Jeg gir han ingenting lenger

[AnonymBruker]

Jeg har en helt fantastisk mann som jeg nå føler glir litt bort fra meg. Saken er den at jeg det siste halvåret har vært syk. Den freshe, blide og glade damen hans har derfor visnet bort. Han har en krevende jobb, er oppe 5 hver morgen, og ikke hjemme igjen før rundt kl 19, 5 dager i uken. Alikevel har han tatt seg av både unger(som ikke er hans) og hus, og også middagslaging. Før jeg ble syk var vi av den sosiale sorten. Deltok på middager og andre tilstelninger med både jobb og venner. Nå går vi ingen steder, pga sykdomen min. Det livlige sexlivet vårt har også nesten forsvunnet.

Så nå føler jeg at jeg"ødelegger" livet hans, at han fortjener mye mer enn dette. For jeg gir han jo absolutt ingenting lenger Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke kan.

Han er en veldig godt likt mann som damene står i kø for, så det er en enkel sak for han å "slutte i jobben" som hushjelp/sykepleier til fordel for en mer spennende og mindre krevende "jobb".


Vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette. Kanskje jeg trenger noen råd om hvordan jeg kan gi litt tilbake ?

Anonymous poster hash: 30d4c...4ed

[AnonymBruker]

Folk som er glade i hverandre støtter hverandre gjennom sånne vanskelige perioder. Neste gang kan det være du som må gjøre ekstra for ham. Har han gitt uttrykk for at han er lei? Mer enn det som vil være normalt i en så vanskelig situasjon altså?

Fortell ham hvor takknemlig du er og vis ham at du virkelig setter pris på det han gjør!

Anonymous poster hash: 44fca...642

[AnonymBruker]

Folk som er glade i hverandre støtter hverandre gjennom sånne vanskelige perioder. Neste gang kan det være du som må gjøre ekstra for ham. Har han gitt uttrykk for at han er lei? Mer enn det som vil være normalt i en så vanskelig situasjon altså?

Fortell ham hvor takknemlig du er og vis ham at du virkelig setter pris på det han gjør!

Anonymous poster hash: 44fca...642

Han har ikke gjort utrykk for noe i grunnen. Han sier at han skjønner hvorfor ting er som det er, og at han ikke har noe i mot å trå til litt ekstra. Men jeg klarer ikke helt å skjønne at han kan være "fornøyd" med å ha det slik i lengre tid.

Jeg forteller det til han, og vi kommuniserer egentlig godt, men føler alikevel at det ikke er nok.

En annen ting er også at han har et stort ønske om egne barn. Jeg ønkser meg også et barn med han, men har i det siste begynt å tvile på at det er praktisk mulig pga helsen min.

Anonymous poster hash: 30d4c...4ed

[AnonymBruker]

Han har ikke gjort utrykk for noe i grunnen. Han sier at han skjønner hvorfor ting er som det er, og at han ikke har noe i mot å trå til litt ekstra. Men jeg klarer ikke helt å skjønne at han kan være "fornøyd" med å ha det slik i lengre tid.

Jeg forteller det til han, og vi kommuniserer egentlig godt, men føler alikevel at det ikke er nok.

En annen ting er også at han har et stort ønske om egne barn. Jeg ønkser meg også et barn med han, men har i det siste begynt å tvile på at det er praktisk mulig pga helsen min.

Anonymous poster hash: 30d4c...4ed

Du må ikke tenke sånn! I et langt samliv vil alle oppleve vanskelige perioder. Prøv å vise kjærlighet på den måten du kan. Tenk så heldig du er som har en mann som støtter deg! :-)

Anonymous poster hash: 44fca...642

[AnonymBruker]

Jeg og min samboer har gått gjennom det samme men vi endte opp med å gjøre det slutt...Det som skjedde var at han hadde vært syk med ME veldig lenge og han ble rett og slett lei. Det var lettere for ham å slippe å tenke på forholdet. Nå vil jeg ikke se bort i fra at vi ikke blir sammen igjen, men da etter han har blitt friskere og føler han kan ta del i hverdagslivet. Han ønsket også familie men jeg ønsket ikke å få barn med en mann som er syk...Så jeg ser at skal dere få barn så må du bli bedre!

Det som er viktig er at du jobber iherdig med å bli bedre, se om du får den hjelpen du trenger fra NAV. Får et støtte apparat rundt den sykdommen du sliter med (leger, terapi..). Nå er du veldig heldig som har en mann som tar vare på hjemmet, så vis din takknemlighet Viktig at dere har åpen kommunikasjon, slik ikke at ikke han går lei av situasjonen også. Du kan jo få foreldre o.l til å passe barna dine i stedet?

Anonymous poster hash: 83829...662

[nawuraM]

Vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette. Kanskje jeg trenger noen råd om hvordan jeg kan gi litt tilbake ?

Den eneste måten du kan gjøre det på er ved å fikse deg selv. Det er det viktigste, deg selv og din egen tilfredshet. Alle problemer vi har tar vi med oss inn i et forhold og gjør til partnerens problemer også.

[AnonymBruker]

Jeg og min samboer har gått gjennom det samme men vi endte opp med å gjøre det slutt...Det som skjedde var at han hadde vært syk med ME veldig lenge og han ble rett og slett lei. Det var lettere for ham å slippe å tenke på forholdet. Nå vil jeg ikke se bort i fra at vi ikke blir sammen igjen, men da etter han har blitt friskere og føler han kan ta del i hverdagslivet. Han ønsket også familie men jeg ønsket ikke å få barn med en mann som er syk...Så jeg ser at skal dere få barn så må du bli bedre!

