Så veldig bekymret for at noe skal skje med barnet

[AnonymBruker]

Etter at jeg ble mor, har jeg blitt helt "ødelagt". Misforstå meg ikke, det er ikke noe som innvirker direkte på hverdagen, men jeg har fått mange nye bekymringer.

Å høre om syke barn, barn som dør av kreft, barn som sulter, blir mishandlet og så videre gjør nesten fysisk vondt. Og tanken på at noe slikt kan skje barnet mitt er helt uutholdelig!

For eksempel kom jeg nylig over en artikkel om noen som hadde mistet toåringen sin i krybbedød, hvor det var en ganske detaljert beskrivelse av hvordan det var å finne barnet i senga, og tanken på denne artikkelen gjør meg fremdeles nesten kvalm av frykt.

I hverdagen går det jo helt fint med oss, men jeg syns det er direkte slitsomt å ha blitt så sensitiv.

Er det flere som har hatt eller har det sånn? Går det over?

Anonymous poster hash: 0f12c...4ab

[ehu]

Mange blir mer sensitiv og redd når man får barn. Jeg også ble det.

Et barn er en så fantastisk gave at man blir redd for at noe skal skje, samtidig så føler man også på ansvaret man har for dette lille mennesket. Ikke så rart at man blir engstelig for alt mulig.

Men det går jo bra med de aller,aller fleste. Så prøv å ikke bekymre deg før du faktisk har noe å bekymre deg om.

Når frykten for at noe skal skje barnet ditt så spør deg selv : Er det et reellt problem eller er det et tenkt problem ? Dersom det bare er et tenkt problem så lær deg å skyve det fra deg.

Om det går over eller ikke blir litt avhengig av om du lærer deg å takle frykten.

Noe uro vil alltid henge igjen når man har barn, men det bør ikke være en lammende frykt for alt mulig.

Mine er voksne nå, men det første jeg tenker når jeg hører ambulansesirener er "Hvor er barna mine?".

Barna våre er det kjæreste vi har, og beskyttertrangen ligger dypt i oss.

Lykke til !

[nybegynneren]

du er nok ikke aleine om dette.

Har en på 4 år og tenker på dette hele tiden.F.eks nesten vær dag når jeg leverer i barnehagen.

Han er en turbo og er uredd og ting skjer så fort..

Syns også det er fryktelig mye i media nå om barn/unge mennesker som er sjuke av ditt og datt og dør.

Er også veldig reddd for at jeg skal bli syk og dø så jeg ikke får fulgt han opp og være her med han.

Men man må bare prøve og dytte tankene unna og leve livet.

Bruke de tankene på og kansje være litt mer tilstedeværende for barnet enn det "mange" andre foreldre er.

Ingen vet morgendagen men man kan ikke gå og tenke på at det verste kan skje.Man må prøve og la være iallefall.

klem.

[AnonymBruker]

Mange blir mer sensitiv og redd når man får barn. Jeg også ble det.

Et barn er en så fantastisk gave at man blir redd for at noe skal skje, samtidig så føler man også på ansvaret man har for dette lille mennesket. Ikke så rart at man blir engstelig for alt mulig.

Men det går jo bra med de aller,aller fleste. Så prøv å ikke bekymre deg før du faktisk har noe å bekymre deg om.

Når frykten for at noe skal skje barnet ditt så spør deg selv : Er det et reellt problem eller er det et tenkt problem ? Dersom det bare er et tenkt problem så lær deg å skyve det fra deg.

Om det går over eller ikke blir litt avhengig av om du lærer deg å takle frykten.

Noe uro vil alltid henge igjen når man har barn, men det bør ikke være en lammende frykt for alt mulig.

Mine er voksne nå, men det første jeg tenker når jeg hører ambulansesirener er "Hvor er barna mine?".

Barna våre er det kjæreste vi har, og beskyttertrangen ligger dypt i oss.

Lykke til !

Så fint og presist du satte ord på akkurat det jeg prøvde å få frem!

