Redde parforholdet

[AnonymBruker]

Hei

Huff, jeg er inne i et følelseskaos uten like. Føler at selve saken ikke er dramatisk i og for seg, men alle forhold er forskjellige.

Uansett, vi er et par som har vært sammen i 4,5 år.. Vi bor på en gudsforlatt plass i mine øyne og vi skal flytte til mitt hjemsted- en storby, neste sommer. I sommer valgte jeg og ta opp tema flytting fordi vi begge har lite og gjøre her og det tærer selvfølgelig på et forhold. Det er jeg klar over, det er også derfor jeg føler det beste for oss er og være på et større sted. Hqn har også familie i byen vi flytter til så det blir ikke sånn at han blir helt alene der, slik jeg var da jeg flyttet hit.

Jeg har hatt det mye vanskelig disse årene, da jeg har vært veldig ensom. Nye relasjoner er vanskelig og oppdrive her og jeg har virkelig prøvd. Ikke 1 god venn har jeg fått meg. Jeg har det godt sosialt på jobb da, og det bidrar jo til at jeg får litt sosialt der. Men, jeg føler at nå er vi unge (under 30) og det å flytte på oss nå er bedre enn når barn og slikt er inne i bildet, mtp og etablere seg på ny jobb og sånt. Han har hele veien vært positiv til dette og jeg har ikke opplevd at han har følt noe annet om saken. Derfor er jobbsøking igang og planer lagt rundt flytting. Jeg har hele veien sørget for og passe på at han også skal føle at dette er bra for oss, at han selvfølgelig skal være med når min vennegjeng gjør på ting osv..

I helgen som var var jeg hjemme i fødebyen en tur, hos familie. Alt virket bra og jeg reiste så hjem. Han hentet meg og vi snakket om helgen. Han hadde vært på fest på fredagen (det visste jeg, pleier aldri tenke over det, stoler på ham) og så fortalte han meg om den, selve festen var ikke råkul og da de andre reiste til byen tok han og 2 jenter jeg ikke aner hvem er taxi hjem hit til leiligheten vår og satt ute i stua og hørte musikk ogsånn, de hadde visstnok samme musikksmak som ham osv. I utgangspunktet er ikke dette noe problem, han har lov til og ha jentevenner, men han hadde tidligere på kvelden sagt at han skulle hjem til foreldrene og sove siden de bor rett i nærheten av feSten. Jeg syns det var litt rart, men egentlig er det ikke noe big deal, jeg ser den. Eneste er at jeg ikke aner hvem disse jentene er og jeg hadde aldri gjort det samme selv. Han innså etterhvert at det kanskje var litt dumt, men jeg presiserte at jeg ikke var sinna og at jeg stoler på ham 100%. Likevel, jeg tok det ganske tungt- dvs jeg ble trist og sånn, jeg ble så overrasket. Men det gikk over etter et par dager, og ferdig med den saken.

De neste dagene virket han så kald, følte at jeg ikke kom innpå ham slik jeg kjenner ham. Spurte hele tiden hva som var galt og fikk til svar "ingenting". Helt til tilslutt natt til igår der jeg sa at jeg følte det var rett før han skulle slå opp med meg, og han ikke protesterte. Jeg ble livredd og fikk utav ham hva som var greia.. Han føler at vi ikke gjør ting sammen lenger og at vi bare sitter hver for oss og gjør ting. Vi har slitt med intimiteten en stund da, mest min feil det, sliter med angst og depresjon men jeg jobber med saken på dps og med medisiner. Jeg har dårlig selvtillit og det er nok også med på og bidra. I tillegg har jeg en tendens til og sovne på sofaen ute i stua da jeg jobber turnus og ikke alltid er trett når han legger seg, skjønner godt at det kan irritere.

