligere. Det å føle seg i inkludert er viktig for meg.

Jeg skjønner at han har mye på seg og da ikke klarer å vise så mye interesse for meg/mitt. Dette er noe som er sårt for meg. Jeg har så masse oppspart kjærlighet å gi og ønsker dele ting me han, men sånn det er nå virker det håløst.

Noen andre som har hatt det sånn? Tiden vil vise om dette er en mann som egentlig ikke tenker over hva som er viktig i et forhold og som sliter å ta hensyn te andre og det å priotere oss..

Anonymous poster hash: e54c1...360

[AnonymBruker]

Virker som om han har veldig mye på tapetet om dagen. Hva jobber han med egentlig? Siden han har så lange dager. Eller er det sånn at han er på jobb om dagen og så jobber på huset om kvelden?

Har egentlig ikke noen råd å gi deg annet enn at du må jo kjenne etter om du føler at du er villig til som du skriver å bare være der for han nå i denne perioden uten å kreve noe særlig og så at det forhåpentligvis bedrer seg. Har du spurt han hvor lenge det vil fortsette å være sånn som det er nå? Han må jo i det minste kunne gi deg noe tidsperspektiv. Virker jo som om dere har ganske fullt opp begge to. Du med jobb i offshore og unger når du er hjemme og han også med sine unger og jobb. Det krever jo litt ekstra feksibilitet fra begge to hvis dere skal få det til å fungere.

Anonymous poster hash: 90b5d...d22

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemelding. Setter stor pris på det. Han jobber lange dager på jobb og drar rett hjem og jobber på huset etterpå. Enkelte dager er han på jobben fra kl 6.30-19. Dette er noe som ikke skal være nødvendig sier han. Han begynnte i ny jobb i aug. Sjefstilling. Uanett han har fast lønn, så han får ikke noe mer betalt så det det er ikke pga pengene han jobber men at han føler han må. De ukene han har barna jobber han kun til kl 15.

Han har holdt på med huset i noen mnd nå. Pga han må ta det på fritiden sin aner han ikke hvor lang tid dette vil ta. Han snakket om at han skulle ha fri til vinteren.

Jeg prioterer all min tid til han. Har tenkt at han kanskje har mer enn nok med seg selv nå og har lite å gi. Vi har hatt et par diskusjoner ang dette i det siste og han sier da at han elsker meg og at han vil ha meg, men at han sliter med å føle at han ikke strekker til. Når jeg er offshore er det ikke måte på hvor mange godord jeg hører fra han, men de forsvinner fort når jeg er hjemme. Dette har gjort at han har gjort meg usikker, men vi har snakket om dette også. Merker at han ikke spør om meg/mitt om dagen og det er det som er mest sårt og at han ikke inkluderer meg i den lille tiden han har til overs. Samtidig er det kanskje pga han er så sliten og har alt for mye på seg. Jeg kan ikke forvente mer fra han sånn som han har det nå har jeg skjønnt. Jeg vil være støttende og forståelseful, men det er enkelere sagt enn gjort.

Anonymous poster hash: e54c1...360