Han er den eneste jeg har. Nå tar det slutt - på mitt initiativ

[AnonymBruker]

Nå har jeg egentlig behov for å "skrive av meg" litt. Vi ble kjent for ganske lang tid siden og brukte god tid før det ble til et forhold. Han var snill, men ikke "for" snill, eller særlig romantisk, og jeg så ingen spesielle faresignaler. Vi ble sammen, og det tok ikke så lang tid før han begynte å utnytte meg(ønsker ikke å spesifisere hvordan, i tilfelle noen som kjenner ham leser dette.) Til å begynne med tenkte jeg lite på det, og unnskyldte det med at han bare hadde sine behov og problemer. Jeg var svært glad i ham.

Han fortsatte å utnytte meg, men var også snill og god. Jeg var like glad i ham, men det lurte en del spørsmålstegn i bakhodet mitt. Så begynte han å "forsvinne" fra meg i kortere perioder uten forvarsel(vi er særboere, om ikke det sier seg selv i teksten). Under disse periodene ble jeg mer sikker på at noe var galt. Jeg tok tak i ham og uttrykte mine bekymringer, foreslo at vi begge kunne strekke oss mer. Han svarte med å forsvinne igjen. Nå har jeg bestemt meg. Fra nå av er det virkelig slutt.

Problemet er at jeg tydeligvis har sterke følelser for ham fortsatt. Dersom han skulle trenge meg, er jeg ikke sikker på om jeg har hjerte til å avvise ham. Jeg sliter med både psykiske og fysiske problemer, deriblant angst. Jeg er også svært ensom, har liten familie og ikke så mye kontakt med dem. Har ingen venninner, og han var den eneste virkelige vennen jeg hadde.

Jeg er svært sliten nå, og ligger nede for telling. Vet ikke om det er forholdet eller bruddet som har vært tyngst. Jeg slites mellom å føle at jeg har gjort noe veldig dumt, og at jeg har gjort noe veldig lurt. Er det noen som har råd, støtte, eller lignende erfaringer?

Anonymous poster hash: 6968a...771

[Glitnir]

Du har sannsynligvis gjort noe veldig lurt. Når han er unnvikende, får deg til å føle deg utrygg og utnytter deg, har du det bedre uten ham. At du tviler er ikke så rart, de fleste vil gjøre det i en slik situasjon - han har jo selvsagt tilført deg mye godt også, men om du hadde fortsatt sammen med ham hadde sannsynligvis også det vonde holdt frem. Stol på at du har gjort det rette valget.

[Krinoline]

Du har gjort noe lurt. Det høres ut som at du trenger å bygge deg selv opp en periode, gjøre støttende og utviklende ting for DEG, finne ut hva som gir deg glede - og så stake ut en ny kurs. Ikke lurt å blande inn en annen person nå, som attpåtil gjør deg utrygg og ustabil i følelsene. Alenetid nå vil gjøre deg godt. Etterhvert kan du ta tak i noen, en venninne fra fortiden kanskje, strekke ut litt til andre. Men en ting av gangen. Er helt sikker på at valget ditt vil gjøre deg godt!

[AnonymBruker]

Takk, begge to. Fornuften sa at det var dette jeg måtte gjøre, men jeg savner ham allerede...

Anonymous poster hash: 6968a...771

[AnonymBruker]

Nå har jeg egentlig behov for å "skrive av meg" litt. Vi ble kjent for ganske lang tid siden og brukte god tid før det ble til et forhold. Han var snill, men ikke "for" snill, eller særlig romantisk, og jeg så ingen spesielle faresignaler. Vi ble sammen, og det tok ikke så lang tid før han begynte å utnytte meg(ønsker ikke å spesifisere hvordan, i tilfelle noen som kjenner ham leser dette.) Til å begynne med tenkte jeg lite på det, og unnskyldte det med at han bare hadde sine behov og problemer. Jeg var svært glad i ham.

Han fortsatte å utnytte meg, men var også snill og god. Jeg var like glad i ham, men det lurte en del spørsmålstegn i bakhodet mitt. Så begynte han å "forsvinne" fra meg i kortere perioder uten forvarsel(vi er særboere, om ikke det sier seg selv i teksten). Under disse periodene ble jeg mer sikker på at noe var galt. Jeg tok tak i ham og uttrykte mine bekymringer, foreslo at vi begge kunne strekke oss mer. Han svarte med å forsvinne igjen. Nå har jeg bestemt meg. Fra nå av er det virkelig slutt.

Problemet er at jeg tydeligvis har sterke følelser for ham fortsatt. Dersom han skulle trenge meg, er jeg ikke sikker på om jeg har hjerte til å avvise ham. Jeg sliter med både psykiske og fysiske problemer, deriblant angst. Jeg er også svært ensom, har liten familie og ikke så mye kontakt med dem. Har ingen venninner, og han var den eneste virkelige vennen jeg hadde.

Jeg er svært sliten nå, og ligger nede for telling. Vet ikke om det er forholdet eller bruddet som har vært tyngst. Jeg slites mellom å føle at jeg har gjort noe veldig dumt, og at jeg har gjort noe veldig lurt. Er det noen som har råd, støtte, eller lignende erfaringer?

Anonymous poster hash: 6968a...771

Dette er som å lese om meg! Akkurat likt! Du er ikke alene ts, det er nok flere enn du og meg som har det sånn. Jeg har også gjort det slutt, og jeg tenker som deg. Men samtidig tenker jeg at jeg var da alene før og klarte meg bra da også. Så jeg skal nok klare meg bra fremover også. Det er jeg sikker på at du også vil.

