ADHD og dårlig oppførsel

[AnonymBruker]

En gutt i klassen til mitt barn i 5. klasse har diagnosen ADHD. Han kommer ofte i konflikter med de andre i klassen. Når det er episoder med mobbing, så er han som oftest med. Han kan starte det selv, eller bli dratt med av andre.

Dette medfører selvsagt at det er vanskelig for han å få venner. Gutten min vil ikke være med han fordi det som regel blir bråk. Han blir sett på som slem av de andre. Vi voksne som ser dette syns det er leit, da vi skjønner mer av hva som ligger bak. Vi har prøvd å invitere denne gutten hjem til oss og det går bra så lenge det bare er to gutter sammen. Men kommer det flere, blir det ofte bråk.

Gutten min er lei av denne gutten. Og jeg som mor får dårlig samvittighet fordi vi ikke har gjort nok. Men vil ikke påtvinge dette på min sønn heller.

Foreldrene forklarer dårlig oppførsel med diagnose, og jeg skjønner at det er kjempevanskelig for dem. Men likevel så må den dårlig oppførselen tas tak i og gjørs noe med.

Er det noen som har erfaringer de kan dele om samme problematikk?

Anonymous poster hash: c34ba...eba

[AnonymBruker]

Får han medisiner? Bra at dere ønsker å være med han, for alle trenger venner. Dumt at det blir konflikter, men kanskje prøve å forklare barna at han har en diagnose som gjør han slik?

Anonymous poster hash: ab729...1df

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om han får medisiner. Barna forstår veldig godt at det er ADHD som gjør at han oppfører seg dumt. Men de må jo forholde seg til det han gjør uavhengig av diagnose.

Anonymous poster hash: c34ba...eba

[AnonymBruker]

Som mor til ADHD barn (voksen nå) så kjenner jeg igjen dette. Ang.medisiner, så var ikke dette noe de fikk i en fei. Det tar tid å utrede osv. Så er det noen som sår tvil,og diagnosen kom altfor sent. Det ødela veldig mye.

Barnet var det skjønneste barn. Omsorgsfull, sosial,snill og hjelpsom. Så kom disse " anfallene". Det var raseri,frekkhet,slossing og alt annet som fulgte med. Urokråke,og dessverre så andre på barnet som et problembarn. Dårlig konsentrasjon på skolen førte til uroligheter i klassen. Sinne da ting ble misforstått, glemte osv.

Dessverre fulgte det med mobbing fra de andre barna, men siden ungen var slik så ble det aldri tatt nok fatt i.

Det gikk alltid kjempegreit når de var tosammen,kom unge nr tre så gikk det galt.

Jeg syns du skal oppfordre barnet ditt til å ta kontakt med medeleven. Inviter hjem.

Senere fikk jeg kontakt med et annet ADHD barn. Det var i klassen til mitt andre barn som ikke har denne diagnosen. Ungen var "utfryst" av både elever og foreldre. Jeg ba ungen hjem til oss. Ungen var nærmest sjokkert over å bli bedt. Ungen var vant med at ingen ville ha noe med han å gjøre. Herlig unge.

Jeg viste hvordan det var. Jeg ville ikke få høre når ungene ble voksen at det var en som var utelatt.

Anonymous poster hash: 37a66...2df

[AnonymBruker]

Som mor til ADHD barn (voksen nå) så kjenner jeg igjen dette. Ang.medisiner, så var ikke dette noe de fikk i en fei. Det tar tid å utrede osv. Så er det noen som sår tvil,og diagnosen kom altfor sent. Det ødela veldig mye.

Barnet var det skjønneste barn. Omsorgsfull, sosial,snill og hjelpsom. Så kom disse " anfallene". Det var raseri,frekkhet,slossing og alt annet som fulgte med. Urokråke,og dessverre så andre på barnet som et problembarn. Dårlig konsentrasjon på skolen førte til uroligheter i klassen. Sinne da ting ble misforstått, glemte osv.

Dessverre fulgte det med mobbing fra de andre barna, men siden ungen var slik så ble det aldri tatt nok fatt i.

Det gikk alltid kjempegreit når de var tosammen,kom unge nr tre så gikk det galt.

Jeg syns du skal oppfordre barnet ditt til å ta kontakt med medeleven. Inviter hjem.

Senere fikk jeg kontakt med et annet ADHD barn. Det var i klassen til mitt andre barn som ikke har denne diagnosen. Ungen var "utfryst" av både elever og foreldre. Jeg ba ungen hjem til oss. Ungen var nærmest sjokkert over å bli bedt. Ungen var vant med at ingen ville ha noe med han å gjøre. Herlig unge.

Jeg viste hvordan det var. Jeg ville ikke få høre når ungene ble voksen at det var en som var utelatt.

