Kjære foreldre: Ikke gjør dette mot deres egne barn

[AnonymBruker]

Hei.

Da jeg i 9 klasse fant ut at man kunne ta utvekslingsår, eller til og med hele utdanningen sin, i for eksempel Storbritannia eller USA visste jeg at det var det jeg ville. Samme året begynte jeg på musikalteater og oppdaget hvor fantastisk det er å skape en forestilling, for så å motta stående applaus for jobben du har gjort. Jeg visste fra det øyeblikket at jeg ville jobbe mot det kreative og kunstneriske.

Siden den gang, for flere år siden, har ikke ønskene eller drømmene mine forandret seg, de har derimot vokst seg sterkere. Men, familien min nekter å støtte meg.

Mormoren min spurte meg om hva jeg ville studere, og hvor. Da jeg fortalte henne at jeg ville studere i utlandet bare så hun oppgitt på meg og ba meg om å være seriøs før hun spurte meg på nytt. Moren min fortalte meg at jeg ikke burde sikte så høyt fordi jeg ikke var spesiell, og at jeg likegodt kunne innse det nå, og dermed unngå å bli skuffet fordi jeg ikke klarte noe senere i livet. Dette er mange år siden, men det svir fremdeles, og det sitter som prentet fast i hjernen min at selv ikke min egen familie har tro på meg.

Jeg har, til tross for at det er gått flere år, ikke klart å glemme dette. Da jeg som litt yngre hadde en periode hvor jeg ville bli lege fikk jeg samme beskjed, til tross for at jeg bragte hjem prøver og fremføringer med store, røde 5ere og 6ere.

Jeg forstår godt at man ønsker en trygg og stabil fremtid for barnet sitt, men når noen finner sitt kall og holder seg til den drømmen i flere år - ja, da synes jeg den personen fortjener respekt og støtte. Jeg får fremdeles ikke støtte fra familien min, og jeg opplever det som tungt og det føles ganske enkelt urettferdig. Hvorfor får han som ønsker å bli siviløkonom støtte når jeg ikke får det? Det er mitt liv, og mine drømmer, og jeg akter å følge dem.

Så, selv om jeg selv ikke er mor, eller har planer om å bli gravid de neste årene, vil jeg komme med en erfaring: Støtt barnet ditt, uansett.

Om man faller ned 7 ganger må man bare stå opp 8 ganger. Man kan ikke leve resten av livet sitt i frykt for å mislykkes. Personlig vil jeg heller vite at jeg har prøvd, og mislyktes, enn å aldri prøve og dermed tilbringe resten av livet mitt i uvisshet og tenke "Hva om...?"

Anonymous poster hash: 1b419...503

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg Mine barn kommer jeg til å støtte uansett hva de velger å utdanne seg i Synd du ikke fikk den støtten du trengte med dine foreldre.

Anonymous poster hash: 7d8a9...1a7

[AnonymBruker]

Vet du, jeg er enda verre enn deg. Jeg droppet ut av VGS, jobbet som en gal i ett år, pakket ryggsekken og forsvant ut i verden. Visste ikke hvor jeg skulle, jeg bare dro.

Mamma støttet meg, noenlunde iallfall; pappa mente det var hinsides tåpelig og at jeg måtte gå på skole og utdanne meg og få en trygg jobb og hele leksa der.

Jeg har fremdeles ikke utdanning, trygg jobb eller status. Det jeg derimot har, er vissheten om at jeg gjorde det som var riktig for meg. Jeg har ikke masse, dyre ting eller et stabilt liv. Men jeg har mine egne bein å stå på, og enda bedre; jeg vet at de kan stå selv i uvær. Vi har vært ute for mye rart, jeg og beina mine, men de står enda. Jeg har mennesker i livet mitt som jeg anser som søsken snarere enn venner, jeg har kjent adrenalinet bruse så vel som tilfredsheten når du ligger på en eng en sommernatt, hjemløs, men likevel lykkelig, og ser på stjernene.

Jeg sier ikke du skal gjøre det samme, men jeg tror at alle vet hva som er riktig for seg selv. Om du har tro på deg selv, bein i nesa, og en liten dose flaks; da er det svært få ting som kan stoppe deg. Verden går til helvete uansett. Det beste vi kan gjøre er å innse at livet ikke er deg skyldig noe og å ta grep om egen lykke - det høres brutalt ut, men når du forstår det, er det uendelig befriende!

Jeg var i tvil, jeg også, men på et tidspunkt spurte moren min meg om noe som gav meg ro når det kom til hva jeg skulle. Foreldrene dine kommer kanskje ikke til å si det samme, så da får jeg gjøre det for dem. "Når synger hjertet ditt?"

Anonymous poster hash: b8011...173

[AnonymBruker]

Enig. Jg har også opplevd å ikke få støtte hjemmefra.