Anonymous poster hash: f55a9...847

[AnonymBruker]

Nå har jeg egentlig behov for å "skrive av meg" litt. Vi ble kjent for ganske lang tid siden og brukte god tid før det ble til et forhold. Han var snill, men ikke "for" snill, eller særlig romantisk, og jeg så ingen spesielle faresignaler. Vi ble sammen, og det tok ikke så lang tid før han begynte å utnytte meg(ønsker ikke å spesifisere hvordan, i tilfelle noen som kjenner ham leser dette.) Til å begynne med tenkte jeg lite på det, og unnskyldte det med at han bare hadde sine behov og problemer. Jeg var svært glad i ham.

Han fortsatte å utnytte meg, men var også snill og god. Jeg var like glad i ham, men det lurte en del spørsmålstegn i bakhodet mitt. Så begynte han å "forsvinne" fra meg i kortere perioder uten forvarsel(vi er særboere, om ikke det sier seg selv i teksten). Under disse periodene ble jeg mer sikker på at noe var galt. Jeg tok tak i ham og uttrykte mine bekymringer, foreslo at vi begge kunne strekke oss mer. Han svarte med å forsvinne igjen. Nå har jeg bestemt meg. Fra nå av er det virkelig slutt.

Problemet er at jeg tydeligvis har sterke følelser for ham fortsatt. Dersom han skulle trenge meg, er jeg ikke sikker på om jeg har hjerte til å avvise ham. Jeg sliter med både psykiske og fysiske problemer, deriblant angst. Jeg er også svært ensom, har liten familie og ikke så mye kontakt med dem. Har ingen venninner, og han var den eneste virkelige vennen jeg hadde.

Jeg er svært sliten nå, og ligger nede for telling. Vet ikke om det er forholdet eller bruddet som har vært tyngst. Jeg slites mellom å føle at jeg har gjort noe veldig dumt, og at jeg har gjort noe veldig lurt. Er det noen som har råd, støtte, eller lignende erfaringer?

Anonymous poster hash: 6968a...771

Hei, jeg er i samme situasjon TS

Hold ut!! Ikke gå tilbake, du lurer bare deg selv! Dette sier jeg ut av sårt tillegnede erfaringer!

Nylig gjorde jeg det slutt med hun jeg elsket over alt på jord (for ente gang). Hver gang jeg har gjort det slutt har det vært fordi jeg har gått tom. Tom for energi, tom for glød, tom for håp osv osv. Den følelsen av å gi og gi og gi og gi, men aldri bli gitt noe tilbake - det ødelegger en. Og dette har skjedd hver gang jeg har måtte bryte med denne damen. I øyeblikket bruddet har skjedd, så har det vært så mye frustrasjon og desperasjon i bildet at det har vært nødvendig. Så mange behov, dømmer, lengsler og ønsker som ikke blir oppfylt. Et slikt forhold ønsker ingen å være i, det er ekstremt skadelig for kropp, sjel og sinn!

Men så skjer det dumme! Etter en tid fra hverandre, så får en ladet batteriene og man blir plutselig klar til å gi denne kjæresten enda mer - noe som bare fører til at man nok en gang blir tappet og tømt og oppbrukt - utnyttet.

Dette har jeg gjort flere ganger, men NÅ er det nok. Nå har jeg gjort alt hva jeg kunne for å få dette forholdet til å funke. Det funker fortsatt ikke, da er det ikke mer å gjøre

Med godt mot tar jeg nå fatt på singel livet, endelig kan jeg ta vare på meg selv

HOLD UT TS, ikke la noen ta din kjærlighet for gitt. Gi den heller til en som virkelig setter pris på den!

Anonymous poster hash: ef931...fa9

[AnonymBruker]

Hjertelig takk! Problemet er at jeg klarte meg ikke bra før vi ble sammen heller. Jeg tenker på alt engasjementet jeg har lagt ned, på alle følelsene jeg har og har hatt for ham... Jeg hadde gjort så mye for ham, men han har tatt mye mer enn han har gitt. Han kommer antagelig til å lande på bena, siden han er flink med mennesker og har mer trygghet rundt seg, men jeg er sliten, syk og ensom...

Anonymous poster hash: 6968a...771

[AnonymBruker]

Hjertelig takk! Problemet er at jeg klarte meg ikke bra før vi ble sammen heller. Jeg tenker på alt engasjementet jeg har lagt ned, på alle følelsene jeg har og har hatt for ham... Jeg hadde gjort så mye for ham, men han har tatt mye mer enn han har gitt. Han kommer antagelig til å lande på bena, siden han er flink med mennesker og har mer trygghet rundt seg, men jeg er sliten, syk og ensom...

Anonymous poster hash: 6968a...771

Jeg ble nødt til å kutte ut mine hensynstanker til min eks for jeg innså at det sugde enda mer av min livsvilje, jeg måtte fortelle meg at jeg er den som var viktigst. Og min eks har også bare tatt imot og krevd mer og mer uten å forstå at han måtte gi like mye tilbake. Han er ikke den jeg trodde han var, og det er det vondeste, men det gjør det litt enklere å gå videre også.

Ta hensyn til deg selv nå. Gi deg selv alt du har gitt til han, snu strømmen mot deg. Jeg tenker at du er jo utrolig sterk! Syk, sliten og ensom ja, men ufattelig sterk!

Anonymous poster hash: f55a9...847

[AnonymBruker]

Beklager at jeg bumper en litt gammel tråd. Plages bare så sterkt av savnet.... På en måte ønsker jeg at han skal ville ha meg tilbake, samtidig som jeg vet at det er en lite smart idé å bli sammen med ham igjen.

Jeg klarer ikke å glemme de gode sidene hans, og jeg blir trist av tanken på at han antagelig lever det glade partylivet mens jeg sliter så veldig. Savner å ha noen å kunne le sammen med og prate med.

Anonymous poster hash: 6968a...771