Anonymous poster hash: 37a66...2df

Mener ikke å kuppe tråden nå, men det er jo på sett og vis relevant for TS også, kanskje. Men jeg lurer på hvordan man burde gjøre det ifht oppdragelse av barn med ADHD. Min kjære har en lillesøster med ADHD, hun er verdens skjønneste unge når foreldrene ikke er i nærheten, men i det øyeblikket hun får ferten av foreldrene blir hun tidenes drittunge. Det er hyling og skriking fra morgen til kveld, vil ikke spise mat, vil ikke gjøre ditt, vil ikke gjøre datt. Hun har hele familien rundt lillefingeren, og foreldrene gjør ingenting med det. Hvis hun gjør noe galt så må de si i fra femti ganger før det blir reaksjoner, og da ender det som regel i grining, og når hun griner og får et raserianfall så får hun jo det hun vil ha for å beholde en viss husfred. Hvis hun vil kan hun leve på kake og godteri, fordi hun nekter å spise vanlig mat, og foreldrene orker ikke de uendelige kampene mer.. Hvis vi snakker med hverandre blir hun kjempesint og hyler og skriker og slår for å få oppmerksomheten, og jeg har nådd det punktet hvor jeg rett og slett ikke ORKER å bli med kjæresten min på besøk der mer fordi jeg er så utmattet etter bare noen timer at jeg selv har lyst til å legge meg ned og grine..

Så spørsmålet er egentlig hvordan håndtere en bortskjemt unge med ADHD? La ungen få viljen sin? Være streng hele tiden? Kjefte og smelle? Ikke si noe? Og hva kan jeg som utenforstående som bare er til stede innimellom gjøre for å hjelpe foreldrene? Som sagt, jenta er herlig, men hun er veldig borskjemt og vant til å få viljen sin i tillegg til at hun nå blir litt ekstra dullet med fordi hun har fått diagnosen ADHD.

Anonymous poster hash: a4384...c7e

[AnonymBruker]

Min erfaring er at barn godt kan oppføre seg bra selv om de har en ADHD-diagnose. I hvert fall hvis de er medisinert. Vår gutt hadde en del problemer sosialt før medisineringen ko igang da han var ni år. Likevel oppførte han seg som oftest veldig ok hjemme hos venner. Det var på skolen, og sammen med mange barn, der voksne kanskje ikke alltid hadde helt oversikt og kontroll at det gikk galt.

Etter at han ble medisinert har dette med oppførsel snudd veldig. Han har mange venner, og han er sjelden i bråk på skolen eller med venner på fritiden. Venners foreldre skryter av en fin og veloppdragen gutt. Det skal dog sies at han bruker mange krefter på å holde seg "på matta" på skolen og hjemme hos venner. Når han er hjemme, og da særlig på ettermiddagen, etter å ha tatt seg sammen en hel dag, kan han bli nokså utagerende. Men vi håndterer det, og er bare veldig glade for at han greier seg så godt sosial utenfor hjemmet.

Vi ble tidlig klar over at gutten vår antagelig kom til å få denne diagnosen. Det har vært en stor utfordring å oppdra et barn med ADHD, og det er det til tider fortsatt. Det som er helt klart, er at et barn med denne diagnosen trenger tydelige rammer å forholde seg til. Man må være svært konsekvent, nærmest rigid, i oppdragelsen, hvis ikke opplever man raskt at ting sklir ut. Man gjør ikke disse barna noen tjeneste ved å være ettergivende og inkonsekvent i sin oppdragelse av dem.

Anonymous poster hash: e5044...675

[AnonymBruker]

Jeg har ADHD selv, søsteren min og flere av søskenbarna mine har det. Ingen av oss har dårlig oppførsel selvom vi alle sliter med denne diagnosen. Det er forskjell på diagnosen og holdninger, hvor holdninger er det som skaper dårlig oppførsel.

Anonymous poster hash: bcb12...5b1

[Gjest RompeRusk]

Jeg har ADHD selv, søsteren min og flere av søskenbarna mine har det. Ingen av oss har dårlig oppførsel selvom vi alle sliter med denne diagnosen. Det er forskjell på diagnosen og holdninger, hvor holdninger er det som skaper dårlig oppførsel.

Anonymous poster hash: bcb12...5b1

det er ikke add dere har da? Jenter med adhd-diagnose har ofte andre symptomer enn gutter

[AnonymBruker]

Det er kjempefint at du som forelder bryr deg om denne gutten og ønsker å inkludere ham. Når det er sagt, ikke press ham på sønnen din. Sønnen din ser hva denne gutten fører med seg, og er klok nok til å holde seg litt unna. Ja, man kan forklare at han har en sykdom osv, men handlingene og bråket er jo der, og det må sønnen din få lov til å velge bort. Dere kan be gutten i bursdager og større sammenkomster, men ikke tving sønnen din til å ha med han hjem osv. Barn skal få velge venner selv.

Anonymous poster hash: a263f...c27