Anonymous poster hash: 5d75c...625

[Trapp]

Heh...hos meg var det motsatt. Foreldrene mine forsøkte å overbevise meg til å satse på det jeg allerede var god på. Men nei da, jeg skulle på død og liv studere medisin, få en "normal" jobb og et "normalt" liv. Det gikk selvsagt på trynet. Skulle hørt på dem, de visste jo at jeg innerst inne er en slask.

Endret 6. november 2013 av Trapp

[AnonymBruker]

Du er voksen så du bestemmer jo selv hva du vil gjøre med livet ditt. Du behøver da ingen godkjenning fra noen.

Anonymous poster hash: 622f4...163

[Anglofil]

Helt enig. Det er noe av det jeg er veldig takknmelig for: jeg hadde foreldre som stilte opp og støttet meg uansett hva det måtte være. De gav meg troen på meg selv, også da mobbingen var på sitt verste og andre mente jeg ikke var verdt en dritt. Uten dem hadde jeg nok ikke vært den jeg er i dag.

Mvh Yvonne

[Anglofil]

Du er voksen så du bestemmer jo selv hva du vil gjøre med livet ditt. Du behøver da ingen godkjenning fra noen.

Anonymous poster hash: 622f4...163

Det handler ikke om godkjenning, men anerkjennelse. Og de fleste mennesker trenger anerkjennelse, det gjør noe med ens selvtillit og selvbilde. Selv om man går på trynet så finnes det ingen bedre følelse enn å kjenne at man blir backet opp allikevel.

Mvh Yvonne

[Mafalda]

Så, selv om jeg selv ikke er mor, eller har planer om å bli gravid de neste årene, vil jeg komme med en erfaring: Støtt barnet ditt, uansett.

Om man faller ned 7 ganger må man bare stå opp 8 ganger. Man kan ikke leve resten av livet sitt i frykt for å mislykkes. Personlig vil jeg heller vite at jeg har prøvd, og mislyktes, enn å aldri prøve og dermed tilbringe resten av livet mitt i uvisshet og tenke "Hva om...?"

Anonymous poster hash: 1b419...503

Jeg er 90% enig med deg, og 10% uenig

Når barnet finner sitt kall, og har et langt, vedvarende ønske om å få til noe spesielt, så skulle det bare mangle at foreldrene ikke støtter som best de kan. Jeg tror også det er en farlig vei å mene for mye om hva barnet skal gjøre, og hva slags utdannelse han/hun skal ta... det å ta et "fornuftig" valg er ikke alltid så bra. Jeg tror det er lurt å la sine egne preferanser ligge, og la barna få bestemme selv- og få oppbacking på det.

Men- hvis poden ønsker å bli operasanger og er fullstendig tonedøv, vil bli lege selv om han får bare toere på videregående, eller drømmer om å bli fotballspiller selv om han er den mest klønete på laget, så gagner det ingen at jeg som mamma er snill og står og roper "Petter er best!", når det åpenbart ikke er tilfelle. Det handler også om å justere barns forventninger til hva som er realistisk å få til. Ukritisk støtte tror jeg ikke er av det gode, da får jo barnet virkeligheten midt i fleisen før eller siden.

Men som sagt, jeg er mest enig i det du skriver.

[MissStiles]

Helt enig!

Før jeg ble 16, snakket jeg veldig mye om å dra på språkreise men det fikk jeg ikke lov til. Mange av vennene mine dro på språkreise eller var utvekslingsstudent men ikke jeg. Det var veldig mye kritikk hjemme hos oss og sjelden man fikk ros. Til og med når jeg begynte å studere som 25åring, fikk jeg høre at det kom jeg ikke til å klare. Den dagen jeg fikk vitnemålet, er første gang jeg har hørt dem si at de var stolte av meg.

Sånn vil jeg ikke at mine barn skal ha det.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Heh...hos meg var det motsatt. Foreldrene mine forsøkte å overbevise meg til å satse på det jeg allerede var god på. Men nei da, jeg skulle på død og liv studere medisin, få en "normal" jobb og et "normalt" liv. Det gikk selvsagt på trynet. Skulle hørt på dem, de visste jo at jeg innerst inne er en slask.

Man er da ingen slask selv om man ikke klarer medisinstudiet!!

[Missy1]

Mine foreldre er også sånn. Aldri støttet meg i noe som helst om de ikke kunne vinne noe på det.

Da jeg var 20år gammel fikk jeg en jobb i England og mamma var så fast bestemt på at jeg ikke fikk lov å flytte ut av landet. Hun trodde hun kunne stoppe meg ved å nekte å kjøre meg til flyplassen...

De har trykket meg ned istedenfor å løfte meg opp når det gjelder det meste. Fra de har det vært en sånn "nei det klarer du ikke" holdning hele veien.

Jeg har vært en del uheldig i valg av partner og da jeg møtte mannen min så sa pappa til meg at han kaaanskje kunne tro at det kunne fungere denne gangen fordi at mannen min var såpass tålmodig at han kanskje holdt ut med meg.