Det ER jo et tenkt problem. Poden min har det så bra han kan ha det, vi er snille med ham og tar oss så godt av ham som vi bare klarer.

Jeg føler meg fremdeles ganske fersk som mamma. Barnet er under to år og sånn sett veldig avhengig av vår omsorg.

Regner jo forsåvidt med at ting går seg litt mer til etter hvert, men det er veldig, veldig uvant å være så sensitiv.

Men man må bare prøve og dytte tankene unna og leve livet.

Bruke de tankene på og kansje være litt mer tilstedeværende for barnet enn det "mange" andre foreldre er.

Ingen vet morgendagen men man kan ikke gå og tenke på at det verste kan skje.Man må prøve og la være iallefall.

klem.

Tror det du skriver her er veldig viktig. Jeg prøver så godt jeg kan å sette pris på den tiden jeg har sammen med poden, i hvert fall.

TS

Anonymous poster hash: 0f12c...4ab

[Britt Banditt]

Jeg er også litt sånn.

I dag har jo hun Ylva dødd, og det har blitt delt sikkert 20 ganger på fb. Jeg må holde meg unna fb i dag kjenner jeg, for når jeg så bildene og leste tekstene på fb så begynte jeg å gråte.

[AnonymBruker]

Helt normalt ts. Etter større kjærlighet, etter større hjertesorg. Det er herlig å ha et barn, men jeg har aldri hatt så mange vonde drømmer som jeg har nå. Har heller aldri elsket et menneske så høyt før da.

Anonymous poster hash: 11d85...134

[Gjest Gemini7]

Slik har jeg det også... jeg var sensitiv og følsom fra før, men etter at jeg fikk jentene mine går alt som har med barn å gjøre rett inn i hjertet.. Som om jeg er helt uten filter mot all ondskap og smerte som kan ramme små barn. Jeg leste for en tid tilbake en grusom sak i VG-helg om små barn og deres ene forelder som ikke ble trodd i rettssystemet da de forklarte at den andre forelderen misbrukte barnet da det var på besøk der, og barna ble dømt til å bo med sin overgriper. Ganske detaljert sak og det gjorde fysisk vondt i meg å lese dette. det er så grusomt når voksnes ondskap eller tankeløshet rammer de mest uskyldige av de uskyldige.

Jeg kan heller ikke se Dagsrevyen med innslag om utmagrede, små barn i Afrika som stirrer i kamera med store, svarte øyne uten at tårene kommer, eller høre om foreldre som opplever at barnet blir alvorlig sykt og tom dør.. Jeg er bare blitt så ekstremt soft..

Verden er et vanskelig sted når man er en "hudløs" sjel, og når man har opplevd å få barn og elske dem over alt på jord, så er det ikke rart i det hele tatt at man blir redd for at noe skal skje dem, eller at man identifiserer seg med andre foreldres smerte og tenker "hva om det var mitt barn"..

Denne redselen for at noe skal skje tror jeg ikke slipper taket helt, man må bare lære seg teknikker for å takle den, Jeg er delvis også "sosialisert" inn i et bekymringsmønster hjemmefra da det har hendt nokså grusomme ting i min familie før, så jeg finner også litt trøst i at det er logisk at jeg har disse følelsene. Men jeg jobber med å ikke være en alt for overbeskyttende mamma... Så- dette er nok bare noe kjærligheten gjør med oss..

[SummerJoy]

Det er vel prisen man betaler. Ved å elske kommer det også frykt. Bekymringer er en del av livet.

Kjenner meg igjen i det du skriver...

[Gjest Gaby]

Jeg gikk faktisk inn i dette forumet nå, for å lage en tråd som dette. Jeg er så uendelig redd for at noe skal skje med det vakre, lille barnet mitt!

