Føler meg ikke trygg..

[AnonymBruker]

Jeg har en helt fantastisk samboer. Litt for fantastisk til tider, føler jeg. Det er nesten sånn at jeg noen ganger tenker at han er for god til å være sann. Jeg har hatt et par faste forhold tidligere, og helt ærlig tror jeg det er det som er hovedproblemet. Absolutt alle jeg har vært sammen med, holdt på med eller i det hele tatt hatt noe med å gjøre har enten vært utro, eller droppet meg som om han aldri har kjent meg.

Jeg sliter veldig med dette. På grunn av noen andre hendelser også har jeg store problemer med å stole på menn, noe som nå går ut over kjæresten. Og han fortjener det virkelig ikke, for han har ikke gjort noe annet enn å være helt fantastisk mot meg. Jeg kjenner at jeg sliter med at han går på jobbfester, fordi jeg vet med sikkerhet at han har god kontakt med ei ekstremt søt jente der. Hva om de holder på bak ryggen min? Jeg hater at han går på byen alene, for jeg vet at han blir skikkelig full hver gang, og glemmer nesten alt. Sjansen for å treffe på ei han har hatt en del med å gjøre tidligere, som det har vært en del tull og usikkerhet med er også stor, siden vi ikke akkurat bor på verdens største plass. Jeg har en så vanvittig teit tankegang om at alle andre har vært utro, hvorfor skal ikke han være det?

Jeg prøver så hardt å stole på ham, og han har ikke gjort noe annet enn å gi meg hundrevis av grunner til det. Enda sliter jeg. Jeg føler meg ikke trygg i det hele tatt. Men tanken på et liv uten ham, det gjør meg rett og slett kvalm. For innerst inne er jeg lykkelig. Veldig lykkelig!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han vet at jeg sliter med å stole på menn generelt, og han tar veldig hensyn til dette. Han er sjelden på byen alene, er helt ærlig om absolutt alt og gjør alt han kan for at jeg skal stole på ham. Så hvorfor er det så forbanna vanskelig? Hvorfor har jeg lyst å gråte meg i søvn når han ikke er der? Og hva kan jeg gjøre for å skjerpe meg, før jeg ødelegger forholdet? For han fortjener VIRKELIG ikke dette fra meg, så god som han er!

Anonymous poster hash: 218c8...61a

[AnonymBruker]

Jeg har en helt fantastisk samboer. Litt for fantastisk til tider, føler jeg. Det er nesten sånn at jeg noen ganger tenker at han er for god til å være sann. Jeg har hatt et par faste forhold tidligere, og helt ærlig tror jeg det er det som er hovedproblemet. Absolutt alle jeg har vært sammen med, holdt på med eller i det hele tatt hatt noe med å gjøre har enten vært utro, eller droppet meg som om han aldri har kjent meg.

Jeg sliter veldig med dette. På grunn av noen andre hendelser også har jeg store problemer med å stole på menn, noe som nå går ut over kjæresten. Og han fortjener det virkelig ikke, for han har ikke gjort noe annet enn å være helt fantastisk mot meg. Jeg kjenner at jeg sliter med at han går på jobbfester, fordi jeg vet med sikkerhet at han har god kontakt med ei ekstremt søt jente der. Hva om de holder på bak ryggen min? Jeg hater at han går på byen alene, for jeg vet at han blir skikkelig full hver gang, og glemmer nesten alt. Sjansen for å treffe på ei han har hatt en del med å gjøre tidligere, som det har vært en del tull og usikkerhet med er også stor, siden vi ikke akkurat bor på verdens største plass. Jeg har en så vanvittig teit tankegang om at alle andre har vært utro, hvorfor skal ikke han være det?

Jeg prøver så hardt å stole på ham, og han har ikke gjort noe annet enn å gi meg hundrevis av grunner til det. Enda sliter jeg. Jeg føler meg ikke trygg i det hele tatt. Men tanken på et liv uten ham, det gjør meg rett og slett kvalm. For innerst inne er jeg lykkelig. Veldig lykkelig!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han vet at jeg sliter med å stole på menn generelt, og han tar veldig hensyn til dette. Han er sjelden på byen alene, er helt ærlig om absolutt alt og gjør alt han kan for at jeg skal stole på ham. Så hvorfor er det så forbanna vanskelig? Hvorfor har jeg lyst å gråte meg i søvn når han ikke er der? Og hva kan jeg gjøre for å skjerpe meg, før jeg ødelegger forholdet? For han fortjener VIRKELIG ikke dette fra meg, så god som han er!