Uansett, jeg brøt ut i tidenes hulkegråt og kjente bare at jeg mistet meg selv helt, for meg er han mannen jeg skal leve sammen med til jeg blir grå og gammel. Han gråt også, hørte også at han drev og kastet opp på badet så vet at det ikke var lett for ham og snakke om det. Jeg tok det veldig alvorlig og innså selvfølgelig at det er ting der jeg kan jobbe mye med for og forbedre meg. Men så føler jeg også at det ble litt voldsomt, disse tingene trodde ikke jeg var grunnlag for nesten brudd. Han hadde en dårlig følelse ovenfor flyttingen og det at vi gjør lite sammen. Jeg fikk helt panikk. Jeg har allerede tatt en jobb dit vi skal og sagt opp den jeg har, så jeg følte at jeg mistet kontrollen på alt. Spurte ham mange ganger om ikke han bare kunne slå opp hvis det var det han skulle gjøre tilslutt uansett, fikk bare til svqr at nei han ville jo ikke det men han visste ingenting, alt var så usikkert, men han er glad i meg. Hqn vil bqre qt vi begge skal ha det bra.

Det vil jeg også, og ja vi har ting og jobbe med men har ikke alle par det da? Det er vel ikke en dans på roser for alle? Vi har det kjempebra på veldig mange områder, så jeg føler liksom at jeg ikke når opp til forventningene om at alt skal være perfekt. Vi kom frem til og jobbe med saken, men jeg har vært fysisk nede i kjelleren etter samtalen, da jeg som tidligere nevnt sliter med depresjon.

Jeg har ingen jeg ønsker og prate med om dette heller av veninner ogsånn da dette er mellom meg og ham, så jeg føler meg veldig alene. Eneste er at jeg kunne snakke med hun på dps om det igår og hun spurte om dette hadde gjort at jeg så enda bedre hva han betyr for meg? Og det gjør det absolutt. Jeg kuttet de dårlige uvanene umiddelbart og har stått på her hjemme og vært i godt humør og i det hele tatt .. Jeg er egentlig ei sminkedokke å liker og kle meg fint men jeg har liksom ikke vært så flink til og huske på og være sånn foran ham, men det har jeg også begynt med igjen, og forventet liksom at han kanskje skulle legge merke til det og kommentere det, men han har ikke gjort det.. Kanskje dumt av meg og forvente det men.. Og jeg har spurt mange ganger om det er noe han vil gjøre, men han vet ikke..

Er det bare jeg som føler at det skal to personer med like mye innsats til for og få et forhold til og fungere? Jeg kan liksom ikke jobbe ræva av meg alene.. Vi har det liksom egentlig så fint og koselig sammen men jeg kan ikke dra lasset alene nå når ting er litt tungt.. Vet ikke hvordan jeg skal få dette frem og at han skal forstå det uten og virke sytete. Jeg føler at han såret meg veldig med og tvile på forholdet, og han har sagt unnskyld for og kanskje ha blåst det litt for mye opp, og at jeg da tar meg sammen og jobber med alt vi har pratet om, han må jo også være med på jobbinga.

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget.. Har ingen og prate med og er redd for og misste mannen i mitt liv:(

Anonymous poster hash: 7cd3a...af7

[AnonymBruker]

Hei igjen

Forventer ikke masse svar på dette.. Men trenger noen gode ord.. Føler meg så alene og trist:(

-ts

Anonymous poster hash: 7cd3a...af7

[Trønderberte]

Trodde først det var jeg som hadde skrevet dette innlegget, da jeg gjennomgår akkuratt det samme fra sist helg...

[Bjørkeris]

Jeg skjønner at du har det tungt. Det er skikkelig slitsomt i de periodene forhold skranter. Og alle som er lenge i forhold opplever slike perioder nå og da. Det er ikke enkelt å komme seg gjennom slikt samtidig som man både redder seg selv og forholdet.

Det kan hende han trenger litt tid på å komme opp av grøfta. Noen rister slikt av seg fort, mens andre trenger mere tid.

Jeg håper det går bra med dere.

[AnonymBruker]

Jeg tror han er i ferd med å gjøre det slutt med deg, delvis fordi det er tungt å være sammen med en deprimert person (men bra at du jobber med det), og delvis fordi han kanskje føler dere ikke har så mye til felles som han skulle ønske (derfor maset hans om musikksmaken til de andre jentene). I så fall må du vurdere om han egentlig er bra for deg.

