Ganske fortvilt, ensom og redd på samme tid

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 19 år, som i mine tidligere år alltid var "sykelig" opptatt av å finne på ting med venner, hver eneste dag. Fant jeg ut at noen av mine venner hadde hatt sammenkomster uten å invitere meg, kunne jeg lett begynne å gråte, og se ganske mørkt på ting fort.

Denne "må-være-sosial-hver-dag" angsten gikk over, etter jeg dro til utlandet i 1 år. Der var jeg ikke så altfor sosial iom. at jeg ikke kjente så mange. Da jeg kom hjem til Norge hadde jeg ikke lengre det samme behovet og trangen til at jeg absolutt måtte være sosial og være med venner hele tiden.

Nå har jeg vel vært ganske avslappet med dette i 2 år, og problemet er at jeg tror jeg begynner å skli fra venninnene mine. Jeg har en jentegjeng jeg har vært med siden barndommen, og vi har alle vært veldig nære og sammensveiset. Men jeg føler at med tiden har jeg bare sklidd mer og mer ifra alle sammen. Jeg har ikke lengre lyst til å dra på besøk til venninner, ha besøk, eller finne på noe i det hele og store.

Grunnen er vel det at jeg føler jeg aldri er sammen med dem, noe som fører til at vi får mindre og mindre til felles, og dermed mindre å snakke sammen om. Jeg føler at vi ikke har noe å snakke om, og jeg har heller ikke noe interessant å tilby dem fra mitt vanlige liv - Jeg føler meg rett og slett kjedelig og at de har mistet interessen for å være venninne med meg. Dette fører også til at jeg ikke gidder å ta så mye intinativ til å finne på ting med dem, da de ganske ofte sier nei da jeg spør, og jeg får sjelden noe spørsmål selv om å finne på ting.

Tingen er også det at da jeg først møter venner på 2-mannshånd, syntes jeg det er så utrolig, utrolig slitsomt å holde i gang en samtale. Jeg blir rett og slett litt frustrert da vi egentlig ikke har så mye og snakke om. Greit, man kan jo små-snakke og snakke om vanlige ting å spørre litt her og der, men jeg har aldri en ordentlig interesse for det vi snakker om og jeg syntes egentlig bare det er slitsomt å måtte holde i gang samtaler.

Da gjengen har sammenkomster der det er flere enn bare meg og en annen syntes jeg det er koselig, da slipper jeg ene og alene å ha "ansvaret" for samtalen og at vi faktisk har noe å snakke om. (Ikke tro at dette er et stort "problem" eller noe, jeg er veldig flink til å snakke og holde i gang samtaler, syntes bare det er veldig slitsomt.)

Så hva er det med meg? Jeg har dårlig selvtillitt når det kommer til meg selv. Jeg er redd jeg kjeder venninnene mine, og at de egentlig ikke liker meg så veldig godt. For jeg har absolutt ingenting å by dem, ingenting interessant å komme med, det er virkelig ikke noe spennende som skjer i mitt liv som jeg kan fortelle om. Samtidig, liker jeg godt å være med venner når det er flere til stede - det er kanskje fordi jeg da slipper å bekymre meg for at noen kjeder seg i mitt dårlige selskap?

Hva er det som er galt med meg? Jeg vil virkelig ikke miste vennene mine, men jeg er redd jeg kommer til å skli mer og mer fra dem etter hvert som tiden går. Vi blir jo bare eldre og eldre. :/

Anonymous poster hash: 6f0eb...cb1

[BunnyBlue]

Har du fortalt dette til dine venner? Det er ikke uvanlig å føle det slik i denne alderen etter det jeg forstår, særlig om man har egenproblematikk relatert til psykiske utfordringer (ikke nødvendigvis diagnoser altså, men som det du nevner som manglende selvtillit, avhengighet og manglende initiativ), samt at ulike valg av studieretninger og yrkesvalg med flytting i alle retninger bidrar jo at man vokser i ulike retninger. Selv om det kan føles sånn ut nå betyr det ikke nødvendigvis at dere har vokst fra hverandre, og hvis man er glad i hverandre vil man gjerne strekke seg litt for å gjøre det letter e for den som sliter. Å være ekstra flink til å ta kontakt, invitere med på samlinger og slikt vil jeg tro de fleste er villig til hvis de er oppriktig glad i, og interessert i et vennskap med noen. Etterhvert vil det jevne seg ut, neste gang kan det være de som trenger din hjelp igjen:)

Dersom det skulle vise seg at dere har vokst fra hverandre, for slikt kan skje med tiden desverre, så anbefaler jeg deg å oppsøke mennesker igjennom hobbyer og fritidsaktiviteter. Da vet du dere har noe til felles på et felt dere kan ha givende samtaler om. Være seg politikk, kunstmaling, hundetrening eller sport, det finnes kurs og møter for enhver aktivitet nesten! Er det noe du er flink til, eller kunne tenke deg å lære deg og har lyst til å drive med?

[Red-Ruby]

Dette høres ut som en ond sirkel. Du føler deg lite inkludert og at de ikke liker deg, de er dårlig på å spørre og da er det ikke rart at samtalen er tom og overfladisk. Du vil jo egentlig ikke fortelle dem hvordan det føles. Jeg har vært i dine sko og vil helt ærlig anbefale det å utvide vennekretsen din istedenfor å prøve hardt å fikse noe som allerede er ødelagt. Har dere noen gang tatt opp det tema? Har du i det minste sagt at du skulle ønske at de var flinkere til å inkludere?

[Gjest Eric of Hlathir]

De aller, aller færreste beholder forholdet til vennegjengen de vokste opp med. Folk forandrer seg. De siste åras "venner er den nye familien" har sine drawbacks.