Foreldre kan gjerne komme med sine tanker og meninger, men de bør støtte barna sine og la barna følge drømmene sine. Hjelper ikke med en utdannelse om man ikke trives med det yrket, da vil man slutte i jobben ganske fort også er all tiden man brukte på utdannelsen bortkasta.

En heiagjeng skal ikke stå på sidelinjen og rope "dette kommer du aldri til å klare"...

[AnonymBruker]

Jeg fikk gjerne ros og glede om jeg var flink til noe så det endte med at jeg jobbet hardt for å være flink På videregående fikk jeg gode karakterer og masse skryt, men det lå flere timers jobbing bak.

Det jeg ikke fikk var gleden for å velge det yrket jeg valgte. Det mases enda over at jeg ikke valgte allmenn, men sånn er det med alt. Jeg har lært meg å vise dem fingeren og gjøre hva jeg mener er rett for meg. Noen gang merker jeg at jeg har blitt påvirka til avgjørelsene og da angrer jeg meg sterkt i etterkant. Det er jo ford

Anonymous poster hash: a1501...387

[AnonymBruker]

fordi at jeg ikke fikk ta den beslutningen selv.

Det eneste jeg husker å ha fått ros for er gode karakterer. Jeg elsket den forrige jobben min for der så de meg og ga meg annerkjennelse for alt jeg gjorde, og de.kalte.meg ikke stygge ting som misfoster, ubetydelig drittunge osv. når jeg dumma meg ut. Skulle ønske jeg hadde den ennå!

Anonymous poster hash: a1501...387

[Stinelin]

Enig med TS, støtte og anerkjennelse er viktig. Men som Mafalda sier, en liten virkelighetsorientering kan jo være greit om det drar helt ut på viddene.

Jeg har fått veldig lite støtte fra hjemme, og har alltid fått høre at jeg er ikke god nok, pen nok, intelligent nok osv. "Du skal ikke tro du er noe" var gjengangeren hjemme. Det hemmer meg fortsatt, og jeg kunne nok oppnådd mye mer av det jeg egentlig ville om jeg hadde fått anerkjennelse og støtte hjemme.

Jeg har trosset foreldrene mine og tatt utdanning, reist, fått flere spennende jobber, giftet meg og fått barn, men selvfølelsen min er uansett ikke slik den burde være. Jo eldre jeg blir jo mer føler jeg at det kommer fra oppveksten min.

[AnonymBruker]

TS her!

Mafalda: Jeg er helt enig med deg, man skal jo ikke gi barna falske forhåpninger heller. Det vil bare være å gjøre dem en bjørnetjeneste. Om de er dårlige til å spille fotball, men elsker spillet, kan jo foreldrene heller komme med forslag til andre yrker h*n kan vurdere (fotballtrener, sportskommentator etc).

Så godt det er å høre/lese at jeg ikke er alene, og at flere er enige med meg! Eksemplene ovenfor er, vel, bare to eksempler. Jeg har vært igjennom utallige diskusjoner om min egen fremtid og hvordan jeg ikke skal tro jeg er noe spesielt (Janteloven, anyone?).

Anonymous poster hash: 1b419...503

[hjertesukka]

Mine foreldre spurte ikke engang hva jeg studerte.

[Kara W]

Enig med både Mafalde og TS her. Det viktigste er å støtte barna sine og gi dem troen på seg selv, og gjøre dem klare til å møte verden på sine egne barn. "Du kan bli hva du vil" er et fint ordtak, men unøyaktig. Jeg synes broren min sa det best da han sa "Du kan bli hva du vil, men det kan komme til å koste mer enn du er villig til å gi."

Klønen kan bli fotballspiller dersom han dropper alt annet og bruker all tid og penger (som han ikke har) på trening. Glem venner, sosialt liv og annen utdannelse. Ta opp lån for å betale toptrenere, og en dag så kan også han bli fotballspiller. Riktignok en fotballspiller uten venner og familie, med stort lån og uten noe å falle tilbake på den dagen han gir seg, men han oppnådde drømmen om å bli fotballspiller. Samme med at hun som så vidt klarte å karre seg igjennom videregående kan bli lege dersom hun setter av de neste 20 årene av sitt liv til dette, men hun ønsket seg kanskje mer ut av livet også?

[Missy1]

Hvis jeg fikk en 5er på skolen og kom hjem stolt som en hane så sa pappa "det kunne vært gjort bedre"

[AnonymBruker]

Hvis foreldre f.eks sier til barnet sitt, glem drømmen om å bli Britney Spears og gå heller på sivil økonom linja, så er det fordi de vet at 99,99 % av alle mennesker ikke blir musikkstjerner som kan leve av det.

Jeg hadde foreldre som "tvilte litt" på mine valg også, og det ga meg faktisk bare ekstra motivasjon på å nå målene mine, for å bevise dem feil, og det er jeg faktisk takknemmelig for nå i voksen alder.

Anonymous poster hash: 782f1...d5c