Du sier du sliter med dårlig selvtillit. Er det sånn at du generelt ikke føler deg god nok for ham, og bidrar han i så fall til det? Ut ifra innlegget ditt fremstår du som en forståelsesfull og lojal person. Du lar ham ha jentevenner, og lager ikke bråk selv om han tok 2 ukjente jenter (med dødsbra musikksmak!) med seg hjem da du var borte. Du er tydeligvis mer enn villig til å innse dine egne feil og mangler i forholdet, og har helt rett i at ingen forhold er noen dans på roser, det vil alltid dukke opp et eller annet å jobbe med. Med andre ord virker du som en ganske kul kjæreste (sånn bortsett fra at det sikkert er litt stress med den depresjonen da). Derfor må du tenke deg godt om, være helt ærlig, og spørre deg selv om det er sånn at han har en eller annen "kjæreste-ideal-fantasi-figur" som du ikke kan leve opp til, noe han kanskje også tillater seg å hinte til deg om. I så tilfelle bør du bare dumpe fyren før han dumper deg.

Dersom det ikke er sånn, og han virkelig er drømmemannen, dersom han virkelig elsker deg for akkurat den du er, dersom det virkelig stort sett er du som må jobbe med ting i dette forholdet (hvilket kan jo hende at det er), så er det beste du kan gjøre nå å bære deg med verdighet. Ikke bli sint, prøv ikke å være lei deg, vær rolig og rasjonell, og ta initiativ til en seriøs prat om hva han egentlig mente med ikke å svare da du sa du følte at han var i ferd med å gjøre det slutt. Uansett kan du ikke bli et forhold, flytte og satse så mye, hvis han skal ha en sånn "dødsdom", utsatt på ubestemt tid, hengende over deg. Derfor like greit at du viser ryggrad og tar initiativ til den praten. Vær deg selv, men vær rolig og rasjonell. Tenk at dette går bra, forhold eller ei. For det gjør jo det. Selvsagt.

Anonymous poster hash: d63f2...7b4

[AnonymBruker]

Sender en klem! Og vil dele en tanke..

Er det bare jeg som føler at det skal to personer med like mye innsats til for og få et forhold til og fungere? Jeg kan liksom ikke jobbe ræva av meg alene.. Vi har det liksom egentlig så fint og koselig sammen men jeg kan ikke dra lasset alene nå når ting er litt tungt..

Jo, jeg tror at i parforhold så må en av partene noen ganger dra lasset mer enn den andre. Jeg tror ikke man skal forvente at begge alltid er like gira på å komme gjennom en krise-periode, men at den som er det bare må gjøre så godt som mulig. Neste gang blir det kanskje motsatte veien, at han må dra lasset mest. Hvis man skal overleve sammen så tror jeg den som har mest vilje der og da må ta tak og gjøre det man kan. Hvis ikke kan man vel like gjerne bare gi opp med en gang.

Jeg frykter at den forventningen om at man alltid skal jobbe like mye med forholdet fører til noen unødvendige samlivsbrudd. Men selvsagt krever det at den andre parten har gitt helt opp, da det jo håpløst. Men at man i en tung periode investerer mer tid og krefter enn den andre, det må man nok regne med. Jeg hadde uansett ikke likt å gå ut av forholdet før jeg med hånden på hjerte kunne si at jeg hadde gjort alt jeg kunne for å redde det.

Anonymous poster hash: 3ccda...53f

[Gjest Eric of Hlathir]

Hei igjen

Forventer ikke masse svar på dette.. Men trenger noen gode ord.. Føler meg så alene og trist:(

-ts

Anonymous poster hash: 7cd3a...af7

Familievernskontoret. For begge. Fort.

[AnonymBruker]

Hvis du virkelig elsker ham og ser for deg en fremtid med ham, så grip anledningen med begge hender og jobb dere gjennom problemene sammen. Ved hjelp av familievernkontor, en helg borte sammen, masse prat, ja, det dere finner ut at trengs.

Det der er nesten identisk med min historie, der jeg ikke var obs på at mitt manglende sosiale liv, og vi ikke gjorde så mye sammen fordi jeg oppfordret ham til å bruke tid og penger på å være med kameratene fordi venner er viktig, noe som igjen gikk på bekostning av hva vi hadde mulighet til å gjøre med tanke på tid og penger. Han sa ikke i fra om at det var et problem før det hadde gått så langt i hans hode at han mente det var umulig å fikse. Og alt jeg tenker på er at jeg skulle ønske han hadde gitt meg en sjanse til å kjempe for oss og bevise at det var mulig å endre, så kjemp, hvis det er det du vil, for du har faktisk fått muligheten!

Anonymous poster hash: 1c7b3...9fc