Anonymous poster hash: 218c8...61a

Sitter her med en stor klump i halsen, jeg vet akkurat hvordan du har det! Typen min er en drøm, og han er min bestevenn! Men han har kontakt over sosiale medier med en søt venninne, og uansett hvor ærlig han er, og hvor mange ganger han forsikrer meg om at han bare elsker meg, så klarer jeg ikke å slutte å tenke på det. De har kjent hverandre før vi ble sammen, så det er ingen grunn til å være beskymret sånn egentlig (i tillegg hadde hun kjæreste helt frem til nylig). Men jeg viste ikke om henne før de siste månende, og føler at det er nå i det siste hun på en måte har komt inn i bildet, for å si det sånn. Og hver gang jeg ser noe aktivitet fra hennes side, får jeg lyst å gråte. Jeg hater tanken på at hun skal snakke med ham, jeg kan ikke noe for det.. Jeg er bare redd for at de skal bli sikkelig nære venner, at hun skal være der hvis vi krangler (noe vi nesten aldri gjør, men likevel), og at hun skal ha baktanker han ikke er klar over. Ååå, jeg tenker så alt for mye. Det er bare det at jeg elsker kjæresten min så høyt, at et liv uten han gjør at magen min vrenger seg helt. Jeg klarer ikke fokusere på noe annet på flere timer, før jeg har fått snakket ut om det.. Hater å være sånn :-(

Anonymous poster hash: 0a882...af3

[AnonymBruker]

Har dere fortalt disse tingene til kjærestene deres? Personlig synes jeg at alt av slike ting er enklere å håndtere når man vet om det. Om ei venninne f.eks. kommer å sier at i dag er hun ekstra irritabel pga. XXX, ja, så tar jeg liksom ikke så tungt på at hun er irritabel og lar det gå utover meg om jeg vet hva som er årsaken. Det er vel her forståelse kommer inn.

Anonymous poster hash: 65779...b33

[vanillaswirl]

Klart er det vanskelig når du har blitt bedratt så mange ganger.

Det eneste som hjelper er å snakke om det, og han må bare fortsette å være flink til å vise at han bryr seg.

Samboeren min er/var også sånn. Veldig redd for at jeg skal finne noen andre når jeg er ute på byen, da han har opplevd utroskap i sitt forrige forhold.

Det hjalp for han å prate om det så mye han trengte, og jeg har vært flink til å sende fine meldinger til han når jeg har vært ute,og generelt vise at han er den eneste for meg, noe som har hjulpet han veldig. Han er ikke så urolig nå lenger når jeg er ute,men passer fortsatt litt på å sende han en melding som viser at jeg tenker på han selvom jeg er ute Vet ikke om kjæresten din gjør det, men kan tenke meg at det kanskje hadde fått deg til å føle deg litt bedre om du er veldig utafor når han er borte?

Du må bare ta tiden til hjelp,og prate om det, så vil du kunne klare å stole på han

[AnonymBruker]

Du må bare akseptere at det er en del av det å være i forhold, at det er en risiko for at det tar slutt. Du får ingen garanti mot det, men det er ikke noe poeng å ta sorgen på forskudd. Da kan det bli en selvoppfyllende profeti, vet du. Så ikke ødelegg for deg selv med denne sjalusien.

Anonymous poster hash: 5efed...575

[AnonymBruker]

Klart er det vanskelig når du har blitt bedratt så mange ganger.

Det eneste som hjelper er å snakke om det, og han må bare fortsette å være flink til å vise at han bryr seg.

Samboeren min er/var også sånn. Veldig redd for at jeg skal finne noen andre når jeg er ute på byen, da han har opplevd utroskap i sitt forrige forhold.

Det hjalp for han å prate om det så mye han trengte, og jeg har vært flink til å sende fine meldinger til han når jeg har vært ute,og generelt vise at han er den eneste for meg, noe som har hjulpet han veldig. Han er ikke så urolig nå lenger når jeg er ute,men passer fortsatt litt på å sende han en melding som viser at jeg tenker på han selvom jeg er ute Vet ikke om kjæresten din gjør det, men kan tenke meg at det kanskje hadde fått deg til å føle deg litt bedre om du er veldig utafor når han er borte?

Du må bare ta tiden til hjelp,og prate om det, så vil du kunne klare å stole på han

Jeg prøver å snakke med han om det, men helt ærlig synes jeg det er forferdelig vanskelig. Jeg er redd for at han rett og slett skal bli lei. Det er spesielt en jente vi har snakket veldig mye om, som virkelig har plaget meg, fordi jeg vet at det var noe på gang der tidligere, og han holdt det skjult for meg. Ikke forstår jeg hvorfor han ikke bare kunne fortelle meg at de holdt på før vi ble sammen.. Jeg tror nettopp den episoden har hjulpet veldig til at tillitsproblemene har oppstått. Han har liksom holdt en ting skjult for meg - hvorfor ikke flere, liksom?