Det som er viktig er at du jobber iherdig med å bli bedre, se om du får den hjelpen du trenger fra NAV. Får et støtte apparat rundt den sykdommen du sliter med (leger, terapi..). Nå er du veldig heldig som har en mann som tar vare på hjemmet, så vis din takknemlighet Viktig at dere har åpen kommunikasjon, slik ikke at ikke han går lei av situasjonen også. Du kan jo få foreldre o.l til å passe barna dine i stedet?

Anonymous poster hash: 83829...662

TS

Jeg har flere ganger i mine dårligste perioder sagt at jeg skjønner om han vil gå, og at det er ok. Altså jeg ville blitt helt knust, han betyr alt for meg men nettopp derfor vil jeg la han gå, så jeg slipper å dra han ned med meg. Men det har vist vært uaktuelt for han, heldigvis.

Jeg/vi har litt avlastning en gang i bland når det gjelder barna, men mesteparten av den daglige oppfølgingen faller jo alikevel på han.

Anonymous poster hash: 30d4c...4ed

[Druid]

Jeg har vært igjennom en slik periode som mann:

Slutt å bekymre deg! ta vare på deg selv og jobb med det å bli frisk.

DET er det viktigste du kan gi tilbake til han nå.

Som regel kommer det bedre dager.

[AnonymBruker]

Hva slags sykdom har du egentlig?

Er den kronisk? Eller er det noe du vil bli frisk fra etterhvert?

ME?

Anonymous poster hash: a4a4e...e79

[AnonymBruker]

Jeg har en helt fantastisk mann som jeg nå føler glir litt bort fra meg. Saken er den at jeg det siste halvåret har vært syk. Den freshe, blide og glade damen hans har derfor visnet bort. Han har en krevende jobb, er oppe 5 hver morgen, og ikke hjemme igjen før rundt kl 19, 5 dager i uken. Alikevel har han tatt seg av både unger(som ikke er hans) og hus, og også middagslaging. Før jeg ble syk var vi av den sosiale sorten. Deltok på middager og andre tilstelninger med både jobb og venner. Nå går vi ingen steder, pga sykdomen min. Det livlige sexlivet vårt har også nesten forsvunnet.

Så nå føler jeg at jeg"ødelegger" livet hans, at han fortjener mye mer enn dette. For jeg gir han jo absolutt ingenting lenger Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke kan.

Han er en veldig godt likt mann som damene står i kø for, så det er en enkel sak for han å "slutte i jobben" som hushjelp/sykepleier til fordel for en mer spennende og mindre krevende "jobb".

Vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette. Kanskje jeg trenger noen råd om hvordan jeg kan gi litt tilbake ?

Anonymous poster hash: 30d4c...4ed

Alle kan bli syk. Antagelig vil du komme tilbake til ditt gamle jeg ,og da kan du vise din takknemlighet. både jeg og min mann har vært syke. Vi har vært sykepleiere og hushjelp begge to.Hver sin gang. Når en er syk,så hjelper man hverandre. Da kommer ordene: i gode og vonde dager

Anonymous poster hash: 75d3a...bb4

[AnonymBruker]

TS

Ble kanskje feil å si sykdom. Er skader etter en ulykke og påfølgende operasjon i både hofte og skulder.

Er foreløpig uvist om funksjonsevnen vil bli bedre enn i dag, og også om smertene vil avta.

Anonymous poster hash: 30d4c...4ed

[AnonymBruker]

Alle kan bli syk. Antagelig vil du komme tilbake til ditt gamle jeg ,og da kan du vise din takknemlighet. både jeg og min mann har vært syke. Vi har vært sykepleiere og hushjelp begge to.Hver sin gang. Når en er syk,så hjelper man hverandre. Da kommer ordene: i gode og vonde dager

Anonymous poster hash: 75d3a...bb4

Så bra dere kom dere igjennom det var noen av dere syke over en lang periode?

Jeg er jo enig i at man skal stå sammen uansett, jeg ville aldri forlatt han om situasjonen var snudd. Men alikevel, jeg vil jo ikke at han skal være "stuck" her med meg, og ikke få det livet han drømmer om og fortjener.

Anonymous poster hash: 30d4c...4ed

[AnonymBruker]

Jeg har en helt fantastisk mann som jeg nå føler glir litt bort fra meg. Saken er den at jeg det siste halvåret har vært syk. Den freshe, blide og glade damen hans har derfor visnet bort. Han har en krevende jobb, er oppe 5 hver morgen, og ikke hjemme igjen før rundt kl 19, 5 dager i uken. Alikevel har han tatt seg av både unger(som ikke er hans) og hus, og også middagslaging. Før jeg ble syk var vi av den sosiale sorten. Deltok på middager og andre tilstelninger med både jobb og venner. Nå går vi ingen steder, pga sykdomen min. Det livlige sexlivet vårt har også nesten forsvunnet.

Så nå føler jeg at jeg"ødelegger" livet hans, at han fortjener mye mer enn dette. For jeg gir han jo absolutt ingenting lenger Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke kan.

Han er en veldig godt likt mann som damene står i kø for, så det er en enkel sak for han å "slutte i jobben" som hushjelp/sykepleier til fordel for en mer spennende og mindre krevende "jobb".

Vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette. Kanskje jeg trenger noen råd om hvordan jeg kan gi litt tilbake ?

Anonymous poster hash: 30d4c...4ed

Hva slags sykdom har du, er du på bedringens vei, sånn at dere kan se frem mot det? Der det er kjærlighet, støtter en hverandre, vær glad du har en sånn mann, og det er fint av deg å tenke på han. Han liker helt sikkert å høre du er stolt av han.

Anonymous poster hash: 77ccc...393