Har alltid vært en følsom person, men det tar helt av nå etter at jeg fikk barn. Plutselig kommer det sånne skrekktanker, og jeg må ta meg sammen for å ikke gråte. Heldigvis skjer dette nesten bare når jeg er alene med henne, så ingen ser hvor rar jeg er

Jeg må jobbe hardt med meg selv for å ikke overbeskytte henne. Gruer meg så inderlig til hun skal begynne i barnehagen, og være sammen med bøllete barn og farlige (hehe) lekeapparater uten at jeg kan følge med. Jeg orker ikke tanken på at hun skal falle og f.eks slå seg i ansiktet, det nydelige lille fjeset!

Jeg lar henne leke og herje, og jeg kommer til å la henne utforske verden. Men det er sannelig med hjertet i halsen!

[AnonymBruker]

Dere... Jeg logget inn på Kg for å lage en tråd på dette nå, for jeg kjenner mye på en urasjonell angst knyttet til det å ha barn.

Jeg var fri, impulsiv og hadde et lett humør, men som mor ble jeg bekymret, kontrollert og til tider tynget i humøret pga dette.

Jeg er ikke redd for skrubbsår og knall og fall, men er redd for å miste, at barnet blir alvorlig sykt eller skadet eller andre ting.

Går også etter leggetid, selv nå som hun ikke er baby lengre, for å sjekke om det pustes eller for å bre dyna over.

Litt slitsomt. Jeg er på galt spor, føler jeg. Er så redd, så redd...

Anonymous poster hash: fe6e8...508

[Gjest *kokos*]

Jeg føler det også sånn! Dessverre bare "må" jeg lese slike nyhetssaker, enten det er om Christoffer, det franske barnet i bagasjerommet, eller barn i krigssoner. Det gjør så vondt å lese, og jeg tenker myepå disse sakene.

Min største frykt er brann, så jeg bruker litt tid hver kveld på å sjekke at alt er trygt, og jeg tenker gjennom "fluktrute" via barnerommene i tilfelle vi må forte oss ut om natta.

Godt å hørw at det er flere enn meg som har blitt så sensitive, for det kjennes jo ikke helt normalt ut der jeg ligger i senga om kvelden og krisemaksimerer enhver tenkt trussel!

[ViljaH]

Du må beskytte deg selv litt, jeg leser f.eks ikke artikler som beskriver krybbedød i detslj...det blir vondt, når det er så nært mitt liv. Så velg bevisst hvilke historier du slipper inn.

[Miss moneypenny]

Jeg har det også sånn. Enig med ViljaH, man må beskytte seg selv fra å lese om alt som kan skje. Jeg unngår bevisst artikler om døende barn/ barn som har dødd i ulykker. Det eneste jeg orker å se på tv etter at jeg fikk barn er Disney og komedier

[Missy1]

Jeg er også litt sånn.

I dag har jo hun Ylva dødd, og det har blitt delt sikkert 20 ganger på fb. Jeg må holde meg unna fb i dag kjenner jeg, for når jeg så bildene og leste tekstene på fb så begynte jeg å gråte.

Samme her, jeg klarer ikke se og lese slike ting for det ødelegger meg.

Høres kanskje egoistisk ut, men jeg er en person som føler veldig med andre når de har det vondt så når det er slike ting så er det som om all smerten legger seg på meg og jeg får ikke ro i kroppen.

Har et barn på 3år som er veldig mye syk og som går på en del medisiner. Jeg er så redd for at det skal skje han noe, at legene skal ha oversett noe eller at medisinene skal ødelegge han på noen måte. Uansett hvor mye legene prøver å forsikre meg om at alt er bra så er jeg livredd.

Tror det er helt naturlig å være bekymret for barnet sitt, jeg ble overbeskyttende ovenfor barnet mitt allerede mens jeg var gravid. Passet bedre på meg selv, holdt avstand fra potensielle farlige ting osv. Det er morsinstinktet og det er en bra ting

Vi har kamera over senga til barnet pga epilepsi og jeg må sjekke at han puster (kan se og høre det på skjermen til kameraet) hver kveld før jeg kan legge meg for å sove

Endret 7. november 2013 av Missy1