Han er ikke særlig flink å sende meldinger når vi ikke er sammen, nei. Som regel er det jeg som tar kontakt med han, og da er det oftest bare en god natt-melding.. Nå er han ikke ofte borte, nettopp fordi han vet at det plager meg. Han forstår akkurat den heldigvis.

Jeg vil ikke ødelegge med sjalusien min. Men jeg aner ikke hva jeg kan gjøre! Jeg har aldri i mitt liv vært sjalu før. Men jeg har heller aldri vært så forelsket som det jeg er nå. Jeg har aldri opplevd at jeg blir mer forelsket for hver dag som går. Jeg er så redd for å miste ham, og jeg frykter at nettopp denne redselen er den som kommer til å ødelegge alt til slutt...

ts

Anonymous poster hash: 218c8...61a

[AnonymBruker]

Kjære deg TS, dette var som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg har også blitt bedratt av alle jeg har vært i et forhold med, og har blitt valgt bort, tråkket på og såret så inderlig at det rett og slett har skapt en del "arr på sjelen", for å si det med en klisje. For min del er det viktig å holde fast i to ting - min nåværende samboer har aldri gjort noe mot meg som tilsier at jeg ikke kan stole på han, noe som betyr at mitt tillits- og usikkerhetsproblem ligger i meg, det har ikke noe med han å gjøre. Derfor må det også gå så lite som mulig utover han, og jeg er veldig streng med meg selv når det gjelder å ikke legge begrensninger på han fordi jeg er redd. Det betyr at han skal på jobbtur en helg til et typisk partysted, jeg vet han kommer til å drikke seg så full at han ikke husker noe dagen etterpå, og jeg VET jeg kommer til å ha det vondt hjemme mens han er borte. Men det er litt som å anerkjenne spøkelset i rommet - å si til meg selv at "jepp, nå er du redd, nå har du det vondt og nå er alt fælt - sånn er det" gjør at jeg klarer å slappe litt mer av også. For jeg vet jo at om han vil velge å være utro mot meg så er ikke det på grunn av eller på tross av noe jeg gjør, det er et valg han tar. Å snakke veldig mye om det, legge begrensninger på han og så videre sikrer deg ikke fra å oppleve utroskap igjen. Hvis man vil oppleve kjærlighet må man også tørre å ta sjansen på å bli såret. Men fy søren, så vondt og vanskelig det er ... Helt forferdelig vondt faktisk

Anonymous poster hash: 28ad8...c99

[AnonymBruker]

Du må gjøre deg mindre avhengig av han. Og det er feil at han skal holde seg hjemme fordi det plager deg at han er borte. Du virker litt som hunden hans med separasjonangst.

Anonymous poster hash: 5efed...575

[Steinar40]

Kanskje det er like greit å innse at man faktisk ikke kan stole på andre folk?

[AnonymBruker]

Kanskje litt feil å si at jeg er glad for at jeg ikke er alene med dette problemet! Trist at andre også må slite med sånne følelser og ha gått igjennom alt dette, for dette er faktisk ikke noe jeg unner min verste fiende engang (og hun tåler jeg virkelig ikke trynet på!!).

Det har aldri skjedd at jeg har nektet han å gjøre noe som helst. Det er helt og holdent hans valg å holde seg hjemme, bare så det er sagt. Det har faktisk skjedd at jeg har "tvunget" han til å gå ut, til tross for at jeg vet at det vil gjøre vondt. Dette fordi jeg igjen er livredd for at vennene hans skal se på meg som "hu som ødela han", om dere skjønner. Det er så vanskelig, det her.

Ja, jeg er nok avhengig av ham. Rett og slett fordi jeg er så sinnsykt forelsket, og kan virkelig ikke se for meg et liv uten ham. Vi har alt planlagt av fremtidsplaner osv. Vi har kjøpt leilighet sammen, og alt tilsier at han vil ha meg - og bare meg. Som sagt så har jeg absolutt INGEN grunn til å føle det som jeg gjør.

Tusen takk for tipsene AB over her. Jeg skal virkelig prøve å bare akseptere det og gjøre som du neste gang!

Håper vi klarer det til slutt begge to!

ts

Anonymous poster hash: 7d93e...e3f

[AnonymBruker]

Jeg er AB fra rett over her, og jeg synes du er flink jeg! Jeg vet nøyaktig hvor vanskelig det er ... Jeg håper virkelig dette er noe vi kan komme over etter hvert jeg også, for det er virkelig en forferdelig vond, altoppslukende følelse som ødelegger MYE for meg. Enig med deg, jeg ville ikke unnet min verste fiende det engang. At jeg aksepterer det er vel å ta litt hardt i, men jeg jobber i alle fall veldig hardt med å gjøre det! Goood klem til deg!!

Anonymous poster hash: 28ad8...c99